Slesvig (hertugdømme)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Slesvig eller Sønderjylland var et dansk hertugdømme mellem Ejderen i syd og Skodborg Å (senere Kongeåen) i nord. Den siste jarl av Sønderjylland, Knud Lavard, antok den tyske hertugtitel for sitt jarledømme, som siden har vært kjent under dette navn. Efter grensefastsettelsen 1920 brukes betegnelsen Sønderjylland (eller offisielt de sønderjyske landsdele) om den danske del, men prinsipiellt er Sønderjylland og Slesvig samme område, på nær øyene Ærø og Femern som også inngikk i Slesvig. Den danske delen kalles også Nordslesvig, den tyske Sydslesvig. På begge sider av grensa lever i dag nasjonale mindretal og i sørvest dessuten friser. Stednavneforskningen har godtgjort at området nord for Trenen, Slien og i Svans opprinneligt var bebodd av dansker, mens området ut mot Nordsjøen var frisisk og Stapelholm og naboområdene langs Ejderen var saksiske. Påvirkning sydfra gjennom det meste av senmiddelalderen og især efter reformationen, da tysk ble kirkespråk i Sydslesvig fortrengte efterhånden dansk som hovedsprog til fordel for plattysk. Området lød Jyske lov (først på dansk, senere på plattysk) inntil innføringen av Preussische Landesgesetz i 1866; noen få regler i Jyske lov gjelder fremdeles. I 1864 ble hertugdømmet Slesvig erobret av Preussen og Østerrike, i 1867 ble Slesvig forent med Holsten som preussisk provins. I 1920 ble den nordlige halvdel av Slesvig gjenforent med Danmark etter en folkeavstemning.
