Theory Of Everything

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Objektivitet: Denne artikkelens objektivitet er omstridt. Redigeringer som mangler referanser og/eller avviker fra en objektiv fremstilling, kan bli fjernet.

The Theory Of Everything, eller TOE som det ofte forkortes, er en teori som ingen hittil har klart å formulere. Vi kan si den representerer den største av alle drømmer innen vitenskapen. Albert Einstein arbeidet de siste 30 årene av sitt liv for å finne den, men klarte det aldri. Han beskrev den som vitenskapens forsøk på å «lese Guds tanker». Det spesielle med The Theory Of Everything er derfor først og fremst veldige forventninger. Forventningen om at det er mulig å utforme en teori og utvikle en ligning der alle lover og krefter i fysikken er samlet. Det positive med en slik teori ville være håpet om å kunne forklare alle fysiske fenomen. I den grad alt kan forklares ved hjelp av fysikken ville en TOE kunne forklare alt fra skapelsen, supernovaer, atomer og molekyler, og til DNA, mennesker, ideer og kjærlighet. For som en del fysikere (reduksjonistene) hevder: «Dersom vi forstår alt om ingrediensene, forstår vi alt.» I tilfelle en slik TOE blir funnet blir det den endelige bragden etter to tusen års undersøkelser av naturen.

[rediger] Dagens ledende

I dag nevnes det først og fremst ett teorikonsept som mange mener gir forhåpninger om å kunne utvikles til en holdbar TOE. Det er superstrengteorien. Den tar utgangspunkt i antagelsen av en type fenomen, superstrenger, dypt inne i atomet. Selv sammenlignet med elementærpartiklene som hittil er beskrevet i atomet, og som i seg selv er ufattelig små, er disse nye antatte fenomenene svimlende mye mindre. Det gjør at vi eventuelt snakker om fenomener som i dag ligger langt utenfor rekkevidde av vitenskapens eksperimentelle verden. Vi snakker også om matematiske modeller som det er små muligheter til å forholde seg til med de erfaringene og de begrepene vi har utviklet i vår verden av rom, stoff og tid.

[rediger] En kuriositet

Som forslag til en TOE blir den idebaserte enhetsteorien 2000 helt annerledes enn de øvrige materielt baserte bidragene og på åpenbare punkter. En spesiell konsekvens er mindre åpenbar, men likevel verd å nevne. I de mer kjente forslagene til en Theory Of Everything letes det etter en opprinnelig årsak til hele universet. Og letingen foregår nede i bunnen av mikrokosmos, i elementærpartiklene, eller som for superstrengteorien, enda lenger inn i dypet av atomet. Hele fokuset i disse bidragene ligger i mikrokosmos. Grunnen er at universet og hele vår virkelighet blir sett på som virkninger og at årsaken til disse virkningene er å finne i «bunnen» av mikrokosmos, hos den opprinnelige materielle partikkel. Fysikkens oppgave blir dermed å finne den teorien, og helst den ligningen, som sammenfatter de kreftene som er i aksjon hos denne partikkelen/superstrengen som vi kan kalle den «opprinnelige beveger». Alle matematiske forsøk på å få samlet disse kreftene i en ligning eller ett sett ligninger har enten ført til veldige matematiske komplikasjoner eller endt opp langt utenfor den verden vi kan forstå og forholde oss til med våre begreper. I den virkeligheten vi har fått våre erfaringer, og i klare stunder forstår, så regner vi med 3 eller 4 dimensjoner (3 for å beskrive et rom med dybde og 1 for å beskrive tid). I de matematiske forsøkene på å beskrive den antatte «opprinnelige beveger» i mikrokosmos er vi oppe i minst 10 slike dimensjoner. Altså på meget trygg avstand fra vår erfaringsverden og vår forståelse.

Enhetsteorien 2000 er natuvitenskapelig basert teori, hvor dette blir helt annerledes. Grunnen er at den har startet med å bytte ut det materielle postulatet materie er årsak, med postulatet ide er årsak. Fra dette postulatet blir den nødt til å akseptere en del konsekvenser, blant annet at virkeligheten slik vi kjenner den er skapt av en «Skapelseside». Vi skal ikke ta opp begrunnelsen for dette her. Poenget er at den bygger opp en overraskende konsistent teori utfra det nye postulatet, og at vi i denne teorien ikke uten videre kan forvente noen sammenheng av den typen som de forventer i den tradisjonelle fysikken. Grunnen er at de minste enhetene nede i mikrokosmos ikke blir årsaker i enhetsteorien 2000, men virkninger. I det underlige idebaserte perspektivet er det ikke disse minste enhetene som har gitt opphav til universet. Det er Skapelsesideen som har diktert mer og mer begrensninger fra helheten og nedover i nivåene, inntil begrensningen i form av forsinkelse av skapelsesideen er maksimal i de minste enhetene. De kreftene vi kjenner fra partiklene i mikrokosmos blir da kun et uttrykk for de begrensningene det har vært nødvendig å pålegge delene for at de skal fylle sin plass i helheten. De er med andre ord konsekvenser oppstått i det en ide, nærmere bestemt Skapelsesideen, realiserer sitt innhold. Fra et slikt perspektiv er det ikke noen selvfølge å forvente at de minste enhetene skal vise de egenskapene som fysikere og matematikere ser ut til å gjøre. Eller for å si det på en annen måte: De matematiske forviklingene og den påfølgende avreise fra den fattbare verden kan, i følge enhetsteorien 2000, være et tegn på at de minste enhetene aldri har hatt en rolle som opprinnelig beveger slik det konkluderes med i fysikken.