Statsterrorisme
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Statsterrorisme er en kontroversiell betegnelse som kan defineres som terrorisme utøvet av en stat. Selv om det ikke er enighet blant forskerne om hvorvidt voldshandlinger utført av stater og statlige institusjoner, som for eksempel militærvesenet, politi og etteretningstjenester, skal inkluderes i terrorismebegrepet, er det gode grunner til å gjøre nettopp det.
Sprenger en undergrunnsorganisasjon en bombe på et offentlig sted, er det relativt uproblematisk å kalle det en terroraksjon. Men det kan stilles spørsmål om det ikke er like mye en terrorhandling når et militært fly som hevn for aksjonen, slipper bomber over en flyktningleir og skader og dreper langt flere sivile. Det er helt klart at statsmakter disponerer et så stort vold- og undertrykkingsapparat at de kan gi opphav til langt mer lidelse og død enn det terrorgrupper noen gang har greid.
Statsterrorisme kan utøves direkte, av nasjonale militære styrker eller sikkerhetsstyrker, eller indirekte, gjennom statsstøttede terrororganisasjoner. Stater kan terrorisere sin egen befolkning, for å sikre herredømme og undertrykke opposisjonelle strømninger, eller utenlandske borgere, for å støtte et foretrukket regime eller destabilisere et uønsket regime. Begrepet statsterrorisme ble første gangen brukt om det såkalte skrekkveldet som rådde i Frankrike under Robespierre fra juni 1793 til juli 1794.
Det eksisterer en rekke eksempler på at styresmakter øver vold mot sivile både innenfor og utenfor egne statsgrenser, for å å modifisere handlingsmåten og adferdsmønstrene til andre enn de som blir direkte berørt av voldshandlingene. Formålet er å skremme folk til å handle - eller la være å handle - på bestemte måter. Terror kan med andre ord nyttes til å opprettholde den etablerte samfunnsorden. Noen omtaler dette fenomenet som «terrorisme ovenifra».
Det eksisterer også gode grunner for å skille mellom statsterrorisme og annen terrorisme. Stater har en helt annen maktstilling enn opposisjonelle grupper, og kan derfor benytte voldelige virkemidler som ledd i helt andre politiske strategier enn det «undergravende» terrorister kan. Når ikke-statlige grupper bruker terror, er et av de viktigste målene å oppnå publisitet. Det motsatte er tilfelle ved statsterrorisme. Her prøver en å unngå publisitet, ihvertfall i forhold til omverdenen.
Staten blir gjerne definert som den institusjonen som har «monopol på legigtim bruk av vold». I praksis gir dette legitimitet, også i de tilfeller der politi og militærvesen nyttes til undertrykking og massedrap på egne borgere. Ikke-statlige grupper blir stemplet som illegitime dersom de benytter vold, også om de kjemper for en «rettferdig» sak. Sammenlignet med de metodene staten vanligvis kan nytte for å forsvare landet og opprettholde lov og orden, kan statsterrorisme vurderes som misbruk av legitim makt og brudd på menneskerettighetene.
Forskningen på terrorisme kritiseres fra ulike hold for å basere seg på definisjoner av terrorisme som bare inkluderer «de kontrollerte», det vil si ikke-statlige aktører, mens «kontrollørene» - staten og det statlige maktapparatet - blir holdt utenfor. Kritikerne mener begge aktørene må behandles innen samme modell.
Benyttes den kritiske tilnærmingen som mal for diskusjon, må man se statsterrorisme og undergravende terrorisme utført av opposisjonelle smågrupper i sammenheng - vel og merke i de tilfeller der er en sammenheng. Men man oppnår ingen analytisk klargjøring ved å blande sammen fenomenene. Statsterrorisme skiller seg fra annen terrorisme både når det gjelder virkemiddel, strategier og målsetninger. Mange velger dermed å å se på statsterrorisme som en egen form for terroristisk voldsbruk.
Revolusjonære eller nasjonalistiske terrororganisasjoner har ikke voldsapparat med tilnærmet samme potensial som det en stat har. Som regel nytter «vanlige» terrorister vold i relativt liten skala. Strategien går med andre ord ikke primært ut på å utrydde eller ødelegge motstanderen, slik tilfellet ofte er med statsterrorisme. Nazi-Tysklands «endelige løsning», Stalins utrenskelsesprosesser, tyrkiske masssakrer på armenerene og Røde Khmer-regimets folkemord i Kambodsja er eksempler på det siste.
Analysekonteksten avgjør i hvilken grad det er relevant å gjøre statsterrorisme til et viktig element eller ikke. Analyserer man politisk vold i Latin-Amerika, er statsterrorisme et sentralt tema. I Norge derimot er dette en lite aktuell problemstilling. Riktignok eksisterer det tilfeller av politivold hvor en har pasert grensene for legitim bruk av makt, men mange mener det vil gå for langt å kalle dette for statsterrorisme.
[rediger] Se også
Denne artikkelen er dessverre kort eller mangelfull. Om du vet mer om temaet kan du hjelpe Wikipedia ved å utvide den.
