Ny verden-oversettelsen av de hellige skrifter
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ny verden-oversettelsen av De hellige skrifter (NV) er en norsk oversettelse av Bibelen, oversatt fra den engelske utgaven New World Translation of the Holy Scriptures, utgitt av Jehovas vitners lovformelig registrerte selskap Watchtower Bible and Tract Society og International Bible Students Association. Denne bibeloversettelsen er ikke den første Jehovas vitner har utgitt, men deres første oversettelse direkte fra de hebraiske, arameiske og greske manuskriptene. Den engelske originalutgaven kom i 1961, den norske i 1996.
Innhold |
[rediger] Historie
Flere faktorer gjorde at Jehovas vitner så grunn til å lage en ny bibeloversettelse. Flere bibeloversettelser brukte fortsatt et gammelt og konservativt språk som kunne være vanskelig å forstå. I den senere tid var flere eldre hebraiske og greske manuskripter blitt tilgjengelig, samtidig med at den generelle språkforståelsen hadde økt. Dermed bestemte de seg for å sette i gang arbeidet med en helt ny oversettelse. Mange kritikere har hevdet at vitnene i realiteten trengte en bibelutgave som var oversatt i samsvar med deres egen teologi, men dette ser ikke ut til å stemme fordi vitnene har måttet endre oppfatninger ved sin teologi etter hvert som deres bibelkunnskap har økt, spesielt i forbindelse med utarbeidingen av Ny verden-oversettelsen.
I oktober 1946 foreslo Nathan H. Knorr, som da var Selskapet Vakttårnets president, at de skulle utarbeide en ny oversettelse av "De kristne greske skrifter" (Jehovas vitners foretrukne betegnelse på Det nye testamente). Målet var en så nøyaktig som mulig oversettelse, med et enkelt språk som lett kunne forstås. Arbeidet ble satt i gang 2. desember 1947 da komiteen New World Bible Translation Committee ble formet. Selskapet Vakttårnet har aldri villet røpe hvem som var med i denne komitéen; medlemmene er offisielt anonyme selv etter sin død. Vitnenes egen litteratur fremstiller det slik at oversetterne var ydmyke menn som ikke ønsket noe fokus på seg selv. Kritikere har hevdet at vitnene ikke ønsker noe søkelys på eventuelle skrøpelige kvalifikasjoner hos oversetterne. (Ifølge Raymond Franz, en avhopper fra Jehovas vitners styrende råd, bestod komitéen av de følgende: Frederick W. Franz, George Gangas, Milton Henschel, Karl Klein, Nathan B. Knorr og Albert Schroeder. Bare Frederick W. Franz skal ha hatt noen formell utdannnelse i et av Bibelens grunnspråk, gresk. I hebraisk var han selvlært.[trenger referanse])
Den 3. september 1949 ble det opplyst at komitéen hadde fullført oversettelsen av de kristne greske skrifter, Det nye testamente, til moderne engelsk. Dette var en oversettelse som var foretatt direkte fra det greske grunnspråket. Den ble publisert i august 1950.
Den engelske oversettelsen av de hebraiske skrifter, Det gamle testamente, ble publisert i fem bind i 1953, 1955, 1957, 1958 og 1960. I 1961 ble alle disse sammen med Det nye testamentet publisert som ett bind under navnet New World Translation of the Holy Scriptures. Siden da har det vært foretatt mindre revideringer. Globalt er det blitt trykt mer enn 76 millioner eksemplarer av denne bibeloversettelsen.
Den norske utgaven ble utgitt i 1996, og er en sekundæroversettelse via engelsk, og ikke direkte fra grunntekstene.
[rediger] Oversettelsens særtrekk
Oversettelsen av Det gamle testamentet er basert på Leningrad-kodeksen B19A, slik den er publisert i Rudolf Kittels «Biblia Hebraica» (7., 8. og 9. utgave), mens Det nye testamentet er basert på Westcott og Horts greske tekst «The New Testament in the Original Greek». Tekster av Nestle, Bover og Merk ble også brukt som sammenlikningsgrunnlag. Nyere utgaver benytter nyere tekster, slik som «Biblia Hebraica Stuttgartensia» og «Novum Testamentum Graece», samt nyere leksikon og oppslagsverk.
NV inneholder ikke de apokryfiske bøkene. Alle de omdiskuterte delene av Det nye testamente er tatt med, som f.eks. den lange og den korte avslutningen etter Markus 16:8, og beretningen i Johannes 7:53 - 8:11. De fleste bibler gjør det klart for leseren at innholdet i disse passasjene er omdiskutert, og det gjør også NV.
