Valdemar Atterdag
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Valdemar Atterdag (Valdemar 4.), sønn av Christoffer 2., konge av Danmark 1340-1375, ble født i 1320 (ca). Efter at hans far ble drevet ut av landet i 1326 oppholdt Valdemar seg ved det keiserlige hoff i Sydtyskland. hvor han fikk en fyrstelig oppdragelse. Etter at Niels Ebbesen den 1. april 1340 myrdet grev Gert (Gerhard), "den kullede greve" ble der den 22. april 1340 i Spandau ved Berlin inngått et forlik med det innhold, at Valdemar skulle være konge, og at landet nord for Limfjorden skulle tilfalde ham. Resten av Nord-Jylland fikk han mot å betale 35.000 mark sølv. Ennvidere avtaltes at de tyske grever skulle oppgi besittelsene Kalø, Horsens, Kolding og Ribe. Da Helvig, datter av hertug Erik II av Slesvig, i 1340 giftet seg med Valdemar, medbragte hun i medgift en fjerdedel av Nord-Jylland.
Skt. Hansdag 1340 ble Valdemar valgt til konge på landstinget i Viborg. Han stod nu overfor en utrolig stor oppgave: å samle riket og betale kreditorene deres tilgodehavende. Landet hadde da vært under holstensk herredømme siden 1332. I 1341 udstedte Valdemar amnesti til alle som måtte ha forbrutt seg mot hans far eller resten av familien. I 1346 solgte han Estland, som hadde vært dansk siden 1219, til Den Tyske Orden for en pris av 10.000 mark sølv. Hans metoder var meget hårdhændte, og der var en del tilløp til opprør rundt omkring. Men i løbet av 4-5 år ble også Sjælland "innløst". De katolske biskoper var meget glade for kongen, og han la sitt hovedkvarter til Vordingborg, som han gjorde til Danmarks største festning og flåtestasjon.
Da størsteparten av riket igjen var på danske hender, begynte Valdemar å blande seg i forholdene i Nord-Tyskland. Han støttet sin svoger, markgreve Ludwig av Brandenburg i en konflikt med en bedrager, som hevdet å være den forlengst avdøde markgreve Valdemar. Bedrageren ble imidlertid støttet av den tyske keiser. I 1349 slo Valdemar bedrageren i et slag i Nord-Tyskland. Den hjemlige begeistring over kongens innblanding i de tyske forhold var behersket. I 1351 erklærte de holstenske grever som enda var i Danmark, sammen med en rekke jyske stormenn krig mot Valdemar. I 1353 ble det inngått forlik, og grevene fikk lov til å beholde deres panteslott på Fyn.
I 1357 brøt det igjen ut opprør blant de jyske stormenn, blant andre drost Claus Limbeck og marsk Palle Jonsen Munk og de holstenske grever. I 1357 vant Valdemar det avgjørende slag ved Broberg på Fyn. Kampene ble avsluttet først i 1360 ved fredsslutning på et danehoff. Her ble også en håndfestning ("Landefreden") vedtaget, og kongen måtte underskrive den.
Nå rettet Valdemar interessen mot Skåne, som i 1332 kom i personalunion som selvstendig part med Sverige og Norge under Magnus Smek, efter at skåningene hadde drept de tyske pantherrer foran Lund Domkirke. Kong Magnus ble presset av sin sønn, Erik, som selv ville være konge, og både far og sønn ba Valdemar om hjelp. Valdemar lovet generøst dem begge sin bistand. Da Valdemar rykket ind i Skåne, gav Magnus ordre til at overlate de skånske borgene til de danske tropper, og i løpet av kort tid vaiet Dannebrog, som Valdemar hadde gjort til riksbanner, over Skåne. Etter erobringen av Malmø og Helsingborg var Skåne - og især det innbringende sildemarked - atter en del av det samlede og gjenreiste danske rige. Kongens største inntekter på den tid var avgifter fra sildemarkedene ved Falsterbo og Skanør. Hvert år i september stevnet omkring 100.000 kjøpmænn fra hele Europa til Falsterbo. Tønnene med den gode sild fra Øresund ble veid av kongens menn, avgiften ble betalt, og tønnene ble rullet om bord i skipene.
Valdemar fortsatte sine erobringer med i 1361 å innta hansestaden Visby og erobre hele Gotland (som forble dansk til 1645). Krigstoktet på Gotland var usedvanlig blodig, også med samtidens målestokk. Tusenvis av dårlig utrustede bønder ble fanget og nedslagtet udenfor Visbys murer. Her ble de begravd i massegraver med en stor del av sitt udstyr. Visby, som var en av den tids rikeste byer, var særlig bebodd av tyskere, som handlet i Russland og tjente store penger. Men nå var det for meget for forbundet av nordtyske handelsbyer, Hansabyene, og de erklærte krig. I Vordingborg mottok Valdemar 77 krigserklæringer fra Hanseforbundet, som besto av byer i hele Europa. Kongen satte den gyldne gås på Vordingborgs Gåsetårn og uttalte: «77 høns og 77 gæs betyder intet....». Men her møtte Valdemar for første gang sin overmann. Etter noen innledende seire endte det med et stort nederlag hvor Valdemars eneste sønn, Christoffer, falt.
I 1368 måtte Valdemar flykte fra Danmark, og i mer enn ett år oppholdt han seg ved det tyske kejserhof. Mens han var der, avla Valdemar besøk hos begge paver, både ham i Rom og ham i Avignon. Valdemar fikk tillatelse til å reise til den hellige grav i Jerusalem og la sig slå til Ridder av Den Hellige Grav. Denne orden var den højeste, man kunne oppnå på den tid. Den 24. mai 1370 måtte Danmark underskrive en ydmykende fredsavtale i Stralsund, hvor Hansabyene fikk Skåne i pant og fikk kontroll over sildemarkedet i Skåne i 15 år. Endelig fikk de retten til å godkjenne valget av Valdemars etterfølger. I 1371 vendte Valdemar hjem til Danmark.
Nu konsentrerte Valdemar seg om Slesvig, som var den siste del av riget som manglet. Slesvig ble ledet av den barnløse hertug Heinrich. Valdemar overtok flere store pantelen, bl.a. Als og Sundeved. I 1375 døde Heinrich, og hans enke overlot Valdemar Tønderhus. Det lyktes likevel ikke Valdemar å føre Slesvig helt hjem til riket. Tilnavnet «Atterdag» menes å stamme fra plattysk, hvor «Ter Taghe» betyr "hvilke dage!". Befolkningen gav ham også tilnavnet «Den Onde» for hans hardhendte metoder, men ettertiden husker især hans utrolige innsats for å samle det danske rige.
Valdemar Atterdag døde den 24. oktober 1375 på Gurre slot og ble begravet i klosterkirken i Sorø. Med hustruen Helvig havde han 6 barn, men kun ét av dem overlevde faderen, Margrete 1.
[rediger] Kilder/henvisninger
- Søren Sørensen
- Lexopen
