Bjørnstjerne Bjørnson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Bjørnstjerne Bjørnson
Bjørnstjerne Bjørnson
Født	8. desember 1832 Kvikne
Død	26. april 1910 Paris

Bjørnstjerne Bjørnson (Bjørnstjern Martinius Bjørnson) (født 8. desember 1832 på Kvikne nord for Tynset, død 26. april 1910 i Paris) var en norsk forfatter og samfunnsdebattant. Han ble sammen med Henrik Ibsen, Jonas Lie og Alexander Kielland markedsført som en av de fire store forfatterne innen norsk litteraturhistorie av forlaget Gyldendal. Bjørnson grunnla Riksmålsforbundet og skrev teksten til Norges nasjonalsang. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1903.

[rediger] Unge år

Bjørnstjerne Bjørnson ble født i 1832 på gården Bjørgan på Kvikne nord for Tynset. I 1837 ble faren Peder Bjørnson, som hadde vært pastor i Kvikne, overført til Nesset prestedømme i Romsdal, og det var i dette området Bjørnson vokste opp. Etter fem år ved middelskolen i Molde, som var den nærmeste byen, ble Bjørnson 17 år gammel sendt til Heltbergs studentfabrikk i Christiania for å avlegge eksamen og studere ved universitetet i byen. Der kom han i samme klasse som Jonas Lie, Henrik Ibsen og Aasmund Olavson Vinje. Etter fullført eksamen artium i 1852, begynte Bjørnson snart å jobbe som journalist. Han skrev litteratur- og teateranmeldelser og ivret for en fornorskning av scenekunsten. Bjørnson hadde ellers skrevet dikt siden han var elleve år gammel.

I 1858 giftet han seg med Karoline, og de forble gift helt til hans død.

[rediger] Forfatterskap

[rediger] Bondefortellinger

I 1857 publiserte Bjørnstjerne Bjørnson Synnøve Solbakken, den første av flere bonderomaner. I 1858 ble boka etterfulgt av Arne, i 1860 av En glad gutt, og i 1868 kom Fiskerjenten. Disse bøkene er de viktigste av forfatterens bondefortellinger. Denne delen av hans forfatterskap satte dype spor i norsk selvbevissthet og gjorde ham berømt også i utlandet.

Bjørnson ønsket å «lage en ny saga i lys av bøndene,» som han sa, og han trodde dette kunne gjøres, ikke bare i prosa, men i nasjonale drama eller folkestykker. Det første av disse var et en-akts stykke hvor handlingen er lagt til det 12. århundre, Mellom slagene, skrevet i 1855, men ikke publisert før i 1857. På denne tiden ble han spesielt påvirket av studier av Baggesen og Oehlenschläger, i løpet av et besøk til København 1856—1857. Mellom slagene ble fulgt av Halte Hulda i 1858, og Kong Sverre i 1861. Alle disse tidlige forsøk ble imidlertid overgått av den ypperlige trilogien om Sigurd Slembe, som Bjørnson publiserte i 1862. Etter denne ble han regnet blant de ledende yngre poeter i Europa.

Nobelprisen i litteratur
1903

[rediger] Teatersjef

I slutten av 1857 hadde Bjørnson blitt utnevnt til direktør av teateret i Bergen. Denne stillingen beholdt han, ved hjelp av mye journalistarbeid, i to år, da han returnerte til hovedstaden. Fra 1860 til 1863 reiste han mye i hele Europa. Tidlig i 1865 overtok han ledelsen av Christiania teater, og brakte sin populære komedie De Nygifte og sin romantiske tragedie om Maria Stuart i Skottland til folket. Selv om Bjørnson i sine noveller og stykker har laget mange nydelige sanger, var han aldri noen stor versskriver; i 1870 publiserte han sine dikt og sanger samt den episk sykel kalt Arnljot Gelline; sistnevnte inneholder det odet Bergliot, Bjørnsons fineste bidrag til lyrikken.

Mellom 1864 og 1874, i sin beste alder, viste Bjørnson en intellektuell svekkelse uvanlig for en med hans energi. I disse årene var han mest opptatt med politikk og teaterledelse. Dette var perioden han opptrådte mest heftig som radikal agitator. I 1871 startet han en journalistisk bigeskjeft med å holde foredrag rundt omkring i de nordiske landene. Han hadde overraskende sterke evner som taler kombinert med en markant fysisk fremtoning.

[rediger] I utlandet - og tilbake igjen

Fra 1874 til 1876 var Bjørnson i utlendighet, og i dette frivillige eksilet fikk han tilbake sine skaperevner. Hans relansering som dramatiker startet med En fallit og Redaktøren i 1874. Dette var sosiale dramaer med et utstrakt moderne og realistisk formspråk.

