Animasjonsfilm
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
En animasjon eller animasjonsfilm er en illusjon av bevegelse som oppstår når en viser stillestående bilder fortløpende etter hverandre. Det er også fellesbetegnelsen for ulike film- og visualiseringsteknikker som skaper et slikt synsbedrag eller inntrykk av liv og bevegelse. Animasjonsfilm kan også defineres som alle filmtyper som ikke er realfilm, dvs. vanlige filmopptak av virkelige bevegelser.
Innhold |
[rediger] Bildehastighet
Bildehastigheten er veldig viktig i etableringen av animasjon - det vil si bevegeliggjøring av ellers stillestående objekter. Ved å utnytte en svakhet for bevegelse i våre øyne kalt kritisk flimmerfusjon, kan man ved å kjapt vise en sekvens med forskjellige bilder (ruter) av et objekt i jevn forflyttelse gi illusjonen av bevegelse.
Man kan lage animasjon selv med under et bilde per sekund, og oppnår på den måten en slags «trafikklys-effekt». Men jo flere forskjellige bilder man klarer å vise per sekund, dess jevnere blir animasjonen. Kritisk flimmerfusjon, det vil si jevn animasjon, oppnås ved mellom 12 til 16 bilder per sekund. Kinofilm viser 24 bilder per sekund, men i realiteten vises hver kinoramme to ganger, noe som gir en reell hastighet på 48 bilder per sekund. Det samme gjelder for video hvor hver hele ramme vises 25 ganger per sekund, men hvor i det i realiteten bare er hvert halve bilde som vises hver for seg hvert femtiende-dels sekund på grunn av «interlacing» av videosignalet.
Her er to eksempler på hvordan kritisk flimmerfusjon virker illustrert med animasjoner med forkjellige hastighet:
Animasjon med 10 ruter per sekund.
Animasjon med 2 ruter per sekund. Med 2 ruter per sekund vil betrakteren oppfatte hvert enkeltbilde.
[rediger] Typer og teknikker
De vanligste typene animasjonsfilm er tegnefilm (tegnet animasjon), dokkefilm/stop-motion (av plastelinafigurer, papirfigurer og mer avanserte dukker a la de Ivo Caprino brukte), data- eller computeranimasjon (ofte også kalt CGI) eller kombinasjoner av disse. Animasjon omfatter også «bevegelig» datagrafikk.
Forskjellige animasjonsteknikker er blant annet «tweening» og piksilasjon.
Produksjonsteknikkene for tegnefilm har utviklet seg mye de siste årtiende, og det lages sjelden en "ren" tegnefilm lenger, dvs at det som regel er en viss mengde CGI involvert i filmer med store budsjetter. Før celluid (gjennomsiktige ark av plast) ble tatt i bruk ble hver bakgrunn tegnet på nytt sammen med karakterene, noe som kan ses i bl.a. Gertie the Dinosaur av Winsor McCay. Dette var meget tidkrevende, og tegnefilmen begynte ikke å ta av før man begynte å tegne figurene på plastark som kunne legges over bakgrunnen. Etter at animatørene hadde tegnet på papir, ble tegningene overført for hånd til plastarkene og deretter fargelagt på baksiden og til slutt festet på film.
Dette var en dyr prosess, og fra og med 101 Dalmatinere sluttet Disney å overføre tegningene for hånd, og tok i bruk kopimaskiner for å trykke dem direkte på celluiden, en metode som kalles for xerografiprosessen. De første årene var det kun mulig å trykke dem i svart, noe som var med på å bidra til at animasjonen fikk et mer skisseaktig preg over seg. Få år etter ble samtlige tegnefilmer verden over laget på denne måten.
Men film basert på celluid og kamera var fremdeles relativt dyrt, og disneystudiot tok på nytt i bruk teknologi som forenklet metodene. Den lille havfruen var den siste filmen fra Disney som benyttet seg av de tradisjonelle teknikkene. Deres neste film, Bernard og Bianca i Australia, ble laget ved at karakterene (og bakgrunnene) ble scannet direkte inn i en computer, hvor de ble fargelagt digitalt og filmen til slutt printet ut direkte på film. Dette var både billigere og raskere og betød i tillegg nye muligheter for å legge inn effekter. Også her fulgte alle andre studioer snart etter.
I dag er det også blitt mulig å lage tegnefilm selv uten papir, hvor man tegner direkte på skjermen.
[rediger] Animasjonsfilm
Det er en lang rekke populære animasjonsfilmer i filmhistorien. Den første helaftens tegnefilmen var det amerikanske Walt Disney Studios' versjon av Snøhvit fra 1937. I Norge har særlig Ivo Caprino og hans studio arbeidet med sjangeren. Deres første korte dokkefilmer kom på 1940-tallet. I 1975 presenterte de langfilmen Il Tempo Gigante, Norges hittil mest sette film. I 1995 kom den første helaftens animasjonsfilmen i teknikken dataanimasjon, nemlig Toy Story. Animasjonsteknikken er særlig brukt i barnefilmer, men også i reklamefilmer og for å oppnå forskjellige spesialeffekter i realfilmer. Når det gjelder mer eksperimentelle animasjonsfilmer har særlig produksjonsselskapet National Film Board of Canada utmerket seg med en mengde morsomme og interessante kortfilmer innen mange teknikker.
[rediger] Flere betydninger
Begrepet animasjon kommer fra engelsk og henger sammen med det latinske ordet for sjel (animatus betyr «levende»). Animasjon kan derfor også bety «levendegjøring» og «besjeling» eller også «oppmuntring» og «tilskyndelse». Tidligere ble ofte animasjonsfilm kalt trikkfilm etter det franske triquer som betyr «å bedra».
[rediger] Kjente animasjonsfilmfigurer
Det er en lang liste av figurer som opprinnelig kommer fra populære animasjonsfilmer og som siden har blitt kjente figurer i populærkulturen. Dette gjelder blant annet Mikke Mus, Donald Duck, Hakke hakkespett, Tom og Jerry og Skipper'n fra klassiske, amerikanske tegnefilmstudioer som The Walt Disney Company, Warner Bros., Max Schlesinger og Hanna Barbera, som alle lagde flere seriefilmer med de samme figurene. I nyere tid gjelder dette foruten strømmen av figurer fra Disneys og andre store studioers animasjonsfilmer for kino, også skikkelser fra en mengde TV-serier både for barn og voksne, for eksempel Mummitrollet, The Simpsons og South Park.
[rediger] Se også
- Animasjonsfilmer på norsk Wikipedia
- Tegnefilmskapere på norsk Wikipedia
- Animatører på norsk Wikipedia
[rediger] Eksterne lenker
