August Zaleski

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

August Zaleski (født 13. september 1883 i Warszawa, død 7. april 1972 i London) var en polsk diplomat og politiker.

Han var utdannet historiker og økonom, og trådte inn i utenrikstjenesten i 1918 som sendemann til Bern. Fra 1919 til 1926 tjenestegjorde han i Hellas og Italia. Etter Józef Piłsudskis statskupp 12. mai 1926 ble han utnevnt til polsk utenriksminister, og innehadde denne stillingen frem til 1932. Fra 1935 til 1939 var han styreformann i den polske handelsbanken.

Mellom 1939 og 1941 var han utenriksminister i den polske eksilregjeringen, men trådte tilbake i protest mot Władysław Sikorskis samarbeid med Sovjetunionen. Fra 1943 til 1945 var han sjef for eksilpresidentens kontor.

Etter at Władysław Raczkiewicz døde i 1947 overtok han vervet som polsk eksilpresident. I henhold til forfatningen kunne han bare sitte to perioder på syv år hver, og skulle altså gått av i 1961. Han hadde sogar forpliktet seg til å gå av i 1954 og overlate presidentembedet til general Kazimierz Sosnkowski. Zaleski vegret seg imidlertid for å gå av og forble president til sin død i 1972. Mange eksilpolakker regnet dette som ulovlig og det ble opprettet et «triumvirat» (bestående av Edward Raczyński, Władysław Anders og Tomasz Arciszewski) til å utøve presidentembedet til Zaleski gikk av. I omkring tyve år gjorde både Zaleski og «triumviratet» krav på å representere den lovlige presidentmakten.

Blant hans etterlatte papirer ble det funnet to motstridende utnevnelser av etterfølgere: Et dokument utnevnte Stanisław Ostrowski, et annet, som muligens var forfalsket, Juliusz Nowina-Sokolnicki. «Triumviratet» aksepterte utnevnelsen av Ostrowski og oppløste seg selv.