Den stortyske løsning
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den stortyske løsning (Großdeutsche Lösung) eller stortysk er betegnelsen på en av to politiske strømninger i det 19. århundre, som hadde som mål å danne en tysk nasjonalstat bestående av alle medlemmene i Det tyske forbund. Denne bevegelsen stod i motsetning til den lilletyske løsning, som hadde som mål å danne en nasjonalstat uten Østerrike, og dermed under preussisk ledelse.
Den stortyske bevegelsen hadde størst støtte i de sydtyske statene (Baden, Württemberg, Bayern, Østerrike), og dens tilhengere var stort sett politisk liberale eller nasjonalliberale.
Under Marsrevolusjonen i 1848 gikk tilhengerne inn for en tysk nasjonalstat som omfattet alle tyskspråklige områder i Det tyske forbund og av historiske og kulturelle grunner dessuten det delvis tyskspråklige Bøhmen og de østerrikske provinsene Krain og Küstenland ved Adriaterhavet. Dette ville imidlertid bare være mulig gjennom en deling av Østerrike-Ungarn.
Begrepet «stortysk» ble første gang brukt av presidenten for nasjonalforsamlingen i Frankfurt i 1848, Eduard von Simson. Den stortyske bevegelsens farver har tradisjonelt vært sort-rød-gull.
Da Tyskland ble samlet som nasjonalstat i 1871 ble den lilletyske løsning valgt. I Østerrike og sydtyske stater fortsatte likevel den stortyske løsningen å ha oppslutning i brede lag av folket. Etter første verdenskrig krevde det østerrikske parlamentet at de tyskkulturelle områdene i Østerrike-Ungarn skulle forenes med Det tyske rike, og da seierherrene nektet dem dette tok den østerrikske republikken navnet Republikken Tysk Østerrike, noe som de senere også ble tvunget til å endre. Da Østerrike likevel ble innlemmet i Tyskland i 1938 mente myndighetene at de hadde skapt en stortysk løsning. Denne bestod likevel bare i syv år.
