Johan Sverdrup
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Johan Sverdrup (født 30. juli 1816, død 17. februar 1892) var en norsk politiker (V), stortingsrepresentant (1851–1884) og statsminister (1884–1889). Han blir ofte referert til som «den norske parlamentarismens far». Sverdrup var redaktør i Verdens Gang mellom 1876 og 1878.
Innhold |
[rediger] Ungdom og tidlig karriere
Johan Sverdrup ble født i Sem like ved Tønsberg. Hans far, Jakob Sverdrup var en ledende jordbrukspioner, og han startet den første landbruksskole i Norge i 1825. Johan Sverdrup tok embetseksamen i jus i 1841. Året før, 1840, foretok han den førstebestigning av Norges åttende høyeste fjell, Surtningssui på 2368 meter over havet. Denne store friluftslivsprestasjonen gjorde ham for en kort tid til det menneske i Norge som hadde vært høyest i landet.
Han arbeidet som sakfører i Larvik, og fra 1851 til 1858 representerte han denne byen og Sandefjord på Stortinget. I 1858 bosatte han seg permanent i Christianias utkant og representerte frem til 1885 Akershus amt. Han ble raskt en av de ledende opposisjonsmennene på Stortinget. Han aksepterte bondelederen Ole Gabriel Uelands store autoritet, men gjennom sin allianse med Ueland klarte han å få utvidet og delvis organisert opposisjonen slik at den omfattet store deler av bøndene og de radikale embetsmennene på Stortinget. Han forsøkte å få til en mer formell organisering av embetsmannsopposisjonen gjennom det såkalte sagførerpartiet, men tiden var ikke moden for et så radikalt skritt.
Det er nesten ironisk at det blant annet var Sverdrups harde motstand som førte til at Statsrådssaken, spørsmålet om statsrådenes adgang til Stortinget, først ble gjennomført i 1884 og ikke flere tiår tidligere. På denne tiden var de såkalt ministerielle - regjeringens tilhengere i Stortinget - for en slik reform, fordi de trodde den ville øke statsrådets innflytelse og samtidig forenkle kommunikasjonen mellom de to statsmaktene. Sverdrup var nok enig i det første, og det ønsket han ikke.
[rediger] På vei mot et politisk parti
I 1870 døde de to ledende politikerne i landet, Ole Gabriel Ueland, bondegruppens ubestridte leder, og Anton Martin Schweigaard, de ministerielles like ubestridte leder. De ministerielle fikk ingen ny lederskikkelse av samme format, men i bondegruppen gikk ledelsen over til Søren Jaabæk. Jaabæk er blitt betegnet som en av landets mest forhatte og negative politiske skikkelser. Hans økenavn, Neibæk, henspiller på hans motvilje mot alt som kunne øke statens utgifter. Selv reformer som gavnet bøndene og deres innflytelse på styre og stell kunne han velte på sin motstand mot økte utgifter.
Jaabæk på sin side anerkjente Sverdrup som den ledende strategen innen opposisjonen. Så lenge Sverdrups tanker ikke var for dyre, kunne han regne med Jaabæks støtte. Ved siden av sin spareiver var Jaabæk en uhyre dyktig organisator. Hans «Bondevenforeninger» fantes etterhvert over nesten hele landet, og de kan på mange måter sees som en forløper for det kommende Venstre-partiet.
I 1869 sanksjonerte kong Carl XV beslutningen om årlige Storting. Tidligere hadde Stortinget møttes hvert tredje år, og det viste seg etter hvert som det norske samfunnet ble mer sammensatt og komplisert, at dette var for sjelden. Samtidig var det ingen tvil om at en slik reform ville styrke Stortingets innflytelse på det politiske livet.
Regjeringen mente derfor at det var naturlig at denne reformen førte til en reformpause og at regjeringen fikk gjenytelser, blant annet gjennom oppløsningsrett.
