Selevkid-dynastiet
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Artikkelen inngår i serien om |
| Epoker |
|
Selevkid-dynastiet |
Etter at Aleksander den store døde ettermiddagen 11. juni 323 f.Kr., ble hans imperium delt av hans generaler, de såkalte diadochi. En av dem var hans venn Selevkos, som ble konge over de østlige provinsene, mer eller mindre dagens Afghanistan, Iran, Irak, Syria og Libanon, sammen med deler av Tyrkia, Armenia, Turkmenistan, Usbekistan og Tadsjikistan. Hans kongedømme hadde to hovedstader, som han grunnla rundt 300 f.Kr.: Antiokia i Syria og Selevkia i Mesopotamia. Babylon var en tredje viktig by. Imperiet var, i likhet med imperiet til Aleksander, i realiteten en fortsettelse av imperiene før: Assyria, Babylonia og Persia. Imperiet tok slutt i 64 f.Kr. da romerne gjorde Syria til en romersk provins.
Innhold |
[rediger] Imperiet
Aleksander den stores død (323 f.Kr.) etterlot en svært forvirret makedonsk armé. Det sentraliserte persiske imperiet var lett å styre når det først var erobret, og det makedonske militære hegemoniet hadde stort sett ingen trusler, men kongen var død uten å utpeke en etterfølger. Selv en mektig arving ville hatt problemer med å fastholde Aleksanders samlende autoritet, men slik ting var ble kongedømmet delt mellom hans syke halvbror Filip III og Aleksanders sønn (født etter at Aleksander døde) Aleksander IV. Ingen av dem var mer enn dukker i hendene til de makedonske generalene, diadochene, som snart delte imperiet mellom seg.
Deres kriger startet kort tid etter at Ptolemaios I trakk seg ut av imperiet i provinsen Egypt, men de kompliserte detaljene om kampene kan ikke gjøres rede for her. Det er nok å si at det egentlige Persia ble delt mellom forskjellige makedonske satraper, som forsøkte så godt de kunne å få lokal støtte, men støttet seg hovedsakelig på deres greske leiesoldater. I utkantene av imperiet, klarte persiske satraper å kreve uavhengighet i løpet av krigene, små kongedømmer ble etablert i Kappadokia og i det såkalte Media Atropatene (dagens Aserbajdsjan.
Satrapen av Babylonia, skjæringspunktet mellom øst og vest, kaltes Selevkos og var en formidabel administrator som snart bygde seg et solid nettverk av lokale støttespillere. Etter flere kriger med den ledende diadochen Antigonos den enøyde, kronet Selevkos seg selv til konge i Babylonia i år 306 f.Kr. Noen få år senere hadde alle satrapiene øst for Babylon sverget troskap til ham. I 301 f.Kr. ble Antigonos beseiret av en koalisjon av andre generaler, og Selevkos ble herre over Syria også, og i 281 f.Kr. tok han Lilleasia og diadochi-krigene tok slutt. I en alder av 80 år ble Selevkos myrdet av en flyktende egyptisk prins, men tronen gikk videre til Antiokos I (281–261 f.Kr.), hans sønn med den persiske adelskvinnen Apamea, og etter det til hans sønn Antiokos II (261–246 f.Kr.), som hersket som store konger fra Samarkand til Egeerhavet.
[rediger] Styresystem
Selevkidene bygde hundrevis av byer og opprettholdt eller reformerte infrastrukturen til de persiske kongene. Byene var basert på de greske polisene med gymnasium, amfiteater og torg. Medlemmer av overklassen ble ofte hellenistiske, men de tidligere brukte språkene ble også brukt i administrasjonen.
Selv om hæren var basert på greske soldater, ble en rekke forskjellige tropper fra Persia og Babylonia bygd inn, blant dem katafraktene, det tunge kavaleriet til akamenidene. Der var flere nasjonalistiske utbrudd i Persia, men det ble alle slått ned, og selevkidene arbeidet for å bli akseptert ved å oppføre seg som beskyttere av persiske og babylonske kulter. Etnisk sett ble dynastiet delvis persisk gjennom giftemål fra de persiske Kappadokia-kongene, som gjorde krav på å stamme fra de syv følgesvennene til Dareios den store.
