Nicolas Poussin

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nicolas Poussin – Selvportrett (1650). Louvre, Paris

Nicolas Poussin (født 15. juni 1594 i Les Andelys, Frankrike, død 19. november 1665 i Roma) var en fransk maler. Han tilbrakte den største delen av sin karriere i Roma (der han ble favorisert av pave Urban VIII), med unntak av en kort periode da kardinal Richelieu beordret ham til Frankrike for å være kongens førstemaler.

I 1612 begav Poussin seg til Paris, der han hos Georges Lallament og Ferdinand Elle fortsatte sin utdanning som formodentlig hadde blitt innledet i Rouen. Etter et besøk i Venezia reiste Poussin i 1624 til Roma under dikteren Cavaliere Marinos beskyttelse. Bortsett fra en reise til Paris i 1640-1642 ble han i Roma til sin død.

Han er sentral innen landskapsmaleri of regnes som grunnleggeren av det franske klassisistiske og maleriet på 1600-tallet, og arbeidene hans preges av en høy grad av klarhet og orden. Han hevdet at fargen hadde en dekorativ verdi i et maleri og var av mindre betydning enn de mer formelle bestanddelene tegning og komposisjon, hvilket tilfredsstiller intellektet i steden for følelsen. Denne holdningen kom senere til å kalles for poussinisme. Utifra den antikke kunsten og den italienske renessansen utførte Poussin religiøse og mytologiske historiemalerier, portretter og landskaper. Han ble den viktigste referansen for senere franske klassisister som Jacques-Louis David. På tross av at Poussin virket under barokken, kjennetegnes bildene hans av renessansens vektlegging av linjen, tegningen og intellektuelle ordensprinsipper fremfor barokkens dramatiske fargebruk og emosjonelle patos.

Nicolas Poussin – ”Et in Arcadia Ego” (1637-1639). Louvre, Paris

[rediger] Et in Arcadia Ego

Hyrdene i klassisk holdning står ved en sarkofag og tyder innskriften Et in Arcadia Ego («Også i Arkadia er jeg»), det vil si at også døden er nærværende i denne stille og harmoniske hyrdeidyllen. Ingen klassisk kilde til innskriften er kjent, og Poussin hadde sannsynligvis selv tenkt den ut. Disse lapidariske ords klassiske konsentrasjon og beherskning fremhever lignende egenskaper i maleriet og fører til et fullendt uttrykk for hans melankoli over gledens flyktighet.

Landskapet i mildt morgenlys, hvor horisonten markeres av et massivt berg som kanskje symboliserer bestandighet, motsvarer Poussins klassisistiske ideal. Som et av kunstnerens fremste mesterverk har denne berømte forgjengelighetens elegi hatt en stor innflytelse på landskapsmalerier deretter.