Nikolaus von Falkenhorst
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nikolaus von Falkenhorst (født 17. januar 1885 i Breslau, død 18. juni 1968 i Holzminden) var en tysk general under andre verdenskrig.
Falkenhorst kom fra en prøysisk offisersfamilie uten jordeiendommer. Bare 12 år gammel ble han kadett og fullførte krigskolen i Potsdam i 1904.
[rediger] Militær karriere
Under første verdenskrig var han kompanisjef i et grenaderregiment, avanserte til kaptein og hadde variert tjeneste i Frankrike og Øst-Galicja. I 1918 fulgte han med et ekspedisjonskorps som hjalp de «hvite» i Finland som da var i borgerkrig.
I Reichswehr på 100 000 mann som republikken Tyskland fikk rett til etter Versailles-traktaten, ble von Falkenhorst planmessig forfremmet og steg til oberst i 1932.
Etter Adolf Hitlers maktovertagelse i 1933 ble han utnevnt til militærattaché i Praha med sideakkreditering i Beograd og Bucuresti. Under angrepet på Polen førte han det XXI. armékorps med så stort hell at han ble utnevnt til infanterigeneral, og vinteren etterpå lå han på vakt ved Rhinen.
[rediger] Hans tid i Norge
21. Februar 1940 gav Adolf Hitler von Falkenhorst i oppdrag å forberede overfallet på Danmark og Norge under operasjon Weserübung, og 10. april fløy han fra Hamburg til Fornebu. Ved seiersfesten 19. juli ble tittelen hans byttet fra Wehrmacht-befehlshaber Norwegen til generaloberst - hans siste avansement. Året etter ledet han en tid operasjonene i Nord-Finnmark. Han ble avløst av generaloberst Lothar Rendulic 18. desember 1944, og en måneds tid senere overtok general Franz Bohme.
I september-oktober 1945 kom von Falkenhorst til avhør i Oslo. En krigsforbryterdomstol i Tyskland dømte ham året etter til døden for folkerettsstridige handlinger, for eksempel overgrep mot allierte styrker, nærmere bestemt britiske kommandosoldater. Dommen ble omgjort til fengsel i 20 år, og av helsegrunner ble han satt på frifot i 1953.
Nikolaus von Falkenhorst døde i 1968.
