Slaget ved Waxhaw
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Slaget ved Waxhaw | |
| Konflikt: den amerikanske uavhengighetskrigen | |
 |
|
| {{{underskrift}}} | |
|---|---|
| Dato: | 29. mai 1780 |
| Sted: | South Carolina |
| Resultat: | Britisk seier |
| Casus belli: | {{{casus}}} |
| Territorieforandringer: | {{{territorie}}} |
| Parter | |
 USA |
 Storbritannia |
| Kommandanter | |
| Abraham Buford |
Banastre Tarleton |
| Styrke | |
| 350-380 | 230 |
| Tap | |
| 113 døde 150 sårede 53 tatt til fange |
5 døde 12 sårede (11 døde hester 19 sårede hester) |
| {{{notater}}}
|
|
| Den amerikanske uavhengighetskrigen |
|---|
| Boston – Canada – New York og New Jersey – Saratoga – Philadelphia – Vestfronten – Sullivan-ekspedisjonen – Sørfronten – Marine |
| Sørfronten |
|---|
| Williamsburg – Great Bridge – Moore's Creek Bridge – Risbåtene – Alligator Bridge - Beaufort – Kettle Creek – Briar Creek – Stono Ferry – Savannah – Charleston – Waxhaw - Camden – Kings Mountain – Cowpens – Guilford Court House – Hobkirk's Hill – Eutaw Springs – Yorktown |
Slaget ved Waxhaw (også kalt Waxhaw-massakren) var et kontroversielt slag som fant sted den 29. mai 1780 i South Carolina under den amerikanske uavhengighetskrigen mellom en patriotisk styrke ledet av Abraham Buford og en hovedsakelig lojalistisk styrke ledet av Banastre Tarleton.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
Oberst Buford ledet en styrke på mellom 350 og 380 kontinentale soldater fra Virginia for å støtte de patriotiske styrkene i beleiringen av Charleston. Før de ankom, fikk de høre at byen allerede var tatt av britene, og de vendte tilbake til Virginia.
Men den britiske obersten Banastre Tarleton hørte at patriotiske guvernør John Rutledge fra South Carolina reiste sammen med Buford. Tarleton var ivrig etter å ta Rutledge og forfulgte dem med en styrke på rundt 230 menn. Av disse deltok kun 150 menn i angrepet som fulgte.
[rediger] Slaget
29. mai 1780 tok Tarleton igjen Buford i Waxhaw i et kryss som nå er Buford i South Carolina. Guvernør Rutledge hadde på dette tidspunktet allerede dratt fra Bufords avdeling.
Mens han ventet på at hans reserver skulle bevege seg fremover, sendte Tarleton kaptein David Kinlock for å kreve at Buford skulle overgi seg. I sitt budskap overdrev Tarleton størrelsen av sin styrke. Han hevdet at han hadde 700 menn og håpet at dette ville få Buford til å overgi seg. Buford nektet med budskapet «jeg avslår dine forslag og skal forsvare meg til det siste».
Til tross for dette, tok Buford den skjebnesvangre avgjørelsen å fortsette å marsjere fremfor å forberede seg på slaget. Da Tarletons angrep kom, ventet Buford til fienden var ti meter unna før han gav ordre om å skyte. Dette hadde minimal effekt på det angripende kavaleriet og resulterte i at mennene fra Virginia flyktet. Ifølge Tarleton rapport etter slaget, ble 113 patrioter drept, 147 såret og løslatt, mens 2 kanoner og 26 vogner ble erobret. Fem briter ble drept, 12 såret, mens 11 hester ble drept og 19 hester såret.
[rediger] Etterspill
Slaget har alltid vært kontroversielt. Etter at Tarletons menn brøt Bufords linje, slaktet de mange av patriotene som overgav seg med sine sabler. Noen kilder som Bufords adjutant Henry Bowyer og kirurglærlingen Robert Brownfield, hevder at Buford hevet et hvitt flagg, men ble ignorert av Tarleton. I Tarletons beretning innrømmer han så godt som massakren og hevder at hesten hans ble skutt under ham under det innledende angrepet, og da hans menn som trodde an var død, angrep i «hevn som ikke enkelt holdes igjen».
Før massakren var den folkelige meningen at de sørlige statene var tapt for patriotenes sak og ville forbli lojale mot Storbritannia. Rapportene fra Waxhaw kan ha snudd denne retningen i sør. Mange som kan ha forblitt nøytrale strømmet til patriotene, og «Tarleton's Quarter!» ble en samlende kamprop for patriotene. Massakren var også direkte ansvarlig for at mennene på andre siden av fjellene (fra det som nå er Tennessee) dannet en frivillig styrke som knuste major Patrick Ferguson i slaget ved Kings Mountain i North Carolina.