Greske bosetninger i imperiet var hovedsakelig sentrert i Syria, der hovedstaden Antiokia var den viktigste, til en viss grad Babylonia hvor byen Selevkia ved Tigris avløste Babylon som den østlige residensbyen. Paradoksalt bodde også mange grekere i den ytterliggende provinsen Baktria (Afghanistan/østlige Iran), mange av dem etniske grekere i motsetning til de etniske makedonerne. Aleksander hadde etterlatt sitt greske infanteri der, siden han ikke stolte på dem, men historikere foreslår også at akamenidene deporterte opprørske greske undersåtter dit.
I motsetning til Alexandria i Egypt var ikke Selevkidriket et sentrum for hellenistisk kultur og forskning, men noen av de stoiske filosofene kom fra Syria, og den verdensledende fysikeren Erasistratos bodde i hoffet til Selevkos I. De babylonske krønikene er hovedkilden til den antikke historien i Midtøsten og ble skrevet av innfødte babylonske Berossos. Imperiet var senrum for flere viktige handelsruter som gav kongene store inntekter. Selevkidenes mynter var anerkjent betaling langs Silkeveien. Vennlige relasjoner ble holdt med den mauriske kongen i det nordlige India, som Selevkos hadde avstått det østlige Pakistan til i bytte mot krigselefanter til bruk mot sine motstandere i vest.
[rediger] De første krisene og kort gjenoppretting
Midten av det 3. århundret f.Kr. så store omveltninger i selevkidestaten etter en av dets mange kriger med ptolemaienes Egypt som hadde gått forferdelig galt. Kong Selevkos II Callinicus, en sønn av Antiokos II, stod ovenfor en borgerkrig og under hans styre brøt provinsene lengst i øst ut. Disse var de enorme Baktria og Parthia, hvor nomader ledet av arsakide-dynastiet (fra 247 f.Kr.) dannet en liten men krigersk stat på grensene av det nordlige Iran.
Stort sett ser det likevel ut til at mesteparten av Iran fortsatt var i selevkidenes hender selv om imperiet stadig ble rystet av kriger i alle retninger. Dessverre fokuserer kildene på selevkideimperiet på dets vestlige deler siden de fleste forfatterne bodde vest for Syria. I de siste årene av det 3. århundret f.Kr. brakte kong Antiokos III, som var den siste som krevde den persiske tittelen storkonge og derfor blir kalt «den store», selevkidehæren til grensene av India i et legendarisk felttog kalt anabasisen, der partherne ble beseiret og selevkidenes hegemoni gjenopprettet i de østlige delene. Han beseiret så Egypt til de grader for så å invadere Hellas for å kreve tilbake nesten hele Aleksanders imperium.
[rediger] Nederlag og borgerkriger
Denne overambisiøse planen brakte ham derimot i krig med det voksende Romerriket, og etter det katastrofale slaget om Magnesia i 190 f.Kr., ble selevkidenes hovedarmé utslettet og imperiet måtte akseptere en paralyserende krigserstatning, oppgi Lilleasia og sende gisler til Roma.
Antiokos den store plyndret nå tempelskattene, men denne politikken fikk ham drept i Luristan i det vestlige Persia (Iran) og skadet alvorlig lojaliteten til dynastiet. Det svake imperiet kunne lite gjøre for å hindre at det sentrale Iran brøt løs, ledet av partherne som ekspanderte i alle retninger. I Baktria var kongene greske og hadde lenge vært uavhengige. Disse kongene invaderte nå Pakistan og det nordlige India og formet et legendarisk, men nesten glemt imperium, det lengste den hellenistiske kulturen rakk.
Antiokos IV Epifanes (175-164 f.Kr.), kjent i historien for sin konflikt med jødene (makkabeerenes oppstand), startet en innledningsvis velykket kampanje i Persia, men døde på veien. Etter hans død, kollapset seleukidene i ødeleggende borgerkriger som ble oppmuntret av romerne og ptolemaiene.
