Abort

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Abort er en avbrytelse av svangerskapet. Abort kan foretas både før og etter fosteret er levedyktig utenfor moren. I det norske helsevesenet regnes grensen for skillet mellom abort og fødsel å gå ved den 28. svangerskapsuken. Moderne legevitenskap er i ferd med å kunne redde for tidlig fødte barn ved ca. denne grense. I enkelte land (Russland) kan abort foretas i sent svangerskap - da barna også vil være levedyktige uten særlige inngripen fra medisinsk personell.

Man skiller mellom spontan abort, hvor organismen frastøter fosteret og på den måten avbryter svangerskapet, og fremprovosert abort, hvor man avbryter svangerskapet ved hjelp av legemidler eller kirurgiske inngrep.

[rediger] Den norske abortloven

I 1975 ble det vedtatt en ny abortlov, den tillot fra dens ikrafttredelse 1. desember 1978 abort på sosiale indikasjoner. I både Odelstinget (22. mai) og Lagtinget (29. mai 1975) ble lovforslaget bifalt med én stemmes overvekt, i Odelstinget gjorde presidentens dobbeltstemme utslaget.

Abortloven ble endret i 1978 slik at det er selvbestemt abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke (Lov av 13. juni 1975 nr. 50 om svangerskapsavbrudd).

Abortlovens kjerne er § 2. Her står det hvilke vilkår som må være oppfylt for at et abortinngrep skal være lovlig: Før 12. svangerskapsuke kan kvinnen ta avgjørelsen selv. Etter 12. uke kan abort innvilges av en nemnd, hvis ett av disse kriteriene er oppfylt:

a) det er fare for kvinnens fysiske eller psykiske helse
b) kvinnen har en vanskelig livssituasjon
c) det er stor fare for sykdom hos barnet (også kalt "eugenisk indikasjon")
d) graviditeten er et resultat av voldtekt eller incest
e) mor har psykisk sykdom eller psykisk utviklingshemming

Loven sier videre at «det skal legges vesentlig vekt på hvordan kvinnen selv bedømmer sin situasjon».

Punktene a–e kan tolkes ganske vidt. Loven og forskriftene antyder at mer og mer skal til for at disse kriteriene er oppfylt når graviditetens lengde øker fra 12 opp mot 18 uker. Etter 18 uker er abort ikke tillatt, «med mindre det er særlig tungtveiende grunner for det». Hvis graviditeten har gått så langt at fosteret kan være levedyktig (i dag ca. 23 uker), kan ikke abort innvilges på noe grunnlag. Det er riktignok ett unntak – hvis moren står i fare for å dø som følge av svangerskapet, kan abort utføres på hvilket som helst stadium i graviditeten.

Abortloven har hele tiden vært omstridt. En spørreundersøkelse utført februar 2005 viste at 77% er tilhengere av prinsippet om selvbestemt abort.

[rediger] Abortmetoder

I Norge brukes hovedsakelig to abortmetoder: Kirurgisk og medisinsk.

Et kirurgisk abortinngrep gjøres i narkose. Først bruker man instrumenter for å utvide åpningen i livmorhalsen. Så setter man inn et sug og suger ut foster og morkake, som havner i en glasskolbe. Inngrepet tar ca. fem minutter. Man ønsker vanligvis ikke å gjøre abortinngrepet før svangerskapsuke sju, fordi komplikasjonsrisikoen er noe høyere i tiden før dette.

Abort kan også framprovoseres med legemidler. Dette er mest effektivt tidlig i svangerskapet, og brukes helst ikke etter ni fullgåtte svangerskapsuker. Kvinnen møter på sykehuset, tar noen tabletter av stoffet mifepriston (Mifegyne), og drar hjem. To døgn seinere kommer hun tilbake. Da settes det et stoff (prostaglandiner) i skjeden for å sette i gang rier. I løpet av 8 timer har 96% av pasientene abortert. Hvis denne metoden mislykkes, gjør man kirurgisk abort.