Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band er et album av The Beatles. Av noen rangeres albumet som det mest innflytelsesrike i rockens historie. Det ble innspilt mellom 6. desember 1966 og 1. april 1967, og utgitt i Storbritannia 1. juni 1967.
Innhold |
[rediger] Historikk
Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band ble innspilt på et tidspunkt da den første Beatles-feberen var i ferd med å avta. Tegn i tiden viste at det mest nyskapende innen rocken ikke lenger kom fra Storbritannia, men fra USA, og særlig fra den amerikanske vestkysten. Her hadde flere band begynt å eksperimentere med en annen instrumentering enn den standardiserte, og tekstene handla om mer enn kjærlighet og savn. Mange av de nye bandene tok fantasifulle navn som Jefferson Airplane og Grateful Dead. Personligheter som Bob Dylan, Frank Zappa, Phil Spector og Brian Wilson var i gang med å omdefinere hva som var mulig innafor rocken, både med hensyn til tekster, instrumentering og opptaksteknikker.
Beatles-medlemmene innså at den frenetiske turnevirksomheten var i ferd med å tappe dem for skaperkraft, og de bestemte seg for å gå i studio. Som EMIs største popsuksess noensinne hadde de nå uavkortet tilgang på tid og ressurser i Abbey Road Studios. I månedene før opptakene starta hadde bandmedlemmene latt seg inspirere av andre typer musikk enn tidligere, og var blitt fortrolig med instrumenter som hammondorgel, elpiano, stryke- og blåseinstrumenter, foruten en lang rekke eksotiske instrumenter, inkludert sitar.
Paul McCartney har sjøl oppgitt The Beach Boys’ album Pet Sounds og Frank Zappas Freak Out! som viktige inspirasjonskilder for Sgt. Pepper. McCartney var i Los Angeles i 1966, der han møtte Brian Wilson og hørte låter som han hadde tenkt å bruke i en planlagt utgivelse, SMiLE.
Oppfølgeren Magical Mystery Tour inneholder låter som er svært lik det som finnes på Sgt. Pepper. Men etter to år i spissen for den psykedeliske rocken vendte The Beatles i 1968 tilbake til et mer konvensjonelt repertoar.
[rediger] Konseptalbum
Den opprinnelige ideen var at The Beatles skulle framstå som et ukjent «Lonely Hearts Club Band» som gjennomførte en kabaretaktig konsert i en park. Ideen ble fastholdt i coverdesignet og i tittellåten som innleder side én og kommer i reprise mot slutten av side to; dessuten i introduksjonen av bandmedlemmet «Billy Shears» (Ringo Starr) før sangen «A Little Help from my Friends». For øvrig er låtene frittstående. Likevel er Sgt. Pepper blitt stående som popmusikkens første konseptalbum.
[rediger] Tekniske nyvinninger
The Beatles hadde også tatt i bruk tekniske nyvinninger som wah-wah-pedal og fuzzboks. I tillegg kom bandmedlemmenes egne kreative ideer, som å kjøre stemme og instrumenter gjennom en lesliehøytaler. Paul McCartney oppdaga at han kunne oppnå bedre presisjon, styrke og gjengivelse ved å plugge bassen direkte til en forsterker i stedet for å gå vegen om en mikrofon, slik det var vanlig.
På den tida opptakene starta var de første åttespors båndopptakerne på markedet i USA, men hadde ennå ikke nådd Storbritannia. The Beatles gjorde sine opptak på firespors utstyr, men på den måten at firespors opptak på én opptaker ble miksa og spilt inn på ett spor på en annen. Slik kunne teknikerne i Abbey Road i virkeligheten arbeide med 16 spor – riktignok da med en andregenerasjons mastertape. Den støyen som dermed bygde seg opp, løste teknikerne ved å være de første som tok i bruk Dolby støyreduksjonssystem. Sgt. Pepper ble derfor berømmet for klar, presis og støyfri lydgjengivelse, og står som en milepæl i lydinnspillingshistoria.
