Statsrådssaken
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Uencyklopedisk: Denne artikkelen bør enten slettes eller få en grundig opprydning i henhold til våre standarder og retningslinjer.Statsrådssaken var en politisk strid i Norge fra 1850-tallet til 1884. Saken gjaldt hvorvidt statsrådene skulle ha adgang til å Stortingets forhandlinger. Regjeringar på den tiden var valgt ut av Kongen. Stortinget vedtok fire ganger å innvilge statsrådene retten (i realiteten en plikt) til å delta i Stortingets forhandlinger, men hver gang nektet unionskongen Oskar II å sanksjonere lovvedtaket. Realiteten bak forslaget var at Stortinget kunne be en statsråd eller statsministeren møte for redegjøre for saker Stortinget var misfornøyd med.
Vetostriden er veldig viktig i denne saken. Det var tre ulike meninger som fantes i hovedsak:
- Kongen hadde utsettende veto på grunnlovssaker (det var denne som ble fulgt)
- Kongen hadde ikke veto på grunnlovssaker
- Kongen hadde fullstendig veto på grunnlovssaker
Utsettende veto vil si at kongen må godkjenne en lov hvis tre ulike storting presenterer samme lovforslag, med samme ordbruk, tre ganger.
Stortinget presenterte altså forslaget fire ganger, men bare tre ganger med lik ordlyd.
I 1880 vedtok Stortingsflertallet å innarbeide statsrådenes rett i Grunnloven. Opposisjonsleder Johan Sverdrup hevdet at Stortingets beslutning var gyldig, men kongen og regjeringen nektet å godta dette.
Bakgrunn for å nekte dette var ganske enkelt at ved å innarbeide parlamentarismen i det norske politiske systemet ville embetsmennene og kongemakten miste mye av sin makt.
Sverdrups og hans tilhenger planala å reise riksrett mot regjeringa for ikke å følge hva de så på som en grunnlov. Men de var taktiske, og venta til etter valget i 1882. Sverdrup og hans tilhengere forventet da å fylle opp så mange plasser i Stortinget at både odelstinget (de som bestemmer om det skal reises tiltale eller ikke) og lagtinget (de som dømmer i riksrettsaker sammne høyesterettsdommerne) ville bli fylt opp av Sverdruptilhengere.
Og slik gikk det.
Saken ble avgjort ved riksrett, hvor ministrene ble stilt til ansvar og fradømt regjeringsmakten. Den 1. juli 1884 sanksjonerte kong Oskar loven og utså Sverdrup til ny statsminister i Norge, etter først å nyttesløst ha prøvd på sin egen regjering først. Fra dette regnes innføringen av parlamentarismen i Norge.
Likevel er en hendelse i 1889 også veldig viktig: Etter Riksretten mista Venstre sin tilhengerskare og blei veldig splitta. Tidligere var de bare blitt samlet fordi de var enige om Sverdrups parlamentarismesak. Nå så de at de hadde mange flere uenigheter, enn felle interesser. Stortinget, det parlamentariske flertallet, stod ikke lenger bak Sverdrups regjering, og i 1889 stilte Høyre mistillit mot Sverdrup-regjeringa og Sverdrup gikk av. Dette er veldig viktig fordi Høyre, de tidligere motstanderne av parlamentarismen, tok i bruk systemet. Så med det kan vi si at parlamentarismen fikk et gjennombrudd også i praksis.
I tillegg kan det føyes til at valget i 1882 kan bli regnet som det første partivalget i Norge, med Venstre (Sverdrup-tilhengere) og Høyre (embetsmenn). selv om partiene ikke ble etablert før i henholdsvis 1884 og 1885, ble begrepene allerede da brukt.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
- [http://www.stortinget.no/om_stortinget/forfatningen/parlamentarismen.html Nettsidene til Stortinget om parlamentarismen)
- Artikkel om parlamentarismens gjennombrudd
