Lord of the Manor
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Lord of the Manor (løst oversatt «godsherre») er en britisk tittel som oppstod i England under føydalsystemet etter normannernes erobring i det 11. århundre. Tittelen er fortsatt i bruk, og de som har den tiltales som The Lord/Lady of the Manor of… eller The Lord/Lady of…. Preposisjonen of er med for å skille dem fra personer som er i adelskalenderen.
Innhold |
[rediger] Tidlig historie
Siden angelsaksisk tid hadde det meste av jordeiendommene i England vært i mektige lokale beskytteres eie. Til gjengjeld for at bønder betalte leie til dem gav de beskyttelse. De som sverget troskap til godsherren ble kalt vasaller. Etter normannernes invasjon endret eierforholdet seg dramatisk. All jord tilfalt monarken, som så lot andre bruke den med militærtjeneste som motytelse. Formelt sett eksisterer fortsatt denne ordningen i landet. Den som fikk føydaleiendommer direkte fra monarken ble kalt en tenant-in-chief.
Militærtjenesten var basert på enheter av ti riddere. En viktig tenant-in-chief måtte skaffe en hel enhet, mens de mindre viktige slapp med en halv enhet. Noen av dem valgte å leie deler av eiendommen videre til en sub-tenant, og disse kunne i sin tur dele opp eiendommen ytterligere. Hver del var da bare verdt en brøkdel av en ridderlønn. En sub-tenant måtte som betaling stille med en ridder, eller betale for en del av en ridders utrustning. For svært små eiendommer kunne dette erstattes med en nominell sum. I 1291 ble adgangen til videreinndeling begrenset gjennom Quia Emptores. Riddertjenesten ble avskaffet gjennom Tenures Abolition Act i 1660.
Det var også mulig å være Lord of the Manor for flere eiendommer; slike ble kalt mesne lords, og hadde rang mellom en vanlig Lord of the Manor og en adelig lord (hvis personen ikke selv var adelig).
[rediger] Domstolsmyndighet
En vanlig manor omfattet en landsby med en kirke, og jordbruksområdet rundt. Normalt hadde godsherren en stor del av jordbruksområdet til eget bruk, mens de andre innbyggerne kunne være villeins, leilendinger, som var bundet til eiendommen, mens andre var freeholders som ikke var tvunget til å arbeide for godsherren.
The ble regelmessig holdt manorial courts, kjent som Courts Baron, hvor Lord of the Manor eller hans stedfortreder ledet en lokal domstol. Sakene kunne dreie seg om leietageres rettigheter og plikter, overdragelse av eiendommer og disputter mellom leietagerne. Noen slike domstoler hadde også status som court leet, slik at de valgte embetsmenn og fungerte som magistratsdomstoler for mindre forseelser.
[rediger] Senere historie
Etter svartedauen var det vanskelig å skaffe nok arbeidskraft, og det ble dermed vanskelig å pålegge leilendingene plikter. De formelle vilkårene forble de samme, men mange leilendinger fungerte i praksis som freeholders. I det 16. århundre var denne uformelle ordningen så utbredt at monarken begynte å beskytte deres innarbeidede rettigheter. De ble kjent som copyholders, fordi de fikk en kopi av den kongelige domstolens vedtak som bekreftelse på sine rettigheter.
I det 19. århundre ble manorial courts utfaset, og i 1925 ble copyholders formelt avskaffet ved at Law of Property Acts av 1922 og 1924 ble satt i verk.
[rediger] Nåværende status
Siden 1926 har Historical Manuscripts Commission vedlikeholdt to Manorial Document Registers. Et av dem er sortert etter sogn, mens det andre er sortert under den enkelte manor og viser hvor de historiske dokumentene knyttet til eiendommen befinner seg (eller det siste stedet man vet at de befant seg; mange dokumenter har gått tapt). De som eksisterer er ofte i grevskapenes arkiver, eller eieren har dem fortsatt.
I engelsk og irsk lovgivning er tittelen behandlet som noe distinkt fra den faktiske eiendommen. Den regnes som et inkorporalt arvestykke (incorporeal heriditament); man kan altså arve tittelen selv om eiendommen ikke lenger er i slektens eie. Ettersom det ikke er en adelstittel kan den også kjøpes og selges. Når den er atskilt fra eiendommen regnes den som en verdighetstittel (title og dignity). Ettersom det enkelte ganger følger med privilegier, som rett til å ta avgift for bruk av en vei over eiendommen, kan slike titler være innbringende. På den annen side kan det også ligge forpliktelser til tittelen, som vedlikehold av sognekirken. Flere har opplevd å kjøpe en gammel gård med tittel, for så å finne ut at de må bruke store summer på å restaurere en forfallen kirke.
I nyere tid har slikt kjøp og salg av titler ført til at mange tror at de kjøper en adelstittel, eller at de kjøper en tittel som fører til inntekter, men i stedet opplever å få en tittel uten verken adelighet eller fordeler. Det har også blitt solgt mange falske titler; en ekte tittel skal ha nødvendig dokumentasjon som bekrefter at den fortsatt eksisterer.