Produsent og teknikere tok også i bruk lydbåndteknikken på nye og innovative måter. På noen spor brukes en Mellotron, og effekter som phaser, flanger og ekko er hyppig brukt. Særlig virkningsfull er den spesielle doublereffekten som er brukt på vokalsporet, og som får det til å høres ut som vokalisten synger duett med seg sjøl. Denne teknikken ble utvikla spesielt for The Beatles av lydteknikeren Ken Townshend i EMI i 1965, og fikk navnet automatic double tracking (ADT). Tidligere kunne dublert vokalstemme bare oppnås gjennom to separate opptak - nå kunne det gjøres automatisk på ett opptak. Etter Sgt. Pepper ble ADT et nærmest universelt fenomen i pop og rock.
Viktig var også den såkalte varispeeding, det vil si opptak med forskjellige hastigheter på de ulike spora på båndet. The Beatles brukte denne teknikken mye på vokalen på Sgt. Pepper, og snart ble oppspeeda vokal (tweaking) en vanlig teknikk i popmusikkproduksjon.
En annen nyhet var det at sluttrilla (run-out groove) var fylt med lyd. Den kakofonien som er lagt på sluttrilla er framkommet ved at alle fire brølte morsomme lyder inn i en mikrofon. Deretter ble lydbåndet klipt i biter, limt sammen og spilt baklengs. Tilfeldig sammenklipping av båndbiter og baklengs avspilling brukes også på andre spor på plata. I pausen mellom siste låt og sluttrilla er lagt inn den 15 kHz høge tonen av ei hundefløyte - foreslått av John Lennon «i den hensikt å irritere hunden din».
[rediger] Omslag
Oppdraget med å lage omslaget ble gitt til kunstneren Peter Blake. Omslaget skulle i tråd med konseptet for plata framstille de fire som medlemmer av et band som holdt konsert i en park. Hver av dem laga ei liste over levende og avdøde personer som de ville bli avbilda sammen med. Fotografier av disse ble forstørra opp i full størrelse på papplater og stilt opp som bakgrunn. Voksfigurene av The Beatles ble utlånt fra Madame Tussauds og stilt opp ved siden av. Blomstene ble levert av en blomsterforretning, mens de påståtte marihuanaplantene ikke er marihuana. Midt i bildet stilte The Beatles opp i sirkusaktige uniformer og nyanlagt bart.
Omslaget er svært påkosta, med utbrett og innlagte utklippsbilder. På innsiden av omslaget var det et eget design ved Seemon Posthuma og Marijke Kooger. For første gang i rockens historie var tekstene trykt på omslaget. Produsent for omslaget var den framtredende kunsthandleren Robert Fraser.
[rediger] Beslektet materiale
En stund var planen at Sgt. Pepper skulle bli et dobbeltalbum, og det ble spilt inn låter i studio som ikke fikk plass på den ene plata det endte opp med. Noen av disse innspillingene kom seinere på Magical Mystery Tour, og tre andre («Only A Northern Song», «Hey Bulldog» og «It's All Too Much») ble først publisert i tegnefilmen Yellow Submarine i 1968.
To andre låter som var innspilt på samme tid - Strawberry Fields Forever og Penny Lane - kom heller ikke med på plata fordi EMI mente det gikk for lang tid mellom utgivelsene og derfor pressa George Martin til å gi ut disse som single allerede i februar 1967.
[rediger] Ulike versjoner
Sgt. Pepper er opprinnelig miksa og utgitt i mono. Samtidig ble det også laget en stereoversjon, og det er denne som oftest er brukt ved seinere nyopplag.
De to versjonene er ulike på flere låter. F.eks. går monoversjonen av «She's Leaving Home» i et hurtigere tempo og i en høgere toneart. Den opprinnelige «Lucy In The Sky With Diamonds» er langsommere og har mer ekko.
[rediger] Låter
Tekst og melodi er ved Lennon/McCartney der ikke annet er oppgitt.
[rediger] Side 1
- "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (låt)
- "A Little Help from My Friends"
- "Lucy in the Sky with Diamonds"
- "Getting Better"
- "Fixing a Hole"
- "She's Leaving Home"
- "Being for the Benefit of Mr. Kite!"
[rediger] Side 2
- "Within You Without You" (Harrison)
- "When I'm Sixty-Four"
- "Lovely Rita"
- "Good Morning Good Morning"
- "Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band (Reprise)"
- "A Day in the Life"
