Raknehaugen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Raknehaugen ved gården Ljøgodt, like ved Hovin kirke i Ullensaker kommune, Akershus, er regnet for å være en av Nord-Europas største gravhauger. Den totale diameteren på gravanlegget med haug og fotgrøfter er nå fastsatt til 95 m, mens den oppbygde haugen er på rundt 77 m. Total høyde er 19 m, hvorav den oppbygde haugen er på 15 m. Haugen tilhører en unik gruppe av store gravmonumenter fra folkevandringstiden. Ved siden av å være Norges største enkeltstående monument fra forhistorien, har også Raknehaugen en dominerende plass innenfor norsk arkeologisk historie.
Ifølge et sagn som gikk på folkemunne på stedet, skulle haugen være bygd over en kong Rakne, som skulle ligge der begravd mellom to hvite hester, og over graven skulle det være stablet lag på lag med tømmer.
Innhold |
[rediger] Loranges undersøkelse 1869-70
I 1866 var den unge jusstudenten og amatørarkeologen Anders Lorange ved Raknehaugen for første gang. Han fikk da ideen til å grave ut haugen, noe han gikk i gang med tre år senere. Lorange gikk inn med en bred sjakt fra østsiden, men måtte gi opp på grunn av rasfare. Sommeren etter forsøkte han å drive en tunnel fra sjakten inn mot sentrum av haugen. Det var under arbeid med denne at han kom på kompakte lag av tømmerstokker. Tunnelen måtte oppgis, men han tok så opp en tømmerforet loddrett sjakt, nærmest en slags brønn, fra toppen av haugen, i et siste forsøk på kanskje å finne et gravkammer. Han kom til bunns i haugen, men fant ingen grav.
[rediger] Griegs undersøkelse 1939-40
Sommeren 1939 startet arkeologen Sigurd Grieg mer omfattende undersøkelser av haugen. Med et stort mannskap av arbeidsledige på nødsarbeid fikk han åpnet to brede sjakter fra sørøst og sørvest (etter aktuelle verdensbegivenheter ble de raskt hetende "Østfronten" og "Vestfronten"), foruten en del mindre sjakter i nord og øst. Det ble ikke funnet noe grav i haugen, bare noen ildsteder, kullflekker og et par trespader. Sjaktene ble gravet til bunns, og Grieg fikk avdekket viktige trekk ved konstruksjonen. Haugen var blitt lagt opp over et rundt 6m høyt rundt platå. Her var det lagt opp tre tømmerlag i kjegleform med tykke lag av leire, sand og jord mellom. Opprinnelig ble det anslått at til sammen 80.000 m3 fyllmasse hadde gått med i byggverket. Dette har imidlertid blitt nedjustert til omtrent 26.000m3. Det øverste tømmerlaget er inneholdt ca. 25.000 stokker, og mer enn 1.000 da. skog må ha blitt hugget i forbindelse med anleggelsen av haugen. Griegs egen teori går ut på at Raknehaugen var en kenotaf eller minnehaug over en død høvding eller stormann. Andre har foreslått at monumentet skulle være en tinghaug eller høysetehaug.
[rediger] Skres undersøkelse 1993
Sommeren 1993 var det at arkeologen Dagfinn Skre fikk anledning til å foreta nærmere gransking av materialet fra Griegs undersøkelse, og samtidig åpne et mindre felt i Raknehaugen. Han fikk gjenåpnet en av Griegs mindre sjakter i nordvestdelen av haugen. Samtidig, ved nøyaktig og kritisk gjennomgang av Griegs dokumentasjon, lyktes Skre i å fastslå at det platået Grieg fant under haugen må ha vært en del av den opprinnelige markoverflaten. Det at den framstår som et platå kommer av at det er fjernet svære mengder masse fra området rundt. Videre gjennomgang av materiale fra ildsteder og kokegroper ga en hel del fragmenter av brente bein, noen av dem stammet fra menneske. Skre konkluderer med at haugen har rommet en branngrav uten gravgaver, og at haugen dermed må anses som en gravhaug, ikke en kenotaf.
