Ramsar-konvensjonen
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ramsar-konvensjonen (egentlig Konvensjonen om våtmarker av internasjonal betydning, særlig som fuglehabitat) er en internasjonal avtale for bevaring og bærekraftig bruk av våtmarker. Formålet er å begrense tap av våtmarker og bremse det økende presset på våtmarksområder. Konvensjonen skal utbre kunnskapen om våtmarkenes økologiske betydning og deres betydning for forskning og rekreasjon.
Konvensjonen ble vedtatt på et møte mellom 18 nasjoner i Ramsar i Iran 2. februar 1971, og trådte i kraft 21. desember 1975. Hittil har 138 land ratifisert avtalen. Deltakerlanda møtes til en årlig deltakerkonferanse. Tillegg til den opprinnelige avtaleteksten er blitt vedtatt i Paris i 1982 og i Regina i 1987. Det er oppretta et fast sekretariat med sete i Gland i Sveits.
Ramsar-lista teller i dag over 1200 steder, som til sammen dekker et areal på 1,1 mill. km2. Storbritannia har det største antall Ramsar-områder med 169, mens Canada har det største arealet med 130 000km2.
Det finnes i dag 23 norske ramsarområder, spredt fra Østfold til Svalbard. Flere av disse 23 områdene er våtmarkssystem som består av flere naturreservat og fuglefredningsområder.