Poeten slo seg nå til ro på sin eiendom Aulestad i Gausdal. I 1877 ga han ut en ny roman Magnhild som var et uferdig verk hvor hans ideer rundt sosiale spørsmål ble utviklet. Han ga uttrykk for sine republikanske følelser i det polemiske teaterstykket kalt Kongen. I en senere utgave av dette tok han med et innledende essay "Intellektuell frihet" som nærmere forklarte hans standpunkt. Kaptejn Mansana, som er en episode fra den italienske frigjøringskrigen, kom i 1878.

Særdeles opptatt av å oppnå suksess på scenen, satte Bjørnson sine krefter inn i skriving av et sosialdrama, Leonarda (1879), som skapte full storm. Et satirisk stykke, Det nye System ble laget noen få uker senere. Selv om disse stykkene fra Bjørnsons andre periode ble sterkt debattert, var det ingen av dem (bortsett fra En fallit) som ble publikumsvinnere.

Da han enda en gang laget et sosialdrama En handske i 1881, var den ingen teaterdirektør som ville sette det opp, bortsett fra i en modifisert utgave. Dette til tross for at stykket viser hans fulle kraft som dramatiker. Om høsten samme år ga Bjørnson ut et mystisk og symbolsk drama Over Ævne, hvor han gikk kraftig til rette med de abnorme utslag av religiøst svermeri. Dette ble ikke satt opp før i 1899, men gjorde da stor lykke.

[rediger] Politisk aktiv

I mellomtiden hadde Bjørnsons politiske oppfatninger resultert i en tiltale om høyforræderi. Han tok opphold i Tyskland en periode og kom ikke tilbake til Norge før i 1882. Han var da overbevist om at teateret var en umulig vei for han og gikk tilbake til å skrive romaner. Han utga Det flager i byen og paa havnen i 1884 hvor han legemliggjorde sine teorier om arv og utdannelse. I 1889 fikk han utgitt en ny, lang og enda mer bemerkelsesverdig roman Paa Guds veje som dreier seg om de samme problemene. Samme år utga han komedien Geografi og kjærlighet som ble en suksess.

[rediger] Noveller

I 1894 utga han en samling av noveller med nokså didaktisk preg som tok for seg overraskende poenger av følelsesmessige erfaringer. Av senere stykker finner vi den politiske tragedien Paul Lange og Tora Parsberg (1898), Over Ævne II (1895), Laboremus (1901), På Storhove (1902), og Daglannet (1904). I forbindelse med åpningen av Nasjonalteatret i 1899, fikk Bjørnson stor hyllest, og hans sagadrama Sigurd Jorsalfar ble fremført.

Bjørnstjerne Bjørnson

[rediger] Bjørnson i nynorsk/bondemål-konflikten

Et tema som interesserte ham sterkt, og som holdt hans penn hvileløs, var spørmålet om bondemaal, dvs. ideen om å lage et norsk nasjonalspråk som skilte seg klart fra dansk-norsk som den norske litteraturen så langt var blitt skrevet på. Til tross for Bjørnsons sterke og enkelte ganger nokså ensporete patriotisme, støttet han dem som mente at dette var galskap. Hans foredrag og pamfletter mot det såkalte malstrævet i sin eksteme form fikk stort gjennomslag.

[rediger] Nasjonalist

Bjørnson var en av de opprinnelige medlemmer av Nobelkomiteen, og han ble gjenvalgt i 1900. I 1903 mottok han Nobels litteraturpris.

Bjørnson hadde bidratt mer enn noen til å vekke den norske nasjonalfølelsen, men i 1903, like før bruddet mellom Norge og Sverige, talte han til sine landsmenn om forsoning og moderasjon.

I 1905, idet Norge skulle velge sin egen uavhengige statsform, ble den tidligere bastante republikaner overbevist om at monarki var det riktige for Norge. Først og fremst var dette viktig fordi det innebar sterkere bånd til Storbritannia, Norges viktigste handelspartner og allierte, men også fordi det var på linje med statsformene i Sverige og Danmark.

Bjørnstjerne Bjørnson besøkte også Laurvig i 1909. Da han oppholdte seg på Laurvig Bad der Bjørnson holdt sitt berømte foredrag i Festiviteten om "selvstendighetens æresfølelse".

[rediger] Bjørnsons død og begravelse

Bjørnstjerne Bjørnson døde 26. april 1910 i Paris, hvor han hadde tilbrakt vintrene i noen år. Han ble begravet med stor ære og sorg, etter å ha blitt hentet hjem til Norge av et norsk krigsskip. Han er stedt til hvile på Vår Frelsers gravlund i Oslo.