Slaget om Iwo Jima
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slaget om Iwo Jima, en øy i Ogasawaragruppen i Stillehavet, stod mellom USA og Japan fra 19. februar til 16. mars 1945 under andre verdenskrig. Slaget endte med at amerikanerne fikk kontroll over øya Iwo Jima og flyplassen der. 22.000 japanere ble drept eller begikk til slutt selvmord, og litt over 6825 amerikanere ble drept.
General Tadamichi Kuribayashi var den som sto bak strategien til Japan. Han overtok kommandoen i juni 1944, rett etter at amerikanerne hadde erobret og bragt det meste av Marianene lenger sør under sin kontroll. Han evakuerte sivilbefolkningen og trakk nesten alle sine soldater vekk fra konvensjonelle befestede forsvarsstillinger i selve strandsonen fordi han antok at de der ville blitt bombardert og stort sett satt ut av spill i forkant av selve landgangen. Han forutså også temmelig nøyaktig hvor landingene ville finne sted. Etter at det meste av den japanske flåte gikk tapt i et stort sjøslag rett øst for Filippinene var han nokså sikker på at amerikanerne ville lykkes i å erobre øya; det gjaldt å forhale deres seier og påføre dem så store tap som mulig.
Strategien var at hver soldat skulle drepe minst ti amerikanere før de døde. Japanerne sloss ikke primært fra høy grunn, men fra tunneler under bakken. USA trengte Iwo Jima fordi det var bare 650 amerikanske miles fra Tokyo. Det ville gjøre det enklere for USA å angripe Tokyo og andre deler av de tre sørligste av de fire japanske hovedøyer med bombefly. Japanerne ville ved tapet av Iwo Jima ikke kunne oppdage når angrepene kom og sende radiomeldinger om dem. Ved en erobring av øya ville flyavstanden ville bli halvert for bombeflyene, de ville kunne eskorteres av jagerfly. Det var allerede to flystriper på øya, og ettersom den for det meste er flat, ville det gå raskt å utbygge dem.
Flere ganger før angrepet bombet USA øya, og smadret nesten alt som var av bygninger. Men ellers var det til liten nytte. Det var svært få japanske fly igjen, og ellers traff bombene få eller ingen viktige militære mål med bombene.
Angrepet og bakkekampene ble gjennomført for det meste med U.S. Marines. De var allerede første dag tallmessig overlegne forsvarerne. Flere amerikanske soldater fikk Medal of Honor på Iwo Jima enn noe annet sted. Japanerne hadde den fordel at de kunne se amerikanerne hele tiden fra under bakken eller fra huler særlig i Suribachifjellet helt i sør men også fra det mer kuperte området helt nord å øya. Imidlertid brøt etterhvert deres kommunikasjonsnettverk sammen slik at koordinasjon av mottrekk ble meget vanskelig.
Selv om Suribachifjellet ble erobret etter bare fire dager og amerikanerne var i ferd med å komme opp i 70.000 mann på øya, gikk det trått for dem. De måtte nå nordover mot Motoyamaplatået, og ble stadig vekk angrepet i ryggen, av japanere som skjøt fra kamuflerte tunnelåpninger. Amerikanerne gjorde mye bruk av navajoindianere som gav anvisninger om fiendtlige stillinger i taktisk kode med kodeord fra sitt eget språk. For å uskadeliggjøre japanerne i huler og tunneler tok amerikanerne flammekastere meget i bruk, eller de rett og slett fylte igjen inngangene med bulldosere. Den siste taktikken var ikke særlig virksom, ettersom tunnelnettverket var godt sammenknyttet og det var laget mange luftehull.
Svært få japanere overgav seg, bare noen hundre. General Kuribayashi var ikke blant dem, og hans lik er aldri blitt funnet eller identifisert. Det er en vanlig antagelse at han tok sitt eget liv.
I ettertid viste det seg at de amerikanske forhåpninger til fordelene ved å kontrollere Iwo Jima, var overdrevne. Det ble upraktisk å bruke øya som utgangspunkt for eskortefly under bombeangrep; bare ti slike eskorteflygninger ble gjennomført derfra. Derimot skullre det vise seg at øya ble brukt meget for mellomlandinger. Ettersom amerikanerne aldri fant det kostnadene verdt å angripe en annen liten øy, Rota, som lå tett ved Saipan hvorfra bomberaidene for det meste startet, fortsatte radiomeldinger med forvarsler om angrepene å nå det japanske hovedland.
Slik sett kunne de antagelig uten vesentlig ulempe bare ha latt Iwo Jima ligge og heller fremskyndet angrepet på Okinawa, den største av Ryukuøyene.
Den usedvanlige kampviljen også når slaget var tapt og beredskapen til selvmorderiske motangrep som japanerne oppviste blant annet på Iwo Jima var med på å gjøre beslutningen om bruk av atomvåpen senere på året meget lett for amerikanerne.
[rediger] Filmatiseringer
De amerikanske væpnede styrker laget i 1945 en dokumentarfilm om kampene. I 1949 kom spillefilmen Sands of Iwo Jima, med John Wayne i en av rollene. Tre av soldatene som faktisk var med på flaggreisingen på Suribashifjellet er også med, og spiller seg selv (Ira Hayes, John Bradley og Rene Gagnon; de øvrige tre falt senere under kampene på øya). I 1961 kom The Outsider, med Tony Curtis som flaggreiseren Ira Hayes, som var indianer av pima-stammen.
Clint Eastwood produserte i 2006 to filmer om hendelsen, Flags of our Fathers (med amerikanernes øyne) og Brev Fra Iwo Jima (med japanske øyne). Flags of our Fathers ble nominert til to Oscar og Brev fra Iwo Jima ble nominert til fire Oscar. Brev fra Iwo Jima vant den ene for «beste lydklipp».
