Arnold Schönberg
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Arnold Schönberg (født 13. september 1874 i Wien, død 13. juli 1951) (endret skrivemåten til Schoenberg etter amerikansk statsborgerskap i 1941) var en østerriksk komponist. Han er særlig husket for å være en av de første komponistene som eksprimenterte med atonal musikk, og for hans tolvtonestil og sprechgesang.
[rediger] Biografi
Han ble født inn i en ortodoks jødisk familie, og var nesten selvlært som komponist. I 20-års alderen levde han av å orkestrere operetter. Han fikk først framført musikk offentlig som 24-åring, men ble etter hvert en etterspurt lærer i komposisjon, og etter verdenskrigen ble han også professor i komposisjon i Berlin. Fordi Schönberg var jøde, måtte han forlate Tyskland da Hitler kom til makten i 1933. Han flyttet til USA og underviste i komposisjon i Los Angeles. I løpet av sitt langvarige virke som komponist forandret Schönberg stil flere ganger. Han så på seg selv som en viderefører av den musikkhistoriske utviklingen, ikke som en musikalsk revolusjonær.
Han komponerte først i senromantisk stil, påvirket av komponister som Wagner, Mahler og Strauss. Med strykesekstetten Verklärte Nacht (1899) begynte Schönbergs musikk å vekke oppsikt. Musikken var preget av lange melodiske linjer, dissonanser og kromatikk og mange modulasjoner. Det sier litt om hvor vanskelig situasjonen for Schönbergs musikk var, at han ble nektet å fremføre denne komposisjonen ett sted fordi den inneholdt en dissonans som ikke fantes i lærebøkene.
I ett av hans mest kjente verker, Pierrot Luinaire (den månesyke Pierrot), går han enda lenger ved å fjerne seg fra tonaliteten. Han utviklet også en ny type sang kalt Sprechgesang (talesang) i forbindelse med dette verket.
Etter hvert ble stilen mer eksperimentell og atonal. Musikken hans ble ubundet av tonearter, og han skrev uten faste fortegn. Han kalte denne musikken pantonal. Ut fra dette sprang hans tolvtonestil som senere utvilket seg til å bli den andre wienerskole. Denne retningen er representert av komponister som Alban Berg og Anton Webern.
Tolvtonemusikk kjennetegnes i korte trekk ved at ethver følelse av et tonalitetssenter er fjernet. Schönberg eksperimenterte lenge med å basere komposisjonene på spennet mellom en friere tonalitet og desto strengere former, før han i 1923 fullførte sin Suite for Piano (Op. 25). Det er først i dette verket at vi får et helhetlig bilde av den rene tolvtonemusikk. Hovedprinsippet, som alle de 6 stykkene er bygd opp etter, er at komponisten følger en tonerekke bestående av alle 12 tonene i en kromatisk skala, satt sammen i en bestemt rekkefølge. Disse kan og vendes på; den kan omvendes helt eller delvis, snus på hodet eller transponeres, så lenge alle tolv tonene er brukt en gang før neste rekke begynner. Schönberg utarbeidet også et sett egne satslære- og komposisjonsregler til bruk i tolvtonemusikken.
I Norge har særlig Fartein Valen adoptert hans musikalske ideèr.
