Slaget ved Plataiai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Slaget ved Plataiai var det siste slaget i Perserkrigene sør i Hellas. Det fant sted i 479 f.Kr. mellom en allianse av de greske bystatene Sparta, Athen, Korint, Megara og andre mot perserne. Med dette slaget ble perserne kastet ut av Hellas.

[rediger] Bakgrunn

Etter slaget ved Salamis returnerte Xerxes I til Persia og overlot de erobrede greske territoriene til Mardonios. Gjennom Aleksander I av Makedonia ba Mardonios Athen om våpenstillstand. Han tilbød selvstyre og persisk hjelp til å gjenoppbygge byen deres. Athen avslo dette og ba Sparta om hjelp, selv om spartanerne var mer interessert i å beskytte Peloponnes. Mardonios gjenerobret så Athen, men athenerne avslo igjen hans fredstilbud.

Athen, Megara og Plataiai sendte utsendinger til Sparta og krevde assistanse. Spartanerne nølte og brukte feiringen av den religiøse festivalen hyakínthia som unnskyldning. Til slutt overbeviste Chileos av Tegea spartanerne om stundens alvor de stod ovenfor dersom Athen inngikk fred.

Sparta sendte 45 000 menn under kommandoen til Pausanias. Av disse var 5000 borgersoldater, 5000 perioiker og 35 000 heloter. Dette var den største spartanske styrken som noen gang deltok i slag. De spartanske styrkene inkluderte som vanlig relativt få faktiske spartanske soldater og bestod hovedsakelig av perioiker, heloter (tjenere av staten) og soldater stilt til rådighet av deres allierte. Da Mardonios hørte om den spartanske styrken, fullførte han ødeleggelsen av Athen, rev ned alt som stod igjen og dekket det med jord. Han trakk seg så tilbake til Theben i håp om å trekke til seg den greske hæren der.

[rediger] Styrker

Mardonios befestet Asopos-elven i Boeotia i håp om at grekerne ikke ville klare å forene seg mot ham. Men athenerne sendte 8000 menn og marsjerte med den spartanske styrken til passet over fjellet Kithaeron hvor de lyktes i å forsvare seg mot persiske raid. Mardonios sendte et kavaleri ledet av Masistios for å angripe grekerne, i håp om å trekke dem ned på sletten eller for å sjekke hvor hans kavaleri kunne angripe en falanks i det ulendte terrenget ^[1]. Masistios møtte motstand fra megarerne og athenerne under kommandoen til Olympiodoros i sentrum av den greske formasjonen. Masistios ble drept og hans kavaleri trakk seg tilbake. Grekerne begynte å bevege seg bort fra passet mot sletten Plataiai hvor Mardonios hadde bygget en befestet leir og hvor de greske hoplittene lettere kunne kjempe. Athenerne utgjorde den venstre flanken av hæren med spartanerne på høyrflanken og tegeanerne i midten.

Rekonstruksjon av en falanks. Hoplitter var ikke likt utrustet fordi hver soldat kjøpte sine egne våpen og dekorerte dem slik det passet dem.

På dette tidspunktet hadde den greske hæren blitt forsterket av mange andre bystater, noe som gav dem en total styrke på 110 000 menn som bestod av 38 700 hoplitter og 71 300 lette tropper, ifølge Herodot. Hoplittene kom fra de følgende bystatene:

Av de lette troppene var 35 000 av de tidligere nevnte helotene, 1800 var thespere og de andre skal ha vært fra andre byer, rundt en per hoplitt. Antallet heloter er omdiskutert fordi det antyder syv heloter for hver spartaner. Noen historikere har akseptert disse tallene og brukt dem som en folketelling i Hellas på denne tiden. Andre har hevdet at antallet ikke stemmer. Slaget nær Mykale er antatt å ha funnet sted samtidig på den asiatiske fronten, der det skal ha vært 25 000 menn som for det meste var athenere, men også noen spartanere. Det betyr at den greske koalisjonen hadde rundt 80 000 menn. Andre historikere har forkastet tanken om at der var lette styrker i det hele tatt, kun hoplitter. Med tanke på at Pausanias forsøkte å bringe politiske reformer til Sparta der helotene skulle få rettigheter, er det mer sannsynlig at han hadde sett dem i strid. Den greske formasjonen, ifølge Herodot, var ordnet i følgende orden fra høyre til venstre: Spartanere, tegeanere, korintere, pontideanere, troizenere, lepreater, mykenere og tirynthere, fleiasienere, hermioniere, eretriere og styriere, khalkidere, ambrakiere, lefkadiere og anaktoriere, palianere fra Kefallonia, aeginiere, megarere og athenere.

