Viktor II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Viktor II, født Gebhard, greve av Calw, Tollenstein og Hirschnerg (født ca. 1018, død 28. juli 1057 i Arezzo) var pave fra 1055 til 1057. Han var en slektning av keiser Henrik III, og var den ene av en serie tyske paver under Hildebrands reformbevegelse. Han ble innsatt som pave i St. Peterskirken i Roma den 13. april 1055. Hans far var en schwabisk greve, Harwig av Calw. Etter insistering fra biskop Gebhard av Regensburg, ble han 24 år gammel utnevnt til biskop av Eichstätt. I denne stillingen støttet han keiser Henriks interesser og ble en av keiserens nærmeste rådgivere. Han ble foreslått som pave av keiseren i Mainz i september 1054.

Navnet Viktor kommer fra victor, som betyr seierherre. Da han ble spurt om å ta i mot valget, stilte han som betingelse at Henrik III erklærte seg beredt til å gi Kirkestaten tilbake «det som rettelig tilkom den»; med det var ment noen områder som Henrik hadde bemektiget seg. Henrik overdro da hertugdømmet Spoleto og den delen av landskapet Marche som lå rundt Fermo, og dessuten hertugdømmet Benevento til Kirkestaten. Da først tok «seierherren» Gebhard på seg paveverdigheten. ^[1]

I juni 1055 møtte Viktor keiseren i Firenze og holdt et råd som igjen satte Leo IXs fordømmelse av presteekteskap, simoni og tap av kirkelig eiendom i kraft. Det følgende året ble han kalt til keiseren, og han var sammen med Henrik III da keiseren døde i Botfeld i Harz 5. oktober 1056. Som verge for Henriks sønn Henrik IV og rådgiver for keiserinne Agnes fikk Viktor nå enorm makt, som han brukte for å opprettholde fred i keiserriket og styrke pavedømmet mot angrep fra adelen. Han døde kort etter sin hjemkomst til Italia den 28. juni 1957 i Arezzo. Han ble etterfulgt av Stefan X (Fredrik av Lothringen).

Viktor ønsket å bli begravet i katedralen i Eichstätt. Men før levningene nådde byen, ble de bemektiget av noen borgere av Ravenna, som begravet ham i kirken Santa Maria Rotonda, gravsted også for Teoderik den store.

[rediger] Referanser og fotnoter