[rediger] Statsrådssaken gjenopptas
I de siste årene hadde synet på Statsrådssaken endret seg totalt. Med en økende samling av opposisjonen, noe regjeringen så på med stor uvilje og mistro, var betydningen av statsrådenes nærvær i Stortinget ikke lenger så interessant. Derimot var opposisjonens mulighet for å stille statsrådene begrunnede spørsmål, ja, til og med ytre mistillit, en mulighet som Sverdrup så som et skritt på veien mot det som var blitt hans politiske mål. I 1872 sa Johan Sverdrup:
- «I det øieblik, at al makt og kraft samles her i denne sal til afgiørelse af samfundets høieste og vigtigste anliggende, gaar der en stor vækkelse ud over landet ... Der kan ikke lenger regieres uden Storthinget, der maa regieres med Storthinget.»
Uansett fortolkning var det klart for Sverdrup at noen fullt selvstendig kongemakt eller statsrådsmakt kunne og skulle Norge ikke ha. Stortinget var de folkevalgte. Der måtte maktens sentrum være.
I 1870 ble Statsrådssaken vedtatt, men kongen nektet sanksjon med den begrunnelsen at det var gått for kort tid etter innføringen av årlige Storting. Man fikk det litt roligere og se an betydningen av denne reformen først. I 1872 døde Carl XV, og hans bror Oscar II overtok. Han opprettet nå det statsministerembetet i Christiania som Carl XV i 1859 mot sin vilje var blitt tvunget til å ikke innføre. Dermed ble lovteksten i Statsrådssaken endret ørlite fordi det nå sto statsministrene i stedet for statsministeren. Saken ble uansett igjen vedtatt i 1873, og nok en gang ble sanksjon nektet. Det samme gjentok seg i 1876 og 1879.
Dermed hadde man kommet opp i et politisk uføre. Statsrådsaken var nemlig en grunnlovssak, så langt var det greit. Men Grunnloven, som hadde klare bestemmelser om kongelig veto i lovsaker, hadde totalt unnlatt å si noe om kongelig veto i grunnlovssaker. Denne unnlatelsen gav rom for tre tolkninger:
- 1) Kongen hadde ikke noe grunnlovsveto
- 2) Kongen hadde absolutt veto i grunnlovsspørsmål
- 3) Kongen hadde utsettende veto i grunnlovsspørsmål som i alle andre lovsaker
I praksis hadde Sverdrup oppgitt den første posisjonen, som han prinsipielt mente var den korrekte, ved å la saken komme til behandling tre ganger - eller i realiteten fire. De ministerielle holdt beinhardt på at kongen måtte ha absolutt veto i grunnlovsspørsmål. Problemet var at nå hadde saken vært oppe tre ganger, og kongen hadde nektet sanksjon tre ganger. Hva skulle så Sverdrup og hans store majoritet gjøre for å unngå å akseptere alternativ 2?
[rediger] Striden blir hardere
Denne striden som i og for seg hadde startet som en spørsmål om en politisk reform, hadde nå blitt en storpolitisk krise. Ingen av partene kunne trekke seg tilbake uten å oppgi noe svært vesentlig. Kongen hadde nok kunnet sanksjonere uten å oppgi tanken om absolutt veto, men statrådene under ledelse av statminister Frederik Stang ville overhode ikke være med på noe slikt. For dem var det et spørsmål om hva slags politisk liv vi skulle ha i Norge. Idealet med den uavhengige Stortingsmann var i ferd med å bli pulverisert under Sverdrups og Jaabæks partityranni, selv om noe parti ikke var dannet formelt ennå.
For Sverdrups fløy var det umulig å trekke seg tilbake. Da ville de ha innrømmet et politisk nederlag med enorme konsekvenser, og tanken om Stortingets større betydning ville ha vært mer eller mindre umulig å gjennomføre uten kongens aktive støtte. Sverdrup valgte en vei som skulle få konsekvenser. Han fikk Stortinget med på å promulgere bestemmelsen. Promulgasjon er et ord som brukes sjelden i norsk, men akkurat i denne saken har det vært brukt i 125 år. Promulgere er å kunngjøre. Det vil si at Stortinget offentliggjorde loven som om den var blitt en gyldig lov, noe den etter regjeringens mening ikke var fordi kongen ikke ville godkjenne den. Promulgasjonen fikk ingen praktisk betydning, men symbolsk fikk den stor betydning. Kunngjøringen gjorde folket til deltagere i striden. De måtte nå ta stilling til om de ville se på denne loven, som stort sett var uten betydning for dem, som lov eller ikke.
