Partisaner (Jugoslavia)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Partisaner var hovedmotstandsbevegelsen som kjempet mot Aksemaktene under andre verdenskrig i Jugoslavia. Etter krigen kom de til makten med Josip Tito Broz i spissen.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Jugoslavia ble innvadert og okkupert av aksemaktene april 1941. Kun noen uker før dette skrev prinsregent Pavle under på Tripartite-pakten, men han ble arrestert og sendt i eksil nettopp på grunn av dette da han returnerte til Beograd. Jugoslavia brøt dermed ut av pakten.
[rediger] Motstanden
30. juli samme år ble de første angrepene fra motstandsbevegelsen merket ved fjellet Kopaonik, Trepča. Hovedkvarteret til partisanerne ble nettopp i Kopaonik-fjellene, nærmere bestemt Stanulović landsbyen. Den lokale befolkningen led stor nød under okkupasjonen ved at Nazi-Tyskland ofte ville henrette opptil 100 personer for hver tyske soldat som ble drept, dermed ble støtten til partisanerne enorm.
[rediger] Konflikten med tsjetnikerne
Jugoslavia opplevde store interne stridigheter under andre verdenskrig. Foruten å kjempe mot tyskerne, kjempet også partisanene og tsjetnikene, som dannet den jugoslaviske kongelige hæren mot hverandre. De allierte støttet opprinnelig kongehuset og hæren som var lojale mot de, men etter Teheran-konferansen i 1943 gikk de over til å støtte de kommunistiske partisanene. Under denne konferansen ønsket Roosevelt (USA) og Churchill (Storbritannia) garantier fra Stalin (Sovjetunionen) om støtte til strategiske hovedlinjer. Men ikke til enhver pris, til gjengjeld krevde Stalin at de igjen støttet partisanene med materialer og kommando operasjoner. Dermed ble JNA opprettet i 1944 og fikk status som Jugoslavia's offisielle forsvarsstyrke og tsjetnikerne fikk ordre om å forene seg med denne styrken.
Mange nektet imidlertidig og etter krigens slutt ble de fleste av disse tsjetnikene fanget og henrettet for forræderi. Den siste tsjetniker-gruppen som ble fanget var under kommando av Draža Mihajlović. Han ble stilt for retten og henrettet.
Vestlige diplomaters forsøk på å gjenforene partisanene og de som var lojale mot kongehuset endte i Tito-Šubašić-avtalen i juni 1944. Men kommunistene lanserte Tito som «nasjonal folkehelt» og innsatte ham som enehersker med tittelen statsminister.
[rediger] Se også
