Magdeburg-rettigheter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Magdeburg-rettighetene (eller Magdeburg-loven) var lover i den frie riksstaden Magdeburg gjennom mange århundrer i det tysk-romerske rike, og trolig de viktigste tyske middelalderske bylovene.

Ved å være blant de mest avanserte samlingene av gamle germaniske lover på denne tiden, på 1200- og 1300-tallet, ble Magdeburg-rettighetene gitt til mer enn hundre byer, særlig nye byer som ble grunnlagt i nord og øst mot Russland, og blant dem i Schleswig, Böhmen, Polen, spesielt i Pommern og provinsen Preussen, der de gikk under betegnelsen som tyske eller teutoniske lover. Siden det lokale Magdeburg-tribunalet dermed ble øverste rett for disse byene, bestemte Magdeburg sammen med Lübeck i praksis loven i hele Nord-Tyskland og Polen gjennom flere århundrer, siden de stod i sentrum med den viktigste bylovsamlingen. Denne rollen hadde de til de gamle germaniske lovene gradvis ble erstattet med romersk rett som var påvirket av Reichskammergericht, og i århundrene etter at den var nedfelt under den keiserlige reform av 1495.

I likhet med de fleste middelalderlover, var Magdeburg-rettighetene først og fremst rettet mot å regulere handel til fordel for lokale kjøpmenn og håndverkere, som utgjorde den viktigste delen av befolkningen i mange slike byer.

Jøder og tyskere var alltid konkurrenter i slike byer, og ettersom jødene hadde særlige privilegier og ikke ble regnet som en del av den egentlige befolkningen, ble de ikke bare utelukket fra å høste fordelene av Magdeburg-rettighetene, men vilkårene deres ble vanligvis verre overalt der de ble innført. En av de mest interessante bestemmelsene med hensyn til jøder var at en jøde ikke kunne bli Gewährsmann, det betød at han kunne ikke bli tvunget til å oppgi hvorfra han anskaffet gjenstander som hadde blitt solgt eller pantsatt til ham og som var funnet i hans besittelse. Dette var i realiteten ensbetydende med tillatelse til heleri.

Utenbys handlende som kom til byen fikk ikke tillatelse til å handle på egen hand, men måtte i stedet selge varene de hadde bragt til byen til de lokale handlende, hvis noen av dem ønsket å kjøpe dem.

Ved å være medlem av Hansaen, var Magdeburg således en av de viktigste handelsbyene, også med hensyn til å opprettholde handel med vesten (mot Flandern), landene ved Østersjøen og lokalt (for eksempel Braunschweig).