Vildanden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

For artikkel om flyselskapet med samme navn, se Vildanden (flyselskap)

Vildanden er et skuespill av Henrik Ibsen fra 1884. Stykket hadde verdenspremiere 9. januar 1885 ved Den nationale Scene i Bergen. Oppsetningen ble en suksess, mye takket være Gunnar Heibergs regi. Stykket ble skrevet i realistisk stil, men flere litteraturforskere (deriblant Francis Bull) har påpekt stykkets slektskap med symbolismen. Det er totalt 5 akter i stykket.

De første planene Henrik Ibsen hadde til Vildanden, stammer fra vinteren 1882-1883. Et førsteutkast til stykket ble imidlertid ikke påbegynt før 20. april 1884, og 11. november 1884 kom Vildanden ut på Gyldendalske Boghandels Forlag i København og Kristiania i et opplag på 8 000 eksemplarer.

[rediger] Rollene

Hjalmar Ekdal, en fotograf
Gina Ekdal, hans kone
Hedvig, deres datter
Gamle Ekdal, Hjalmar Ekdals far
Dr Relling, nabo av Ekdals
Molvik, nabo av Ekdals
Gregers Werle, sønn av Grosserer
Grosserer Werle
Fru Sørby, Grosserer Werles husholderske

[rediger] Handlingen

Advarsel: Deler av handlingen avsløres i den nedenstående teksten.

Stykket begynner med at Gregers Werle, en mann av høyere klasse enn Hjalmar, besøker sin ungdomsvenn Hjalmar Ekdal, og inviterer ham på en middag hos sin far. Hjalmar føler seg utilpass og forlater selskapet før det er ferdig. Gregers krangler med sin far og forlater huset for å flytte inn hos Hjalmar og hans familie. Gregers har fått én oppgave å leve for. Han mener selv at alle løgnene som Hjalmar ikke kjenner til, er noe han burde vite om. Derfor er det hans oppgave å sørge for at Hjalmar får vite om alt han ikke vet.

Hedvig har en villand som bor på loftet bak en dør i stuen. Dr. Relling, som bor i leiligheten under familien Ekdal, mener at Hjalmar har det best i sin uvitenhet, og tror at han vil forkomme hvis han får vite om alt han ikke vet om. Dr Relling har blant annet den kjente replikken tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.

Når Hjalmar får vite at Hedvig muligens ikke er hans datter, avskyr han henne og vil ikke ha noe mer med henne å gjøre. Hun tror at dersom hun ofrer det kjæreste hun har, vil han bli glad i henne. Faren ombestemmer seg endelig etter en prat med Gregers, men når han kommer tilbake, har datteren rukket å ta sitt eget liv.

[rediger] Mottakelse

Ibsen antok på forhånd at stykket skulle volde kritikere og tilskuere hodebry, og han fikk på lang vei rett i dette. Skuespillet er preget av en flertydighet som gir et stort rom for ulike tolkninger - kanskje større enn noe annet Ibsenstykke. Dette gjorde meningene svært delte, både i kritikerstanden og hos de teaterinteresserte.

Et annet kjennetegn ved stykket som bidro til å skape splittelse i mottakelsen, var den særegne blandingen av komedie og tragedie. Stykket innehar klare komiske elementer, med tanke på presentasjonen av usympatiske karakterer med store svakheter, som på død og liv vil realisere sine tvilsomme mål. Men tragedien tar over etterhvert som Hedvig fremstilles som uskyldig offer. Dødsfallet mot slutten definerer i høyeste grad stykkets tragiske natur. Denne hittil uutforskede blandingen av to etablerte teatersjangere førte til at en del publikummere og kritikere karakteriserte stykket som sjangerforvirret.

[rediger] Filmatiseringer

2005: Vildanden - Fjernsynsteater (overføring fra Nationaltheatret) (Norge)
1989: Vildanden - Fjernsynsteater (Sverige)
1983: The Wild Duck - Spillefilm (Australia)
1981: Die Wildente - Fjernsynsteater (Tyskland)
1971: The Wild Duck - Fjernsynsteater BBC (Storbritannia)
1970: Vildanden - Fjernsynsteater (Norge)
1963: Vildanden - Spillefilm (Norge)
1961: Vildanden - Fjernsynsteater (Sverige)
1961: Die Wildente - Fjernsynsteater (Tyskland)
1952: The Wild Duck - Fjernsynsteater BBC (Storbritannia)

[rediger] Visningshistorie

[rediger] Sitater

Tar du livsløgnen fra et gjennemsnittsmenneske tar du lykken fra det med det samme.
Ikke øl i en sådan stund, gi mig fløyten.
Bruk ikke det utenlandske ord idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgner.
Skogen hevner, men jeg er ikke redd allikevel