Tory (historisk britisk parti)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

For andre betydninger av «tory», se tory (peker).

Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.

Bakgrunnen for begrepet tory var stridighetene mellom stuartene og parlamentet på de britiske øyer. Stridsspørsmål var kongens makt i forhold til parlamentet, samt kongens religion. Sistnevnte var særlig betent i forhold til spørsmålet om hvem som skulle overta som konge etter Karl II, som var barnløs. Hans bror, Jakob II, var åpent katolikk, noe som gjorde at det fra parlamentet ble stilt krav om å utelukke ham fra tronfølgen. Da underhuset ville diskutere spørsmålet, lot Karl II parlamentet oppløse. Hans støttespillere dannet et hoffparti til støtte for stuartene. De ble av motstanderne omtalt som tories, fra irsk gælisk tóraighe, som var en betegnelse på irske, katolske banditter. I navnet lå en skjult anklage om katolske tilbøyeligheter, noe som for de fleste engelskmenn var jevngodt med landsforræderi. Som «svar» kalte toriene kongens motstandere whigs, som var en betegnelse på presbyterianske, skotske krøttertyver. Begge gruppene omtalte hverandre altså ut fra det som ble oppfatte som religiøse avvik. Toryene skulle imidlertid likevel etterhvert bli assosiert med den etablerte anglikanske kirke.

Jacob IIs angrep på den anglikanske kirke, fikk noen torier til så støtte den ærerike revolusjon i 1688, og under Wilhelm III og dronning Anne kjempet de ivrig med whiggene om makten, og begge de to monarkene brukte normalt ministre fra begge de to partiene. I 1708, under den spanske arvefølgekrig, gikk imidlertid de fleste toriene i opposisjon, noe som førte til et kabinett med nesten bare whiger. Dronning Anne mislikte imidlertid sin avhengighet av whiggene, og i 1710 erstattet hun dem med en ren tory-regjering under Harley and Bolingbroke, som i 1713 fremforhandlet freden i Utrecht, som bidro til å ende krigen, men som ble kritisert av hennes fremtidige etterfølger, Georg I av Hannover.

I 1714, prøvde Bolingbroke å få til en jakobittisk restaurasjon, men planene ble stoppet av Annes død og innsettelsen av Georg I. Året etter støttet han et jakobittisk opprør. Etter dette var toriene, med unntak av noen enkeltministre, i opposisjon helt fram til 1757, da de ble med i en koalisjonsregjering med whiggene. Etter Georg IIIs tronbestigelse, ble betegnelsen «tory» mindre vanlig, i det de to gruppene ble erstattet med en mengde personlige faksjoner, hvorav de fleste oppfattet seg som «whiger». Likevel overlevde torymentaliteten, blant annet gjennom forfattere og kritikere som Samuel Johnson. Betegnelsen «tory» ble brukt på førsteministrene, lord Bute (1762–1763) og lord North (1770–1782), men det er vanskelig å se noe klart tory «parti» i denne perioden. På slutten av 1700-tallet, kom betegnelsen «tory» til å bli brukt om de som var skeptiske til parlamentarisme og som ønsket at kongen skulle ha større personlig makt.

Under førsteministrene lord North (1770–1782) William Pitt den yngre (1783–1801) kom begrepet «tory» i stor grad til å bli assosiert med motstanderne av den radikalismen som ble assosiert med den franske og amerikanske revolusjon. Dette ble forsterket etter en splittelse blant whiggene i 1794, da en konservativ gruppe sluttet seg til Pitts regjering. Frykten for jakobinerne i Frankrike bidro til igjen å gjøre begrepet «tory» respektabelt. Pitt selv foretrakk imidlertid å kalle seg «uavjengig whig». Gruppen rundt Pitt den yngre kom til å bli dominerende i britisk politikk mellom 1783 og 1830, og etter Pitts død kom de i økende grad selv til å omtale seg som «tories».

Generelt kan man si at toriene ble assosiert med godseiere og den anglikanske kirke (i Skottland den episkopale kirke), mens whiggene ble assosiert med borgerskapet og nonkonformistiske protestantiske grupper. Begge gruppene støttet imidlertid det politiske systemet slik det var på deres samtid. Ingen av gruppene kunne ennå sies å være egentlige «partier» i ordets moderne betydning.

Etter å ha blitt assosiert med undertrykking av folkelig uro i årene etter 1815, gikk toriene under Robert Peel gjennom en kraftig endringsprosess. Peel tilhørte selv industriborgerskapet, han var ikke godseier. Nå ble begrepet «konservativ» mer og mer vanlig. I henhold til Peels konservative filosofi skulle man reformere det dårlige i systemet, men ta vare på det gode. Fra da av har Peels administrasjon blitt omtalt som «konservativ», snarere enn «tory», men sistnevnte er i bruk den dag i dag.