NV skiller seg ut fra mange andre oversettelser ved at den har tatt med Guds navn i de 6 828 stedene det står i den hebraiske tekst som JHWH. NV gjengir JHWH med Jehova, da oversetterne regnet denne formen som den mest kjente uttalen av Guds navn. (Hebraikere flest tror at JHWH opprinnelig ble uttalt Jahweh, Jahve. Vitnene hevder ikke at "Jehova" nødvendigvis er den opprinnelige uttalen, men de mener det er den tradisjonelle, gjengse uttalen på norsk og mange andre språk.)
Dessuten har NV innført navnet Jehova i Det nye testamente, der hvor ordet Kyrios (Herren) i den eksisterende greske teksten later til å stå for gudsnavnet JHWH. Dette skjer ikke bare der hvor det er sitater fra Det gamle testamente, men også på steder hvor en del eldre hebraiske oversettelser av Det nye testamente bruker JHWH. I tilfeller hvor JHWH i slike hebraiske NT-utgaver kunne ha blitt oppfattet som en refereanse til Jesus, er det allikevel ikke gjengitt med Jehova i NV. (Vitnene lærer at Jesus er en annen person enn Jehova, den allmektige Gud.)
I Det gamle testamente følger de fleste bibeloversettelser den praksis å erstatte gudsnavnet JHWH (Jahve) med tittelen "Herren", slik det først ble gjort i den greske bibeloversettelsen Septuaginta (hyppig sitert i Det nye testamente). Se f.eks. fotnote til 2. Mos. 3:14 i Bibelselskapets utgave av 1978/85. Jehovas vitner mener imidlertid at bibelteksten blir utvannet hvis man utelater det særegne gudsnavnet, og de argumenterer også for at det opprinnelig faktisk forekom i Det nye testamente (slik det også gjør i fragmenter av en eldre versjon av Septuaginta). Derfor hevder de at de bare har "gjeninnført" navnet i Det nye testamente, en påstand mange fagfolk finner kontroversiell.
Et annet tydelig særtrekk er oversettingen av det greske ordet σταυρός (staurós). Dette ordet brukes i forbindelse med Jesu henrettelsesredskap. Mange bibler oversetter dette ordet med «kors». Men den opprinnelige betydningen av ordet «staurós» er lik det gammelnorske ordet staurr, altså en påle eller pæl. Oversetterne av NV har derfor valgt å rette seg etter den tekniske betydningen, og oversetter ordet med «torturpæl» [1].
NV lar ordene «sjeol», «hades», «gehenna» og «tartaros» stå uoversatt, der noen andre oversettelser som oftest oversetter ordene til «helvete». Dette fordi oversetterne av NV mener at det som leserne assosierer med ordet «helvete» ikke stemmer med grunnbetydningen av ordene. (De vanligste norske bibelutgavene bruker "helvete" som gjengivelse av gresk «gehenna», mens hebraisk «sjeol» og gresk «hades» gjerne blir oversatt som dødsriket.)
[rediger] Oversettelsemetode
Det finnes i hovedsak tre oversettelsesmetoder:
- Parafrase vil si at innholdet omskrives og forenkles. Tanken er at budskapet skal bli lettere å forstå, men faren er at man risikerer å fjerne viktige poeng. Her er det oversetterens forståelse og ikke nødvendigvis tekstens egentlige mening som kommer fram.
- En idiomatisk oversettelse kan kalles en «mening for mening» oversettelse. Fordelen med denne metoden er at man får et bedre og mer naturlig språk, men faren er at leseren er prisgitt oversetterens tolkning av tekstens mening.
- Konkordant oversetting, også kalt bokstavelig oversetting, vil si «ord for ord». Så langt sammenhengen tillater det velges ett norsk ord for hvert greske, hebraiske eller arameiske ord. En konkordant oversettelse holder seg mer trofast til grunntekstens idiomer eller spesielle uttrykksmåter. Denne metoden er mest nøyaktig i forhold til grunnspråkene, men ulempen er at teksten kan lyde unaturlig og betydningen må tolkes av leseren.
Ny verden-oversettelsen regnes som en konkordant oversettelse. Ett utslag av dette er at ordene nefesj (hebraisk) og psykhe (gresk) konsekvent blir oversatt med "sjel". De opprinnelige ordene dekker egentlig meninger som "person, vesen, skapning, liv". Konkordant gjengivelse kan føre til unaturlig formulering, men gjør at leseren får mulighet til å tolke teksten, i stedet for å være prisgitt oversetternes tolkninger. F.eks. uttrykket å 'søke å ta noens sjel' (f.eks. Matteus 2:20) betyr i realiteten å stå noen etter livet.
Oversetterne av NV gjør oppmerksom på at konkordant oversetting ikke betyr at man mekanisk oversetter ord for ord. Sammenhengen må alltid bli tatt med i betrakning, da sammenhengen ofte kan endre betydningen av et ord. F.eks. det hebraiske ordet ruach blir så godt som alltid oversatt "ånd", men i ordets aller første forekomst (1. Mosebok 1:2) blir det i stedet skrevet om til 'virksom kraft': «Guds virksomme kraft beveget seg fram og tilbake over vannenes overflate.» Fotnoten i NV gir følgende kommentar: «Virksomme kraft (ånd). Heb. weru'ach. I tillegg til å bli oversatt med 'ånd', så blir ru'ach oversatt til 'vind' og andre ord som indikerer en aktiv usynlig kraft.»