Frederik Stang, regjeringens desidert sterkeste kraft, tok seg så nær av det han oppfattet som et totalt brudd på alle politiske spilleregler, at han gikk av. Han ble etterfulgt av Christian Selmer, som var en dyktig mann, men mer fargeløs enn Stang. Stang var nok også nedbrutt av å oppleve hvordan nesten alle initiativer fra regjeringen enten ble totalt omarbeidet i Stortinget eller nektet bevilgning. Norges utvikling stoppet omtrent opp i disse 15 årene, og Stang som hadde vært mannen bak de store praktiske reformene på 1850-tallet, var nok skuffet over å se at så mye havnet i dødvanne.
Promulgasjonen førte også til en annen ting. Statsrådsaken endret karakter fra å være en politisk reform man var dypt uenige om til å bli et spørsmål om forholdet mellom statsmaktene. For Sverdrup var dette, som nevnt, ikke noe problem. For andre var dette betydelig vanskeligere. Grunnloven gav klart uttrykk for at forholdet mellom Storting og regjering skulle være preget av en balanse i innflytelse og makt. Hvis nå Sverdrup kunne tvinge regjeringen til å bøye seg i dette spørsmålet, ville Stortinget ha fått et definitivt overtak, og Norge ville ha beveget seg vekk fra Montesquieus maktfordelingslære og over til den engelske parlamentarismen, og parlamentarismen mer eller mindre forutsetter politiske partier, noe Norge ikke hadde.
Sverdrups svar på regjeringens manglende vilje til å etterkomme promulgasjonen, var å gjøre det klart at regjeringen måtte stilles for riksrett. Dette våpenet hadde vært benyttet flittig i årene etter 1814, men det var gått mer eller mindre av moten. En annen sak var at Sverdrup ønsket å være sikker på å vinne en riksrettssak som skulle lyde på æreløs embetsfortapelse for alle regjeringsmedlemmene. Med det Stortinget som var valgt og konstituert i 1879 kunne Sverdrup slett ikke være sikker på det, og dermed valgte han, nokså uparlamentarisk å vente på valgene i 1882. Han begrunnet det med at folket måtte få gi uttrykk for sin oppfatning om det som hadde skjedd.
Aldri tidligere hadde et valg vært preget av så mye agitasjon og valgkamp som dette valget. Selv om man ikke formelt hadde partier, var det vanskelig å bli valgt uten å gi uttrykk for om man støttet Sverdrup eller regjeringen. Sverdrup vant en knusende seier. Hans Venstre, som partiet kom til å hete, fylte hele Lagtinget og dessuten en stor majoritet i Odelstinget. Siden Lagtinget er riksrettsdommere, var det vesentlig for Sverdrup å sine tilhengere der, fordi han regnet med at høyesterett, som utgjør resten av riksretten, ville trolig stemme mot å dømme statsrådene. Ettersom Odelstinget beslutter riksrett, trengte han et bekvemt flertall der også.
Opposisjonen var lammet, og riksretten trådte sammen i høsten 1883. Fremstillingen av den faller utenfor denne artikkelen, men utpå senvinteren var alle statsrådene dømt - noen til noe mildere straffer enn Sverdrup hadde tenkt, men regjeringen var falt. Kongen utnevnte en regjering ledet av Christian Schweigaard, sønn av den store konservative lederen, Anton Martin Schweigaard, men han hadde ikke sin fars format. Sverdrup gjorde det klart at også denne regjeringen ville bli stilt for riksrett så snart anledningen bød seg, og Schweigaard innså det umulige i å bli sittende.
[rediger] Sverdrup som statsminister
Den eneste mulige, varige løsningen på denne krisen var å utnevne Sverdrup til statsminister. Det skjedde i juni 1884, og vi pleier å regne innføringen av parlamentarismen fra denne utnevnelsen. Det kan bare delvis sies å være riktig. Sverdrup selv viste seg meget raskt uvillig til å rette seg etter de regler han selv hadde forfektet som opposisjonsleder. Selv om hans regjering etterhvert ofte fikk flertallet mot seg i Stortinget, ble han sittende. Det kan derfor være riktig, som en del historikere har påpekt, å si at Sverdrup banet veien for parlamentarismen, men at den ble gjennomført av Høyres Emil Stang da denne dannet regjering i 1889 og senere ble felt i 1891.
