Preussen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kongeriket Preussens våpen

Preussen (eller Preußen, latin Borussia eller Prussia) var navnet på en geografisk region, et hertugdømme, og fra 1701 et kongerike, etter 1871 innenfor Det tyske rike.

Navnet kommer fra gammelprøysserne, et baltisk folk beslektet med litauerne, som senere ble assimilert i den tyske kulturen.

[rediger] Geografi

Preussen begynte sin eksistens som et lite territorium omkring Königsberg, et område som senere ble kjent som Østpreussen. Det ble i høymiddelalderen et mål for tysk kolonisering. Ved slutten av annen verdenskrig utgjorde Preussen stort sett hele Nord-Tyskland fra de franske, belgiske og nederlanske grenser i vest til den litauiske grensen og til territorier som nå tilhører det østre Polen. Preussens utbredelse var størst før 1918 og inkluderte også store deler av dagens vestre Polen. I en periode mellom 1795 og 1815 kontrollerte Preussen også det nåværende sentrale Polen, inkludert Warszawa.

Frem til krigens slutt inkluderte Preussen, utover det "egentlige Preussen" (regionene Vestpreussen og Østpreussen), regionene Pommern, Schlesien, Brandenburg, Lausitz, Hannover, Schleswig-Holstein, Westfalen, Hessen, samt noen mindre tilknyttede områder i syd, som Hohenzollern, stamsete for Preussens kongehus.

Som en overveiende nordlig og østlig tysk stat hadde Preussen en majoritet av protestanter, selv om det var en anselig andel katolikker i Rheinland, og i enkelte østlige provinser. Dette kan være en forklaring på hvorfor katolske sør-tyske stater som Østerrike og Bayern lenge bekjempet prøyssisk hegemoni. Til tross for sin overveiende tyske karakter brakte Preussens anneksjoner av territorium tildels befolket av polskspråklige folk på 1700-tallet med seg en større polsk minoritet. I 1918 ble størstedelen av territoriene med større grad av polskspråklig befolkning avstått til den nylig opprettede polske staten.

[rediger] Tidlig historie

Kongeriket Preussens flagg

Området ved Østersjøens sørøstlige hjørne var opprinnelig befolket av et baltisktalende folk, i slekt med latvierne og litauerne. På 1200-tallet inviterte Konrad av Mazovia den tyske ridderorden til å komme fra Transylvania og beseire de prøyssiske stammene ved grensene til hans rike. Etter å ha kjempet mot prøysserne i mer enn et århundre, opprettet ordenen en semi-uavhengig stat, som etter hvert kom til å kontrollere mesteparten av dagens Estland, Latvia og Litauen, samt områder som nå ligger i nordre Polen. Da var de opprinnelige prøysserne fordrevet, germanifisert eller utryddet. I 1525 ble ordenens stormester protestant, og proklamerte deler av ordenens territorier som hertugdømmet Preussen.

Ordenens territorier var på denne tiden begrenset til området øst for munningen av Weichsel. I 1618 kom hertugdømmet i personalunion med det keiserlige kurfyrstedømmet Brandenburg, en stat sentrert rundt Berlin og siden 1400-tallet regjert av Hohenzollern-familien. Under Friedrich Wilhelm I av Brandenburg, kjent som «den store kurfyrsten», ervervet Preussen stadig flere territorier, inkludert Magdeburg og områder vest for Rhinen.

[rediger] Kongeriket Preussen

I 1701 ble Brandenburg-Preussen utropt som Kongeriket Preussen av Fredrik I, med tillatelse av den tysk-romerske keiser. Under Fredrik II den Store erobret Preussen Schlesien fra Østerrike i den Østerrikske arvefølgekrig, og forsvarte området i Syvårskrigen som endte i 1763 med Preussen som den dominerende tyske staten. Gjennom ekteskap og arv kom Preussen også i besittelse av andre territorier, som Pommern.

I løpet av denne perioden ble den slagkraftige preussiske arméen og det effektive statsbyråkratiet grunnlagt, institusjoner som ble sentrale i det tyske statsapparatet. Preussen utvidet sine territorier ytterligere i perioden 1772-95.

Under Friedrich Wilhelm II gikk Preussen til krig mot det revolusjonære Frankrike i 1792, men ble slått i slaget ved Valmy og ble tvunget til å avstå de vestlige territoriene til Frankrike. Friedrich Wilhelm III gjenopptok krigen, men led en katastrofal skjebne ved slaget om Jena og trakk seg tilbake fra krigen etter å ha avstått enda mer territorium.