Tømmeret i haugen ble radiologisk datert på ny, og med mer raffinerte metoder enn det som er normalt. Disse dateringene indikerer at tømmeret er felt i løpet av en sesong en gang mellom år 533 og 551 e. Kr. Bygging av haugen må ha krevet innsats av store mengder arbeidere, Skre anslår 450 - 600 mann - en formidabel arbeidsstyrke når man ser det i forhold til total folkemengde på Romerike den gang.
[rediger] Raknehaugen og okkupasjonstiden
Sigurd Griegs undersøkelser av Raknehaugen sammenfalt med krigsutbruddet, og med ett fikk dette uanede konsekvenser. Bare noen få dager etter den tyske invasjonen 9. april 1940 fikk professor Anton Wilhelm Brøgger et uventet besøk på sitt kontor. To menn i SS-uniform kom inn, og Brøgger kjente godt den ene. Han het Herbert Jankuhn, han var arkeolog, ansatt ved Universitetet i Kiel, han var spesielt interessert i jernalderen, og hadde deltatt på en arkeologkongress i Oslo noen år i forveien, han snakket godt norsk, og han var medlem av Norsk Arkeologisk Selskap. Og nå var han høyt rangert i Ahnenerbe. Grunnen til besøket var at Jankuhn hadde med en henvendelse til Brøgger på vegne av de nye makthaverne. Meldingen var kort sagt at tyskerne ønsket at utgravningene i Raknehaugen måtte fortsette. Dagen etter ble Jankuhn og hans medarbeider med på befaring til Raknehaugen, og i den forbindelse lovet han Brøgger de nødvendige pengene for å sette i gang gravingen. Antakelig var dette midler fra Ahnenerbes forskningsfond som Jankuhn hadde fullmakt til å disponere. Brøgger avslo indignert. Han skulle ha seg frabedt å sette i gang utgravninger for tyske midler så lenge kampene ennå pågikk i Norge. Umiddelbart etter tok Brøgger kontakt med Universitetets rektor Didrik Arup Seip, som var nytilsatt som ansvarlig for Kirkedepartementet i Administrasjonsrådet. Han mente det var fare for at tyskerne ville ta over hele utgravningen, Seip så også denne faren, og fikk reist midler slik at Grieg kunne begynne graving som planlagt. Dermed var Raknehaugen blitt en nasjonal kampsak.
Utgravningen ble sluttført i løpet av sommersesongen, men Brøgger hadde kommet skjevt ut med Jankuhn og okkupasjonsmakten. Etter et åpenhjertig foredrag i Norsk Arkeologisk Selskap samme høst (Jankuhn var til stede), fikk Brøgger forbud mot å uttale seg offentlig. Ved tyskernes aksjon mot Universitetet høsten 1941 ble både Brøgger og Grieg arrestert. Grieg slapp ut etter et kort opphold i fengsel, men Brøgger ble sittende på Grini et års tid.
Konflikten over Raknehaugen er langt fra den mest smertefulle og dramatiske i okkupasjonstiden. Det som er spesielt, er at den tilspisset seg så raskt etter 9. april. Dette må være en av de aller første konfrontasjonene mellom okkupasjonsmakten og det norske sivile samfunn. Og det er interessant å legge merke til at det var i en kulturrelatert sak, at det angikk arkeologi, og at Ahnenerbe, representert ved Jankuhn, var motparten.
[rediger] Referanser
Grieg, Sigurd:
- Raknehaugen. Viking 5 Oslo, Norsk Arkeologisk Selskap. (1941)
Hagen, Anders:
- Gåten om kong Raknes grav. Hovedtrekk i norsk arkeologi Oslo, Cappelen. (1997)
Skre, Dagfinn:
- Raknehaugen - en empirisk loftsrydning. Viking 60 Oslo, Norsk Arkeologisk Selskap. (1997)