Mardonios, på den andre siden, hadde ifølge Herodot 300 000 persere, der 40 000 under Artabazos ikke deltok i slaget fordi deres leder var uenig med Mardoios' taktikk. Ctesias som skrev historien til Persia i det 4. århundre basert på persiske arkiver, hevdet at styrken var på 120 000 persere og 7000 greske soldater, men plasserte slaget før Salamis. Denne uoverenkomsten skyldes antagelig at hans verk ikke overlevde og det som er kjent er fragmenter i Myriobiblos som ble satt sammen av patriarken Photios I i det 9. århundre.

Antallet på 300 000 har blitt betvilt av flere moderne historikere som har kommet med antall så lave som 50 000 med utgangspunkt i antallethos Ktesias^[2]. JAR Munro og Macan ^[3] bemerker at Herodot nevner seks høyere militærkommandanter og 29 μυριαρχοι (muriarkoi), dvs kommandanter av en baivarabam, ved navn. Baivarabamen var den taktiske enheten til det antikke persiske infanteriet som hadde 10 000 menn ^[4]. Mens det er mulig at da Xerxes tok med seg 60 000 menn da han forlot Hellas etter slaget ved Salamis ^[5], etterlot han sine formasjoner underbemannet, ville det ha vært lite lurt å sette igjen en liten styrke siden han visste at de persiske bueskytterne bare kunne beseire hoplitter med stor tallmessig overlegenhet. Mardonios hadde også en styrke av allierte grekere, alle greske stater nord for Athen, men særlig thebanere og allierte fra Thessalia. Antikke kilder sier at de var muligens 50 000, og mens dette virker overdrevent, kunne de nordlige statene med sikkerhet ha kunnet sette 30 000 hoplitter på slagmarken. Den britiske historikeren N.G.L. Hammond aksepterer at det var 300 000 persere ved Plataiai, selv om han hevder at invasjonsstyrken som ble samlet i Doriskos ett år tidligere var mye mindre.

[rediger] Slaget

Begge hærene lå i leir foran hverandre i 10 dager, bare med små raid på begge sider. Men perserne ledet den greske vannforsyningen bort og tok en konvoi på 500 okser, slik at grekerne var tvunget til å finne en ny leir. Til slutt bestemte Mardonios seg for å angripe etter en rådslagning hvor Artabazos foreslo tilbaketrekning til Theben hvor de hadde mange forsyninger. I løpet av natten krysset Aleksander av Makedonia Asopos-elven og dukket opp foran de athenske generalene (kun Aristides ifølge Plutark) og sa følgende:

«Athenere, jeg betror dere disse hemmelige ord og jeg forbyr dere å gjenta dem for andre enn Pausanias, for ikke å ødelegge meg. Selvsagt ville jeg ikke fortelle dere, om jeg ikke var svært opptatt av hele Hellas. For jeg er selv greker og fra en gammel familie, og jeg ville ikke like å se Hellas som slave og ikke fri.» (Herodot IX, 44)

Athenerne og spartanerne byttet posisjoner slik at athenerne ville forsvare seg mot den persiske hovedstyrken mens spartanerne ville kjempe mot de greske undersåttene i den persiske hæren. Da han så dette, byttet også Mardonios om på sin formasjon. Den tolvte kvelden etter at de slo leir for andre gang besluttet grekerne seg for å flytte på seg. Dette ble gjort med forvirring.

Da Mardonios oppdaget at grekerne hadde forlatt sine posisjoner, jaget han etter dem. Han bestemte seg for å angripe da han så at den greske formasjonen var delt i tre uten å innse at han sendte styrken inn i en felle. Det persiske kavaleriet og bueskytterne kom først over spartanerne som fremdeles beveget seg, og infanteriet ankom kort tid etterpå. Spartanerne trakk seg høyere opp i fjellene hvor de var beskyttet fra kavaleriangrep. Kavaleriet og bueskytterne gjorde liten skade og trakk seg tilbake da infanteriet ankom. Spartanerne ba athenerne om hjelp, men de var ikke i stand til å hjelpe siden de ble angrepet av thebanerne.

Det tallrike overlegne persiske infanteriet var fra den tunge (etter persisk standard) sparabara-formasjonen som fremdeles var endel lettere enn den greske falanksen. De persiske defensive våpnene var et stort treskjold, sammenlignet med det tunge bronseskjoldet til falanksen. Perserne dannet en skjoldmur og startet å skyte salver med piler mot spartanerne og tegeanerne. Etter at de ked under disse salvene en stund, angrep tegeanerne, noe som tvang spartanerne til å følge deres eksempel. De greske lange spydene gav dem en taktisk fordel over de korte persiske spydene og sverdene, og slaget ble snart en nedslakting. Perserne ble tilintetgjort. Mardonios selv ble drept av en spartaner som het Aeimnestos. Mens spartanerne fremdeles ble utsatt for salvene av piler, beveget athenerne seg for å hjelpe dem, men stod plutselig ansikt til ansikt med persernes greske allierte. Mens de fleste greske gjorde som de var feige, angrep thebanerne og kjempet tappert, men ble slått tilbake etter å ha mistet 300 menn. Herodot hevder at resten av de greske og persiske styrkene ikke kjempet, noe som er svært tvilsomt. Dessverre har ingen antikke kilder med full beskrivelse av slaget overlevd til å si noe annet.

