The Beatles (White Album)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

The Beatles ble utgitt 22. november 1968 av den legendariske rockegruppa fra 1960-tallet, The Beatles. På grunn av mangelen av tittel og omslagsdesign, det er ganske helt helt hvitt, blir det også kalt for «Det hvite albumet» (engelsk «White Album»). Omslagsdesignet (eller mangelen på det samme) ble designet av popkunstneren Richard Hamilton. Det doble albumet ble utgitt mens The Beatles var på det mest populære og var en institusjon innenfor populærmusikk.

I 1997 ble The Beatles (White Album) erklært til å være det 10. største enkeltalbum gjennom alle tider i en ‘Music of the Millennium’-avstemning holdt av aviser, radiostasjoner, og TV-kanaler i England. I 1998 valgte leserne i Q Magazine albumet til å være 17. beste, mens i 2003 plukket amerikanske Rolling Stone albumet til å være det 10. beste av 500 album gjennom alle tider.

Innhold 1 Begynnelsen på slutten for The Beatles 2 Sangene 3 Mono-versjonen 4 Omslaget 5 Påvirkninger 6 Sanglistingen 6.1 Side 1 6.2 Side 2 6.3 Side 3 6.4 Side 4 7 Eksterne lenker

[rediger] Begynnelsen på slutten for The Beatles

Oppfølgeren til Magical Mystery Tour, albumet og den katastrofale filmen, var The Beatles (White Album) som markerte et vendepunkt for bandet, og ble tolket av noen tilhengere til å være begynnelsen på slutten for The Beatles.

Med dette albumet begynte hvert enkelt medlem i The Beatles å arbeide med å vise dybden og rekkevidden for deres individuelle talenter i å komponere. Den musikk og stil som ble spilt inn på dette albumet peker direkte framover mot det som skulle bli hver enkelts solokarriere. I steden for et samlet hele er det doble albumet et sprikende kaos av meget geniale sanger.

Sammen med standardrockere som åpningsporet «Back in the USSR» (ofte tolket som en parodi og samtidig en hyllest til Beach Boys' sang «California Girls»); har albumet klassiske ballader som «I Will» og «Julia» (siste skrevet av John Lennon, en av hans få ballader, dedikert til hans avdøde mor); muntre og nesten tøvete sanger som Paul McCartneys «Rocky Raccoon» og «Ob-La-Di, Ob-La-Da»; og sosiale kommentarer som George Harrisons «Piggies» og Lennons «Happiness Is A Warm Gun». I tillegg finnes Ringo Starrs første komposisjon, «Don't Pass Me By».

Et markert høydepunkt er side 3 av LP-utgaven (disk 2 på CD-utgaven) med McCartneys tøffe tungmetall-sang før heavy metal i musikk var funnet opp: «Helter Skelter». ‘Helter skelter’ er et fast uttrykk på engelsk og betyr ‘over hals og hode’, ‘a fun ride’, som de sier i England, og lyrikken levner ingen tvil. Dessverre har sangen fått et dystert ettermæle ved at Charles Manson og hans morderbande feiltolket sangen til å mene at den betydde en form for apokalypse og stimuli for massemord.

[rediger] Sangene

De fleste sangene på albumet er personlige og referer til interne forhold. Eksempelvis er sangen «Dear Prudence» om skuespillerinne Mia Farrows søster Prudence som var med de transcendentale meditasjonsklassene i Rishikesh i India på den samme tiden som enkeltmedlemmene av The Beatles var der med venner. Faktisk mange av sangene på Det hvite albumet er skrevet på den mislykkede turen til India. Sangen «Sexy Sadie» handler om Maharishi Mahesh Yogi som ledet meditasjonsklassene. «Glass Onion» er Lennons sang som synger direkte til trofaste tilhengerne som benyttet all sin tid på å finne skjult mening i tekstene til Beatles-sanger. Sangen referer til mange andre sanger og driver gjøn med disse.

Yoko Ono gjør sin første opptreden, forvørig sammen med Pattie Harrison, med å kore på den skranglete sangen «Birthday». Ono sang også en enkelt strofe på Lennons «Bungalow Bill» og hadde en særdeles sterk innflytelse på utformingen av Lennons musique concrète kalt «Revolution 9»

Eric Clapton, på Harrisons invitasjon,spilte førstegitar på Harrisons egen sang «While My Guitar Gently Weeps». Spenningen i bandet var allerede begynt å bli anspent og Harrison følte at de andre ikke tok sangene hans alvorlig. Han inviterte derfor en utenforstående til innspillingen slik at de andre var nødt til oppføre seg professjonelt. Clapton trengte den samme tjenesten selv senere og fikk Harrison til å delta på innspillingen av sangen «Badge» for gruppen Cream. Harrison benyttet da pseudonymet ‘L'Angelo Misterioso’.

Flere av sangene som ble innspilt for dette albumet ble inn benyttet i det endelige albumet, og noen av disse skulle bli The Beatles' største listetoppere. «Hey Jude» (utgitt som en singel med Revolution som B-side) var en slik sang. To andre sanger som ikke ble benyttet ville senere dukke opp i piratutgave og sirkulere i flere tiår i undergrunnen før de endelig ble offisielle med utgivelsen av de tre Anthology-utgavene: Harrisons «Not Guilty» og Lennons «What's The New Mary Jane?».