I 1813 gikk Preussen inn igjen i krigen sammen med bl.a. Russland og England mot Napoleon Bonapartes Frankrike. Ved Wienerkongressen i 1815 fikk Preussen tilbake sine tapte territorier, samt hele Rheinland og Westfalen. Disse vestlige områdene var av stor betydning fordi de inkluderte Ruhr, som kom til å bli sentret for tysk industrialisering. Preussen kom ut av Napoleonskrigene som den dominerende makten i Tyskland, overskyggende sin rival Østerrike. I bytte trakk Preussen seg tilbake fra områder som ble til Kongress-Polen under russisk styre.

Preussens ekspansjon 1807-1871

Begynnelsen av det 19. århundre ble preget av strid mellom liberalistiske krefter, som ønsket et forent føderalt Tyskland under en demokratisk konstitusjon, og konservative grupperinger, som ønsket å bevare Tyskland som et lappeteppe av svake uavhengige stater, med Preussen og Østerrike som konkurrerende stormakter. I 1848 grep de liberale sjansen da 1848-revolusjonen brøt ut i Europa. En skremt Fredrik Vilhelm IV godtok å sammenkalle en nasjonalforsamling og gi en grunnlov. Men da Frankfurtparlamentet tilbød Fredrik Vilhelm tronen i et forent Tyskland, takket han nei på grunnlag av at en nasjonalforsamling ikke kunne tildele kongelige titler. Preussen fikk en halvdemokratisk konstitusjon, med et parlament (landdag) bestående av et underhus og et overhus (Herrenhaus), og den landeiende junkerklassen beholdt sin makt.

[rediger] Preussen i det tyske keiserrike

Preussen i det tyske keiserrike

I 1862 utnevnte Wilhelm I Otto von Bismarck som prøyssisk statsminister. Bismarck var oppsatt på å beseire både de liberale og de konservative for å skape et sterkt og samlet Tyskland, dominert av den preussiske overklassens styre og byråkrati og ikke av de vest-tyske liberalistene.

Dette oppnådde han ved å provosere tre kriger som han vant; med Danmark (1864), som gav Preussen Schleswig-Holstein, med Østerrike (1866), som tillot Preussen å underlegge seg Hannover og de fleste andre nordtyske områder, og med Frankrike (Den fransk-preussiske krig i 1870, som gav ham anledning å kreve at Mecklenburg, Bayern, Baden, Württemberg og Sachsen skulle gå sammen i et forent tysk rike, under lederskap av kongen av Preussen som tysk keiser.

Dette var det største Preussen noensinne oppnådde, og hvis landet hadde hatt kloke ledere, ville antakelig Preussens økonomiske makt og politiske status gjort det til et fredelig sentrum av den europeiske sivilisasjon. Dessverre kom Wilhelm II til makten i 1888. Han var en uerfaren, trangsynt og reaksjonær mann med dårlig dømmekraft. Etter å ha avskjediget statsmannen Bismarck i 1890 satte han i verk en militarisering og aggressiv utenrikspolitikk som til slutt medvirket til at den katastrofale første verdenskrig brøt ut.

De preussiske junkere og generaler dominerte krigføringen, så da den endte i nederlag måtte de ta ansvaret. Det preussiske monarkiet falt, såvel som monarkiet i de andre tyske statene, og Tyskland ble republikk. Versaillestraktaten i 1919 skapte en ny polsk stat, og tvang Tyskland til å avstå store landområder til denne, hvor det også bodde flere millioner tyskere. Øst-Preussen ble avskåret fra resten av Tyskland av den polske korridor som ga Polen adgang til Østersjøen.

[rediger] Preussens fall

Tyskland vurderte å dele Preussen opp i mindre stater, men til slutt var det tradisjonen som seiret. Preussen ble til Fristaten Preussen (Freistaat Preussen), den største delstaten i Tyskland. Siden den omfattet både Ruhr og Berlin, var den Tysklands største delstat. Den var en venstrebastion med sosialdemokratisk styre i det meste av 1920-tallet. I 1932 ble den sosialdemokratiske statsministeren Otto Braun avsatt ved et statskupp ledet av Franz von Papen, og den siste rest av demokrati i Tyskland var borte. I 1933 ble Hermann Göring statsminister, en posisjon han brukte til å undertrykke all demokratisk opposisjon. I 1934 fratok nazistene de tyske delstatene alt selvstyre, men Preussen fortsatte å eksistere som en ren territoriell forvaltningsenhet.

