Ole Munch Ræder
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ole Munch Ræder (født 3. mai 1815 i Kongsvinger, død 1895) var en norsk jurist.
Han ble cand. jur. 1839 og ble siden ansatt først i revisjonsdepartementet, deretter (1840) i justisdepartementet, hvor han ble fullmektig 1848. I 1841 utga han et arbeid om Den norske statsforfatnings historie og dens væsen, som var mye ansett i sin tid. I årene 1842–44 var han på reise i Danmark, Tyskland, Sveits og Italia, og 1846–49 oppholdt han seg i USA med statsunderstøttelse for å studere juryvesenet. Frukten av denne reisen ble hans arbeid Juryinstitutionen i Storbritannien, Canada og de forenede stater i Nordamerika (3 bd., 1850–51). I 1840-årene var han også mye virksom som politisk forfatter i pressen, spesielt i Den Constitutionelle. I 1850 ble han utnevnt til ekspedisjonssekretær i marinedepartementet, samt ble konsul på Malta 1861 og generalkonsul i Hamburg 1874. Han tok avskjed og vendte tilbake til Norge i 1891.
Ole Munch Ræder var sønn av Johan Georg Ræder (1782–1852) og bror av offiserene Johan Georg Ræder (1814–98) og Hans Jacob Theodor Wilhelm Ræder (1831–1920).
[rediger] Verker
- Den norske statsforfatnings historie og dens væsen (1841)
- Juryinstitutionen i Storbritannien, Canada og de forenede stater i Nordamerika (3 bd., 1850–51)
- Unionen og egen utenrigsminister (1893)
[rediger] Kilde
- Nordisk familjebok. Uggleupplagan [1]
