Seksuell reorientering
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Seksuell reorientering, også referert til av tilhengere som reparasjonsterapi, refererer til det svært kontroversielle konseptet å forsøke å forandre en persons seksuelle orientering, som regel fra homofili til heterofili gjennom terapi. Begrunnelser for å forsøke dette kan være at enkelte ser på andre orienteringer enn heterofili som «umoralsk». Det er særlig kristne grupper som arbeider med seksuell reorientering.
Både Norsk Psykiatrisk Forening, American Psychiatric Association og andre psykiatriske foreninger avviser at det i det hele tatt finnes noe grunnlag for denne typen behandling, da homofili ikke er noen sykdom eller sykelig tilstand, og at en behandling med hensikt å forandre seksuell orientering fra homofil til heterofil må betraktes som etisk uforsvarlig. Det påpekes derimot at diskriminering har en helt klar negativ effekt på homofiles mentale helse, og kan føre til økt selvmordsfrekvens, spesielt for dypt religiøse homofile [1].
Innhold |
[rediger] Historie
På 1900-tallet og sannsynligvis også tidligere ble det gjort forsøk på å forandre mennesker som ble oppfattet som avvikere fra den heterofile normen, i mange tilfeller med tvang. Begrepet seksuell reorientering er imidlertid av av nyere dato, og beskrives av tilhengerne som et frivillig tilbud til de som selv ønsker å forandre orientering. Tilhengerne av seksuell reorientering argumenterer med at det må være like legitimt å hjelpe ikke-heterofile personer til å bli heterofile som det er å hjelpe dem til å komme ut av skapet og leve ut sin orientering.
Fram til 1970-tallet var homofili både forbudt og en psykiatrisk diagnose både i Norge og i andre vestlige land, og kritikerne av seksuell reorientering mener ofte at seksuell reorientering i praksis er en videreføring av tidligere tiders forfølgelser med sykeliggjøring og tvangsbehandling av homofile.
[rediger] Religiøse grupper aktive
Det har i tillegg til de tidlige, offisielle forsøkene på å utrydde eller kurere homofile, parallelt foregått religiøse forsøk på å endre menneskers seksuelle orientering. Mange av disse har rapportert suksess, og personer som hevder seg kurert for sin homofile orientering («eks-homofile») støtter i mange tilfeller disse rapportene. Samtidig har man mange rapporter fra personer som har gjennomgått tilsvarende behandlinger, enten frivillig eller ved tvang for eksempel fra foreldre, og som rapporterer ingen endring, eller i noen tilfeller en forverret mental tilstand som resultat av behandlingen[1].
Organisasjoner som ivrer for reorientering hevder at mange som har blitt påstått «helbredet» etter behandling for homofili har opplevd et bedret liv etter behandlingen. Disse menneskene fortjener også respekt for sitt valg, selv om det hevdes at homofile interesseorganisasjoner bruker mye tid og penger på å latterliggjøre dem som viljeløse offer for religiøs påvirkning.
[rediger] Biskop Kvarmes støtte til reorientering
I Norge har det i hovedsak vært små religiøse samfunn som har ivret for slik behandling av homofile, men også biskop i Oslo Ole Christian Kvarme har i et møte med Åpen kirkegruppe argumentert for at homofile og lesbiske kan få hjelp til å endre sin seksuelle orientering[2]. Denne uttalelsen ble det reagert svært sterkt på fra politisk og psykiatrifaglig hold samt fra homoorganisasjoner og kristne homofile selv. Kvarme har senere beklaget at utspillet har skapt usikkerhet om homofile blir akseptert med sin orientering, og hevder det han sa på møtet ikke var ment som et råd[3].
[rediger] Referanser
- ^ a b Benjamin, Mark (2005) «The 'Ex-Gay' Agenda» – Gay and Lesbian Review, nr. Nov-Des, s. 26-31.
- ^ Dagsavisen. Nielsen, Andreas. (25. mars 2006.) Ber homofile gå til psykiater. Besøkt 1. juli 2006.
- ^ Aftenposten. Lødemel, Nina. (27. mars 2006.) Kvarme beklager homo-utspill. Besøkt 1. juli 2006.
[rediger] Se også