Sverdrups regjeringstid var ingen triumfmarsj. Det likner mer på en personlig tragedie. Sverdrup klarte raskt å splitte Venstre i to fløyer som sto steilt mot hverandre. Saken med Alexander Kiellands dikterlønn ble en symbolsak hvor Sverdrup klarte å stoppe dette, med den konsekvens at hans tidligere venner og forbundsfeller tok avstand fra ham. Han mistet også ledelsen i partiet. Den gikk over til Johannes Steen og Viggo Ullmann.
Sverdrup, som hadde vist seg som en meget dyktig strateg i opposisjon manglet mer eller mindre totalt denne evnen som statsminister. Han fikk om igjen og om igjen oppleve at regjeringens reformforslag ble nedstemt eller totalt endret i Stortinget. Sverdrups fløy besto av det som etterhvert kom til å bli kalt Vestlands-venstre, avholdsfolk, målfolk og lavkirkelige. Mot seg hadde de den radikale fløyen i partiet, som nok var mindre, men mye sterkere. Sverdrups feil var at han ikke samlet rundt seg i regjeringen mennesker fra de ulike fløyene i partiet. Steen og Ullmann ble stengt ute, og de gjorde livet surt for Sverdrup både av personlige grunner og av saklige grunner.
Radikale Venstre, under ledelse av Steen og Ullmann, hevdet at Sverdrup burde ta konsekvensene av sine nederlag og gå av. Sverdrup på sin side, sliten og gammel, hevdet, med en viss rett, at så lenge regjeringen fikk støtte fra Høyre, behøvde den ikke å gå av. Høyres støtte til regjeringen viste seg ved valget i 1888 å ha vært en god strategi. Regjeringen hadde vist slitasje og Høyre virket modent for regjeringskontorene. I 1889 ble Sverdrup kastet i en avstemning hvor både Høyre og de radikale gjorde felles sak mot ham.
Johan Sverdrup døde 17. februar 1892 i Kristiania.
[rediger] Ulike syn på Sverdrup
De fleste er enige om at Johan Sverdrup er en av de mest ruvende skikkelsene i norsk politisk historie. Men det videre synet på Sverdrup henger i stor grad sammen med politisk og historisk ståsted. Blant venstre-historikere som Sars og Bergsgaard ble Sverdrup sett på som skaperen av det moderne norske demokratiet, og i dag blir han gjennomgående fremstilt slik i historiebøker. Parlamentarismen og politiske partier har blitt en integrert del av vårt politiske liv, og Sverdrup regnes som opphavet til denne tradisjonen.
Det finnes også historikere som, til tross for aksept av Sverdrups betydning på det politisk-organisatoriske området, i større grad vil peke på hans negative innflytelse på utviklingen i Norge. Det er et faktum at i de årene striden sto på, skjedde det svært mye mindre sosialpolitisk reformarbeid i videste forstand enn i tiårene før og etter. Sverdrups allianse med Jaabæk førte til at mye positivt og nødvendig stoppet opp eller ble redusert.
De fleste vil være enige i at hans år som statsminister ikke var noen fordel for landet. Hans regjering tok mange initiativ, men hans manglende evne til å komme Venstres indre opposisjon i møte, førte til at mange av reformene stoppet opp eller ble endret i mindre positiv retning.
Uansett vil Sverdrup stå som den store reformatoren av det politiske liv i Norge. Det partistyrte Storting vi i dag aksepterer som selvsagt, er hans verk. Parlamentarismen er hans verk, selv om han ikke selv helt forsto konsekvensene av den.
[rediger] Se også
[rediger] Eksterne lenker
| Wikiquote: Johan Sverdrup – Sitater |
| Forgjenger: Christian Homann Schweigaard |
Norges statsminister |
Etterfølger: Emil Stang |
| Forgjenger: Hans Jørgen C. Aall Georg Prahl Harbitz |
Stortingspresident |
Etterfølger: Wollert Konow (SB), Sivert A. Nielsen Johannes Steen |
| Forgjenger: - |
Første formann for Venstre |
Etterfølger: Ole Anton Qvam |