Albumet ble produsert og arrangert av George Martin, og var det første albumet som ble utgitt på nye plateselskapet Apple Records, og det eneste originale dobbeltalbum fra The Beatles. Martin selv var personlig misfornøyd med utformingen av dobbeltalbumet og rådet The Beatles til å redusere antallet sanger og heller la de sterkeste sangene råde grunnen på et enkelt album. The Beatles overstyrte ham på godt og vondt.

[rediger] Mono-versjonen

The Beatles (White Album) var også det aller siste albumet som også ble utgitt i en egen og unik mono-mix kun i Storbritannia som altertnativ til stereo-utgaven. 29 av albumets 30 sanger fikk egen mono-mix, anti-sangen «Revolution 9» var unntaket, og har aldri blitt gjenutgitt på CD. Enkelte land fikk egne mono-utgaver senere, men det var mikset fra stereo-utgaven, ikke en unik mix i seg selv.

[rediger] Omslaget

Omslaget var designet av Richard Hamilton, en kjent popkunstner som hadde organisert Duchamp retrospective på Tate Gallery det forgående året. Hamiltons design var i sterk kontrast til Peter Blakes livlige og farverike omslagsdesign til albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band som ble utgitt 1967. Hamiltons formgivning var kun en enkel, naken, hvit kvadrat med gruppens navn (som også var tittelen) diskret uthevet i pappen på første side. Albumet hadde også en unikt trykket serienummer, som i Hamiltons ord for «å skape den ironiske situatsjonen av en nummerert utgave av noe som var utgitt i fem millioner kopier...». Senere utgivelse fant det praktisk å trykke albumets tittel i svart. Albumets ermer inkluderte foruten platene også en poster, lyrikken til sangene, og fire fotografier som var blitt tatt av John Kelley i august 1968. Bildene har siden blitt fotografiske ikoner.

[rediger] Påvirkninger

Det hvite albumet, både musikken og albumets konsept, har hatt stor påvirkning på populærmusikken og dens indre kultur. På 1990-tallet har både Prince og Metallica laget album med sine egne navn som titler som er blitt trykket på helt svarte omslag. Begge blir omtalt som Det sorte album (Black Album). I 2003 utga rapperen Jay-Z et album som også offisielt ble hetende The Black Album. To samlinger av Beatles-sanger, utgitt i 1973 som The Beatles 1962-1966 og The Beatles 1967-1970 har uoffisielt blitt kalt for Det røde albumet og Det blå albumet med klar referanse til farvesystemet. Begge albumene til Weezer med artistens navn som tittel har blitt hetende Det blå albumet (1994) og Det grønne albumet (2001).

I den oppdiktede verden til Spinal Tap var gruppens 1983-album Smell the Glove utgitt med et helt svart omslag, skjønt mer på grunn av diskusjon om formgivningen enn en hyllest til The Beatles, men i tilfellet ‘liv etterligner kunst’; omslaget til filmmusikken ble faktisk utgitt i en helt svart omslag med gruppens navn i relieff. Praksisen med å referere til album med gruppens navn som tittel ved dens farveskjema er nå blitt vanlig.

Et 1998-album av nye sanger fra de gule tegnefilmfigurene The Simpsons fikk naturlig nok tittelen The Yellow Album, men albumets omslagsdesign var derimot en parodi på The Beatles' Sgt. Peppers-album.

I 2004 utga Brian Burton (også kjent som DJ Danger Mouse) albumet The Grey Album, en uautorisert remikset album som senere ble distribuert på Internett med strofer fra The Beatles (White Album) sammen ‘a cappella’-versjonen av Jaj-Zs The Black Album. EMI og Apple Records var ikke blide.

[rediger] Sanglistingen

• Alle sanger ved Lennon-McCartney, unntatt når annet er merket.

[rediger] Side 1

1. «Back in the U.S.S.R.»
2. «Dear Prudence»
3. «Glass Onion»
4. «Ob-La-Di, Ob-La-Da»
5. «Wild Honey Pie»
6. «The Continuing Story of Bungalow Bill»
7. While My Guitar Gently Weeps (Harrison)
8. «Happiness is a Warm Gun»

[rediger] Side 2

1. «Martha My Dear»
2. «I'm So Tired»
3. «Blackbird»
4. «Piggies» (Harrison)
5. «Rocky Raccoon»
6. «Don't Pass Me By» (Starkey)
7. «Why Don't We Do It in the Road?»
8. «I Will»
9. «Julia»

[rediger] Side 3

1. «Birthday»
2. «Yer Blues»
3. «Mother Nature's Son»
4. «Everybody's Got Something to Hide Except Me and My Monkey»
5. «Sexy Sadie»
6. «Helter Skelter»
7. «Long, Long, Long» (Harrison)

[rediger] Side 4

1. «Revolution 1»
2. «Honey Pie»
3. «Savoy Truffle» (Harrison)
4. «Cry Baby Cry»
5. «Revolution 9»
6. «Good Night»

[rediger] Eksterne lenker

• Ytterligere informasjon, innkludert foto av omslaget
• Album Lyrics
• White Album Lyrics