Spikar
Frå Wikipedia – det frie oppslagsverket
| Denne artikkelen er ikkje (ferdig) omsett frå bokmål enno.
Hjelp oss gjerne med å gjera omsetjinga ferdig! |
Ein spikar er ein pinneforma gjenstand som er framstilt av eit hardt metall (mest vanleg er stål). Gjenstanden er spiss i den eine enden, og har ei utviding i den motsette enden (som vert kalla hovud). Spikar vert nytta til å halde gjenstandar saman. F.eks. treverk mot treverk, eller treverk mot betong.
En spiker slås gjennom (og inn i) de materialene som skal festes sammen. Til å utføre dette bruker man en hammer eller en spikerpistol. En spikerpistol drives enten av trykkluft, gasspatron, strøm (batteri) eller en liten eksplosiv ladning. Eksplosive ladninger brukes mest i forbindelse med å feste noe til en betongflate.
Friksjonen mellom spikeren og materialene gjør at materialene holdes sammen. Spesielt store er de tversgående kreftene i en spiker. Noe som gjør at to materialer som er slått sammen, har en enorm tversgående styrke. Dimensjonene til en spiker regnes ut ifra to mål, lengde og tykkelse.
Spiker deles inn i flere kategorier, avhengig av hvor spikeren brukes og til hva slags utseende resultatet skal få.
Innhaldsliste |
[endre] Typar
To vanlige typer er stoppspiker og dykkertspiker. Hver av disse typene kan bli behandlet i en kjemisk prosess, for å øke holdbarheten eller endre på utseendet.
[endre] Stoppspikar
Denne typen spiker brukes primært til å feste trevirke, hvor kravet til feste mellom de to emnene er viktig. Denne typen spiker kalles også hammerspiker. Hovedregelen til spikerens lengde, er at den er 3 ganger så lang som tykkelsen på det materialet som skal festes.
og i bruk 
[endre] Dykkertspikar
Denne typen spiker brukes primært til å feste materialer, hvor det legges vekt på at spikeren ikke er så synlig. Slike spiker gir ett godt hold mellom materialene, men ikke godt nok feste til ytterligere belastninger. Typiske bruksområder er feste av listverk.
[endre] Galvanisering
For å forbedre holdbarheten eller utseendet kan en spiker bli galvanisert. Det er to typer galvanisering som brukes, varmforsinket og elektrolyseforsinket (forkortes oftest til elforsinket).
Varmforsinking øker holdbarheten betraktelig. Mens elektrolyseforsinking øker holdbarheten noe, men påfører også spikeren ett tynt blankt lag. Dette gjør spikeren blankere, og mer anvendelig til innvendig bruk.
[endre] Historie
Helt til bake til den tiden menneskene begynte å smelte om jernmalm til jern, har man kjent til betydningen av metallets egenskap til å feste sammen trestykker. Fra starten, og frem til 1800-tallet ble all spiker lagd for hånd. Romerne lagde spiker av jern, hvor smedene slo spikrene firkantet. Denne spikeren ble jevnt tynnere jo nærmere spissen man kom, og hodet var betraktelig større enn i dag. På denne tiden ble spikrene primært brukt til å feste kledning av treverk rundt festningene, samt feste av tømmertak på hus og festninger. På det romerske fortet Inchtuthil i Perthshire, Romernes nordligste fort i Skottland, er det blitt funnet 875.000 spiker (som veier 7 tonn).
Sakte ble maskiner introdusert i produksjonen. Den første kjente maskinen som tok del i produksjon av spiker, stammer fra rundt 1600. På 1800-tallet hadde man maskiner som produserte hele spikre. Disse maskinene var tredelte, og erstattet primært de delens man til da hadde brukt for å lage spiker. Første del formet tykkelsen på spikeren (fortsatt var spikeren firkantet eller trekantet). Del nummer to holdt ett godt tak rundt spikeren, mens tredje del lagde hodet. Del to vridde så spikeren 180°, for å få lengden på den.
I begynnelsen av 1900-tallet begynte man å lage spiker basert på en rund ståltråd. Denne produksjonen var langt billigere, og derfor veldig populær (selv om spiker basert på en rund tråd, var opptil fire ganger svakere enn den gamle spikeren).
Men fortsatt blir noen spiker produsert for hånd, mest i forbindelse med restaurering av gamle hus og byggverk. Hvor alle delene i restaureringen skal være så autentisk som mulig.