I 1945 okkuperte sovjetiske styrker hele det østlige og sentrale Tyskland. Alt øst for Oder-Neisse-linjen inkludert Schlesien, Pommern, Øst-Brandenburg og Øst-Preussen ble okkupert av Polen, mens den nordlige delen av Øst-Preussen ble okkupert av Sovjetunionen. De allierte bestemte etter Tysklands kapitulasjon i 1945 at Tyskland skulle bevares i sine grenser fra 1937 (uten Østerrike og Sudetenland). Imidlertid førte den kalde krigen til en de facto polsk og sovjetisk anneksjon av østområdene. Dette var i strid med folkeretten. Sovjet og Polen igangsatte et program for etnisk rensning av alle tyskere fra det historiske Øst-Tyskland. Det bodde rundt 15 millioner tyskere i østområdene og disse ble dels fordrevet, dels massakrert. Disse deportasjonene kombinert med nasjonaliseringen av jordbruksland i Midt-Tyskland, det senere DDR, gjorde i noen grad ende på junkerne som samfunnsklasse. De deporterte preusserne har sluttet seg sammen i Landsmannschaften, f.eks. Landsmannschaft Schlesien og Landsmannschaft Ostpreußen, som er de viktigste innenfor Bund der Vertriebenen, de fordrevnes interesseorganisasjon med tilsammen mer enn to millioner medlemmer. De fleste av disse er av preussisk opprinnelse. Disse organisasjonene anerkjenner ikke den polske og russiske annekteringen av Øst-Tyskland.

De sentrale preussiske provinsene som havnet i DDR ble etter krigen omorganisert til delstatene Brandenburg og Sachsen-Anhalt. I Vest-Tyskland ble Preussens provinser delt inn i Nordrhein-Westfalen, Niedersachsen, Hessen, Rheinland-Pfalz og Schleswig-Holstein. Etter gjenforeningen ble det gjennomført en omorganisering, hvor bl.a. Fristaten Sachsen ble gjenopprettet. De nye delstatene tilsvarer i all hovedsak de gamle preussiske provinsene.

De allierte avskaffet Preussens eksistens i 1947. Dette er i strid med krigens folkerett, da en okkupasjonsmakt ikke vilkårlig kan endre det okkuperte landets territorium og forgripe seg på dets territoriale integritet. Enkelte jurister hevder derfor at Preussen juridisk sett fremdeles eksisterer, men ikke er handlungsfähig. Etter Tysklands samling i 1990 har det vært foreslått en sammenslåing av statene Brandenburg, Mecklenburg-Vorpommern og Berlin under navnet Preussen.

Etter Sovjetunionens fall har etniske tyskere begynt å flytte tilbake til Kaliningrad-enklaven (Nord-Østpreussen) i Russland. Det bor her rundt 10 000 etniske tyskere. Foreninger i Tyskland, som den høyreorienterte Aktion Deutsches Königsberg, arbeider aktivt for en regermanisering av området, og finansierer også gjenoppbyggelse av kulturminner, f.eks. Königsberger Dom.

[rediger] Se også

[rediger] Litteratur

Dönhoff, Marion Gräfin v.: Preußen - Maß und Maßlosigkeit
Dönhoff, Marion Gräfin v.: Namen, die keiner mehr nennt
Engelmann, Bernt: Preußen. Land der unbegrenzten Möglichkeiten, München 1979
Fernau, Joachim: Sprechen wir über Preußen. Die Geschichte der kleinen Leute
Haffner, Sebastian: Preußen ohne Legende
Herdepe, Klaus: Die Preußische Verfassungsfrage 184 (= Deutsche Universitätsedition Bd. 22) ars et unitas : Neuried 2003, 454 S., ISBN 3-936117-22-5
Higounet, Charles: Die deutsche Ostsiedlung im Mittelalter, München 1990
Preussen. Chronik eines deutschen Staates. Herausgegeben von Wolfgang Ribbe und Hansjürgen Rosenbauer. (= Begleitbuch zur gleichnamigen sechsteiligen Fernsehreihe, produziert von den ARD-Sendeanstalten ORB, SFB und WDR), Nicolaische Verlagsbuchhandlung - Berlin 2000, S. 288, zahlreiche Abb., ISBN 3-87584-023-2
Ranke, Leopold von: Preußische Geschichte. 4 Bde., München 1965
Schoeps, Hans-Joachim: Preussen: Geschichte eines Staates. Bilder und Zeugnisse, Frankfurt/M. Berlin 1992
Straub, Eberhard: Eine kleine Geschichte Preußens, Berlin 2001