Leo von Caprivi
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Leo von Caprivi Tysklands kansler |
|
 |
|
| Navn | Georg Leo greve von Caprivi de Caprara de Montecuccoli |
| Født | 24. februar 1831 |
| Død | 6. februar 1899 |
| Yrke | offiser |
| Politisk parti | liberal |
| Religion | Evangelisk-luthersk |
Grev Georg Leo von Caprivi de Caprara de Montecuccoli (født 24. februar 1831 i Charlottenburg (ved Berlin), død 6. februar 1899 i Skyren (Brandenburg)) var en tysk offiser og statsmann, som etterfulgte Otto von Bismarck som Tysklands andre kansler i 1890.
Han var av slovensk opprinnelse. Familien, med det opprinnelige navnet Kopriva, stammet fra Koprivnik i Kočevski Rog, men hadde senere slått seg ned i Schlesien i Preussen. Caprivi trådte inn i hæren i 1849 og deltok i krigene i 1866 (mot Østerrike) og 1870 (mot Frankrike). Etterhvert ble han general av infanteriet og stabssjef. Mellom 1883 og 1888 var han sjef for admiralitetet, hvor han fikk anledning til å vise sitt forvaltningstalent, som til slutt førte til at han ble preussisk statsminister og tysk kansler da Bismarck gikk av.
Caprivis regjering var preget av en «ny kurs» i både utenriks- og innenrikspolitikk. Han forsonte seg med sosialdemokratene, som hadde vært Bismarcks bitreste fiender, og førte en pro-britisk utenrikspolitikk, som bl.a. kom til uttrykk gjennom Zanzibar-traktaten, hvor britene avstod Helgoland (nå i Schleswig-Holstein) og Caprivi-stripen (i dagens Namibia) til Tyskland i bytte mot at Tyskland gav opp krav på Zanzibar og deler av Betschuanaland. Med denne politikken skapte han seg fiender blant kolonialisme-forkjempere, og med sin frihandelspolitikk også blant konservative landbruksfolk. Under hans regjeringstid ble den såkalte «gjenforsikringsavtalen», Bismarcks forsøk på å opprettholde en allianse med Russland etter at Trekeiserforbundet (Tyskland, Russland og Østerrike-Ungarn) brøt sammen, ikke fornyet, noe som ødela balansen i Bismarcks alliansesystem.
I 1892 måtte han gå av som preussisk statsminister etter å ha tapt en avstemning i det preussiske parlamentet om en utdannelseslov. Dette førte til en lite gunstig deling av makten mellom kansleren og etterfølgeren som preussisk statsminister, Botho zu Eulenburg, som til slutt ledet til at begge måtte gå av i 1894. De ble etterfulgt av fyrst Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst.
[rediger] Se også
- Caprivi-stripen i Namibia, oppkalt etter Leo von Caprivi
| Forgjenger: Otto von Bismarck |
Preussens statsminister |
Etterfølger: Botho zu Eulenburg |
| Forgjenger: Otto von Bismarck |
Tysklands kansler |
Etterfølger: Chlodwig zu Hohenlohe-Schillingsfürst |
