Martin Franz Julius Luther

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Martin Franz Julius Luther (født 16. desember 1895 i Berlin i Tyskland, død 1945 i Berlin) var undersekretær i det tyske utenriksdepartement (Auswärtiges Amt) på nasjonalsosialismens tid.

[rediger] Tidlig karriere

I 1914 meldte Luther seg som frivillig til krigstjeneste under Første Verdenskrig, og han ble i 1918 forfremmet til løytnant. Senere arbeidet han som møbelspeditør. Han meldte seg inn i NSDAP, nazistpartiet, i mars 1932.

Han ble brukt av Joachim von Ribbentrop for å flytte hans møbler fra Berlin til London da Ribbentrop ble ambassadør der. Han ble deretter ansatt av Ribbentrop og hans hustru som interiørarkitekt for den nye tyske ambassade som Ribbentrop hadde bygd i London. Luther var en dyktig planlegger, og det førte til at han ble engasjert som en av lederne av Joachim von Ribbentrops partibaserte utenrikspolitiske rådgivningsgruppe (Dienststelle Ribbentrop) senere samme år. Han ble en av Ribbentrops favoritter når det gjaldt å få "ordnet" ting. Etter at Ribbentrop overtok som tysk utenriksminister i 1938 etter Konstantin von Neurath, ble Luther leder for NSDAP-avdelingen ved Auswärtiges Amt. I 1941 ble han ministerialdirektør med embedsbetegnelsen understatssekretær.

[rediger] Luther og jødeforfølgelsene

Luther var fra 1940 til 1943 som leder for Avdeling D (Tyskland) ansvarlig for samarbeidet med Himmler og RSHA og for fagområdet D III (Judenfrage, Rassenpolitik, Information der Auslandsvertretungen über wichtige innenpolitische Vorgänge = "Jødespørsmålet, rasepolitikk, utenriksrepresentasjonenes informasjoner om viktige innenrikspolitiske begivenheter"). Ved sitt tette samarbeid med Adolf Eichmanns tjenestested gjorde Luther Avdeling D til et av de embedsinstanser som beskjeftiget seg med Endlösung ("Den endelige løsning" på "jødespørsmålet").

Utenriksdepartementets bidrag til folkemordet på jødene bestod først og fremst i den diplomatiske forberedelse og sikring av jødedeportasjonene fra okkuperte eller vennligsinnede stater. På Wannsee-konferansen i januar 1942, som var sammenkalt av SS-Obergruppenführer Reinhard Heydrich for å gjennomarbeide detaljene for "Den endelige løsning", anbefalte Luther at man på grunn av de lavere antall jøder i de nordiske land i første omgang satte dem til side, og konsentrerte seg mer om det sørøstlige og det vestlige Europa.

Etter møtet tilfalt det Luthers avdeling å overtale eller presse de tyske satellittstater til å utlevere sine jødiske befolkninger, en oppgave han utførte med stor iherdighet.

[rediger] Komplott mot Ribbentrop

Merkelig nok fortsatte Luther også under denne perioden å virke som fru Ribbentrops assistent ved utvalg av design og møbler til hennes forskjellige hus, og til å gi henne råd i klesveien. Luther mislikte sterkt å måtte arbeide for Ribbentrops hustru, og gav til kjenne for venner at hun behandlet ham som en av tjenerstaben. Dette var begynnelsen på bruddet mellom ham og familien Ribbentrop.

I 1943 var Luther involvert i et forsøk på å få Ribbentrop avsatt i håp om å overta denne stillingen selv. Blant de andre sentrale personer i planleggingen var marskalk von Bieberstein (også han fra utenriksdepartementet) og Walter Schellenberg (en etterretningsoffiser). Gruppen var kommet til at utenriksdepartementet måtte ledes av noen som ville være beredt til å forhandle om fred med den vestallierte, og tok indirekte kontakt med Vatikanet som de anså som en mulig kontaktvei. Pave Pius XII signaliserte indirekte beredskap ved å rette et åpent brev til sin statssekretær kardinal Luigi Maglione, der han oppfordret til bønner for fred, særlig fra barn.

Ribbentrop ble klar over planene om å få ham skjøvet til side. Luther ble dermed den 16. februar 1943 innsatt i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, som "privilegert" fange. Med unntak av Schellenberg ble de øvrige sendt til fronten, noe som ofte betød den visse død.

En måned etter at Den røde armé i mai 1945 hadde befridd fangene i Sachsenhausen, døde Luther på et sykehus i Berlin.