Magnetisk fluks
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Magnetisk fluks beskriver antall magnetiske feltlinjer gjennom en flate. Fluks er et mål på strøm eller flyt av noe gjennom et bestemt areal. Vanlig symbol for magnetisk fluks er Φ og SI-enhet er Weber (Wb). Termen magnetisk fluks ble først brukt av Michael Faraday og Faradays lov sier at endring av magnetisk fluks gjennom en spole vil indusere elektrisk spenning i spolen. Se også: elektromagnetisk induksjon
Sammenhengen mellom magnetisk fluks Φ gjennom en flate A og magnetisk flukstetthet B (en vektor) er
Den magnetiske fluksen gjennom en plan flate med areal A som står i et homogent magnetisk felt med feltstyrken B er:
Hvor θ er vinkelen mellom arealvektoren og retningen til det magnetiske feltet (feltlinjene), A er arealet av flaten og B er styrken på magnetfeltet. Dette betyr i praksis at dersom magnetfeltets styrke (B) endres, arealet (A) endres, eller vinkelen mellom arealvektoren og magnetfeltets feltlinjer endres, vil den magnetiske fluksen også endres. Denne endringen i fluksen kan igjen si oss hvor stor indusert spenning som oppstår i kretsen vi har i magnetfeltet. Se også Faradays lov.
[rediger] Eksempel
En metallring med diameter 0,40 m står vinkelrett på de magnetiske feltlinjene i et magnetfelt med styrken 2,0 T. Hvor stor er fluksen?
Arealvektoren finner vi ved å la fingrene på høyre hånd følge spolen i en retning vi selv velger rundt sirkelen. Arealvektoren står da den veien tommelen peker, 90° på arealflaten. Vinkelen mellom arealvektoren og feltlinjene blir da 0°. Vi regner ut arealet av sirkelen og setter inn i formelen:
Den magnetiske fluksen er altså omtrent lik 0,25 Weber (Wb). Dette beskriver gjennomstrømning av et magnetisk felt gjennom flaten til enhver tid.
Hadde denne spolen av metall blitt dreiet i feltet, ville det oppstått en spenning i spolen, se elektromagnetisk induksjon.
[rediger] Se også