[rediger] Den parthiske erobringen av Persia
Persis, hjemlandet til de persiske kongene, hadde startet sin ferd tilbake til uavhengighet sent i det 3. århundret da de første innfødte satrapene ble oppnevnt. De tidligste er antatt å være bagadatene. Da selevkideimperiet stadig ble svakere, ble satrapene konger. Noen brukte navn som Dareios og Artaxerxes som tegn på deres nasjonalistiske ånd. Flere andre små kongedømmer dukket opp i det midlertidige maktvakumet.
Det var derimot Parthia under dets konge Mithridates I som nå steg opp som hovedmakten i Persia etter å ha beseiret mederne og grekerne i Baktria i midten av det 2. århundret f.Kr. Grekerne i Baktria forsvant kort tid etterpå, knust av borgerkriger og presset av nomadiske stammer som antagelig var allierte av partherne. De andre kongedømmene i Iran var nå innlemmet som parthiske vasaller.
[rediger] Nedgang
I 140 f.Kr. bestemte selevkide-kongen Demestrius II at nok var nok og samlet alle ressurser han hadde for å stoppe parthernes fremrykning. Han var seirende innledningsvis og flere vasaller rev seg løs fra Mithridates II. Partherne var derimot kjent for sin defensive styrke i deres eget land og klarte snart å ta selevkidarméen i bakhold og fanget Demetrius. Babylonia ble nå en parthisk provins.
Den siste krigsrunden kom etter at den dyktige Antiokos VII, bror av Demetrius II, til slutt klarte å vinne borgerkrigene i restene av det selevkidiske området. Han samlet en enorm armé av leiesoldater og angrep partherne med stor iver. Etter tre seiere hadde han frigjort Babylonia og det vestlige Iran og ble allerede sammenlignet med Antiokos den store.
Innbyggerne var glade for å kvitte seg med det tunge partherstyret, men da den gigantiske selevkidarméen ble delt opp og satt i vinterkvarter viste dette seg å være like problematisk for vertsbyene. Parthiske spioner kunne fyre opp under opprørere mot selevkidene, og da Antiokos VII forsøkte å samle styrkene sine, ble han omringet og drept av partherkongen Fraates II i et slag utenfor Hamadan. Restene av den lederløse arméen ble spredt eller satt inn i parthernes rekker. Dette var den definitive slutten på den hellenistiske perioden i Iran.
De siste gjenværende selevkidkongene kontrollerte bare de stadig minkende områdene til Syria. Deres siste halve århundre var preget av endeløse borgerkriger, inntil romerne gjorde Syria til en romersk provins i 64 f.Kr. Den greske innflytelsen i øst overlevde dets herskere for en tid, selv om få av de hellenistiske byene lå øst for Babylonia. Partherherskerne fortsatte gjennom deres styre å lage mynter på gresk, og flere av dem gav seg selv kallenavnet Filhellenos (venn av grekerne). Dette var for å sikre støtte fra de greske samfunnene, som fremdeles var viktige (og tungt befestede) kommersielle sentrum. Men til slutt minket den greske innflytelsen. De romerske felttogene i Parthia i det 2. århundret ser ut til å ha fjernet de siste greske kolonistene.
Det er nevnt som merkelig at Baktria, baklandet på det østlige iranske platået, til tross for sin avstand til Hellas hadde en tallrik og blomstrende gresk koloni. Grekerne here ser også ut til å ha vært bedre integrert og klarte til og med å ekspandere forbi de tidligere grensene til akamenidene i Punjab og Kasjmir, i tillegg til å bli herrer av dagens Pakistan tidlig i det 2. århundret f.Kr. Selv om imperiet snart kollapset, etterlot grekerne seg en betydelig kulturell arv, den såkalte gandhara-kulturen.
Drømmen om å gjenforene Aleksanders imperium var lenge i livet blant de hellenistiske kongene, og referansene til ham var mange blant de hellenistiske kongene. Ved overrekkelsen av Alexandria i 34 f.Kr., gikk dronning Kleopatra og den romerske generalen Marcus Antonius til og med så langt som å krone deres sønn Aleksander Helios (solen) til storkonge av Parthia og Media. Dette var riktignok ikke noe annet enn en arrogant tom gest, siden disse landene på den tiden var langt utenfor grepet til grekerne og romerne.