Det lar seg også finne eksempler på skriftsteder som er oversatt "idiomatisk", der det kan være svært vanskelig å oppfatte den opprinnelige meningen. F.eks. i Matteus 5:3, der mange oversettelser lar Jesus prise dem salige som er "fattige i ånden", lyder NV: "Lykkelige er de som er klar over sitt åndelige behov". Fotnoten i NV legger til: «Eller 'de som er tiggere med hensyn til ånden'.» Flere greskkyndige, samt oppslagsverk og andre bibeloversettelser bekrefter at det er er snakk om åndelig fattigdom (f.eks. Today’s English Version oversetter denne passasjen med «Lykkelige er de som vet at de er åndelig fattige».)
[rediger] Eksempler på oversettelsen
Her er eksempler på bibeltekst hentet fra Ny verden-oversettelsen (NV), sammenliknet med Det Norske Bibelselskaps utgave fra 1978/85.
| Bibelsted | Ny verden | Bibelselskapet |
|---|---|---|
| Salme 83:18 | «så folk kan kjenne at du, som har navnet Jehova, du alene er Den Høyeste over hele jorden.» | «Måtte de skjønne at du alene, du som har navnet Herren, er Den Høyeste over hele jorden.» |
| Salme 84:12 | «Hærstyrkenes Jehova, lykkelig er det menneske som setter sin lit til deg.» | «Herre, Allhærs Gud, salig er den som stoler på deg.» |
| Forkynneren 12:9 | «Og i tillegg til at forsamleren var blitt vis, lærte han også til stadighet folket kunnskap, og han grunnet og foretok en grundig undersøkelse, slik at han kunne sette mange ordspråk sammen på en ordnet måte.» | «Forkynneren var en vismann, og han gav folket kunnskap. Han grunnet og gransket og laget mange ordspråk.» |
| Esekiel 18:4 | «Se, alle sjelene — meg hører de til. Som farens sjel, så også sønnens sjel — meg hører de til. Den sjel som synder — den skal dø.» | «Jeg er herre over alt liv, både over far og sønn. Den som synder, han skal dø.» |
Det siste gir et eksempel på hvordan NV konsekvent bruker ordet "sjel" for hebraisk nefesj. Dette er et viktig teologisk poeng for vitnene, siden de lærer at en "sjel" i bibelsk forstand bare er et uttrykk for selve personen, og ikke står for noen slags indre ånd som fortsetter å leve etter døden. Vitnene avviser derfor forestillingen om en "udødelig sjel". Dette er et eksempel på at NV-oversettelsen gjør det mulig for leseren å selv kunne tolke teksten - i stedet for at bibeloversetterne gjør tolkningen på vegne av leseren, ved å oversette grunnordet med flere forskjellige norske ord, for at det skal passe med egen teologisk lære, slik som mange andre oversettelser gjør.
[rediger] Utgaver
Den norske oversettelsen fås i to utgaver - vanlig og stor skrift. Den vanlige utgaven finnes med to forskjellige typer omslag - en med stiv perm og en med syntetisk skinn. Den fås også innlest på kassett. Den engelske utgaven fås også i lomme-størrelse, og på CD i MP3-format.
Referanseutgaven med fotnoter er ikke utgitt på norsk ennå, den er bl.a. utgitt på engelsk og dansk. Den engelske oversettelsen er også utgitt med blindeskrift. Den engelske utgaven (uten fotnoter) er publisert på Internett, på Jehovas vitners offisielle nettsted.
[rediger] Referanser
- ^ Vitnene appellerer bl.a. til oppslagsverket Vine's Expository Dictionary fra 1940: «Stauros: Betyr først og fremst "en oppreist pæl eller stake", som forbrytere ble naglet til ved henrettelse. Både substantivet og verbet stauroo, "å feste til en stake eller pæl", er opprinnelig atskilt fra den kirkelige formen - to bjelker som utgjør et "kors". Formen til sistnevnte har sin opprinnelse i gamle Kaldea, og ble brukt som et symbol på guden Tammuz.» Vitnene har ikke overraskende tatt til seg denne tolkningen, siden den passer med deres tese om at omtrent alle andre religioner enn deres egen kan spores tilbake til Babylon (Kaldea). De fleste greske oppslagsverk før og etter Vine vil angi "kors" som en mulig betydning av stauros når det er snakk om et henrettelsesredskap, selv om den grunnleggende etymologiske betydningen utvilsomt bare er "stokk, staur, pæl".