Den persiske Artabazos som ikke lyktes i å overbevise Mardoios om å unngå oppstilte slag, tok så kommandoen og trakk seg umiddelbart tilbake, slik at grekerne kunne erobre leiren deres. Ifølge Herdot overlevde bare 43 000 av de 300 000 perserne slaget, mens grekerne totalt mistet 159 menn. Men Diodorus sier at de persiske tapstallene antagelig ikke var over 100 000. Videre hevder han at bare spartanere, tegeanere og athenere døde, siden de var de eneste som kjempet. Plutark som hadde tilgang til andre kilder, angir tapstallene til grekerne til 1360 grekere, noe som virker mer korrekt, mens Eforos antagelig overdriver når han sier over 10 000 grekere. Det kan riktignok ikke forkastes helt, dette antallet bekreftes nemlig av Diodorus. Men historiske nedtegnelser fra perioden er beryktet for å være partiske eller unøyaktige, derfor vil det reelle antallet aldri bli kjent.

[rediger] Etterspill

Slangesøylen til minne om de greske bystatene som deltok i slaget.

Ifølge tradisjonen, skjedde slaget ved Mykale samme dag. Der ødela den greske flåten persernes flåte i Egeerhavet utenfor kysten av Jonia. Den persiske hæren under kommandoen til Artabazos forsøkte å trekke seg tilbake til Lille-Asia. De fleste av de 43 000 overlevende ble angrepet og drept av styrkene til Aleksander av Makedonia i bielven til Strymon-elven. Dette gjorde slutt på den defensive fasen i Perserkrigene, selv om perserne fortsatte å blande seg inn i gresk politikk til de ble erobret i det 4. århundre av Aleksander den store. Men dette var siste gang at perserne forsøkte å invadere det greske fastlandet med mål om fullstendig erobring.

En bronsesøyle i form av sammentvinnede slanger ble laget av de nedsmeltede persiske våpnene som ble tatt i plyndringen av den persiske leiren og ble gitt til orakelet i Delfi som til minne om alle greske bystater som deltok i slaget. Deler av den overlever i hippodromen i dagens Istanbul hvor den ble fraktet til av Konstantin den store under grunnleggelsen av byen. Den lister opp alle bystatene som deltok i slaget og bekrefter Herodots beretning, men ikke hans antall. Grekerne tok også Mardonios' penger som skulle brukes til lønn og andre skatter. Det ble nedtegnet at grekerne var mektig imponert over rikdommene i den persiske leiren. De lurte på hvorfor perserne som var så rike, ønsket å erobre deres relativt fattige halvøy.

Et annet viktig etterspill som varte i lang tid var at det persiske riket etter perserkrigene begynte å rekrutere og stole på greske leiesoldater. Til slutt, særlig etter marsjen til de 10 000, ble deres overlegne kampevne demonstrert på grunn av deres beskyttelse og måten de kjempet. Dette la grunnlaget for Aleksander den stores erobringer.

[rediger] Noter

1. ^ Ιστορία του Ελληνικού Έθνους (Historien til den greske nasjon) vol. Β', Ekdotiki Athinon, Athen 1972
2. ^ [1] [2] [3] [4] [5]
3. ^ Cambridge Ancient History vol IV 1929
4. ^ Papademetriou Konstantinos Περσικό Πεζικό: Η δύναμη που κατέκτησε τη νοτιοδυτική Ασία (Persisk infanteri: Styrken som erobret Sørvest-Asia), Panzer magazine, utgave 22 september-oktober 2005 Athen, Periscopio utgave
5. ^ Garoufalis Demetrius Η ναυμαχία της Σαλαμίνας : Η σύγκρουση που άλλαξε την ιστορία (Slaget ved Salamis, sammenstøtet som endret historien, Στρατιωτική Ιστορία (Militærhistorie) Magazine, utgave 24 august 1998, Athen

[rediger] Litteratur

[rediger] Primærkilder i norsk oversettelse (bokmål)

• Herodot: Historie Bind 2 (Niende bok). Oversatt av Henning Mørland. Aschehoug. Oslo, 1960.
• Plutarchos: Livsskildringer Bind 1 (Biografien om Aristeides). Oversatt av Henning Mørland. Aschehoug. Oslo, 1967.

[rediger] Eksterne lenker

• Livius Picture Archive: slaget ved Plataiai (479 f.Kr.)