Samlingspartiet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Ved Stortingsvalget høsten 1903 fant Høyre og moderate krefter fra Venstre sammen. Samlingspartiet hadde front mot Venstres sosiale og unionspolitiske radikalisme og det fremvoksende sosialdemokratiet. Sentrale personer i og rundt Samlingspartiet var bl.a. Christian Michelsen, Wollert Konow (SB) og Bjørnstjerne Bjørnson. Samlingspartiet gikk i 1903 til valg på et program som blant annet inneholdt løfter om forhandlinger med Sverige fremfor ensidig norsk aksjon i konsulatsaken.
Forhandlingsoptimismen var stor i 1903, og Samlingspartiet og Høyre vant valget med 63 representanter mot Venstres 49. Høyres Francis Hagerup dannet regjering 22. oktober 1903. Etter begivenhetene i 1905 var Samlingspartiet tiltenkt å fortsette i rollen som borgerlig samlingsalternativ ved valget i 1906, men samlingspolitikken overlevde ikke i det etterunionelle politiske klimaet. Da unionsproblemene var løst, smuldret enigheten opp og motsetninger som hadde vært skjøvet i bakgrunnen blusset opp igjen. Samlingspartiet fikk en arvtaker i Frisinnede Venstre noe senere.
