Eivind Groven
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eivind Groven ble født 8. oktober 1901 i Lårdal, nå Tokke kommune, og døde i Oslo 8. februar 1977. Han er blitt karakterisert som en av de mest mangfoldige, særpregede og betydelige musikkpersonligheter i Norge på 1900-tallet. Han var først og fremst komponist, men også musikkforsker, folkemusikksamler og utgiver, oppfinner av Det reinstemte orgelet, radiopioner og spelemann på hardingfele og seljefløyte. Det er mange norske komponister som har vært inspirert av norsk folkemusikk, men Eivind Groven er den eneste som både mestret hardingfela og symfoniorkesteret. Som spelemann, slåttekilde og slåttekomponist var han legendarisk, og han banet nye veier innen norsk komposisjon ved å utnytte tonale, rytmiske og formelle elementer fra folkemusikken i kunstmusikk på en organisk måte som mer og mer viser seg å ha gjennomslagskraft. Han skapte store verk for kor, solister og orkester, klaverkonsert, symfonier, symfoniske dikt, verk for hardingfele og orkester og kortere instrumentalverk. Han skrev også for hardingfele og kor, og for kor a capella - og en lang rekke sanger. Og han arrangerte folketoner.
Hans best kjente komposisjon er ouverturen Hjalarljod, som ble skrevet til og premiert ved en konkurranse i anledning Oslos 900-årsjubileum i 1950. Han var også mannen bak NRKs folkekjære pausesignal og kjenningssignal. Kjenningssignalet er hovedtema i hans Første symfoni med undertittel "Innover viddene". (På CD under tittelen "Towards the mountains".http://www.arkivmusic.com/classical/album.jsp?album_id=149937)
[rediger] Barndom og oppvekst
Groven ble født på garden Groven, Gøytilsgrend som ligger nær grensa til Ytre Vinje, 5. km fra Åmot som er nærmeste tettsted. Han var den yngste av fem brødre. Faren var lærer og gardbruker, Olav Åsmundsson Gøytil (1865-1947) og moren var Aslaug Rikardsdotter (født Berge, 1863-1946). Fra begge foreldrene tok Groven i arv en allsidig folkemusikalsk tradisjon som strakte seg mange generasjoner bakover. Morfaren, Rikard Aslaksson Berge (1815-1901) var svært kulturbevisst, og satt inne med en stor mengde verbalt og musikalsk tradisjonsstoff, bl.a. folkeviser, religiøse folketoner og slåtter som gikk i arv til barna, Ingebjørg, Sigrid, Aslaug, Aslak og Olav. De to siste var spelemann. På Berge, som ligger på Rauland, var også Myllarguten innom, og mye viktig myllartradisjon kom til å gå videre til Eivind Groven, ikke minst gjennom morens brødre Olav og Aslak Berge.
Morsætta, Bergsingane, som de ble kalt, var en vid slekt som teller mange kunstnere: spelemannen Håvard Gibøen, konservatoren og folkeminnegranskeren Rikard Berge, søskenbarn av Eivind, forfatterne Tarjei Vesaas og Aslaug Vaa, og billedhuggeren Dyre Vaa. De tre sistnevnte var tremenninger av Eivind Groven.
Både farens og morens brødre spilte hardingfele. Eivind og den eldre broren Olav Groven (1895-1928) kom til å bli dyktige spelemenn. De tre andre brødrene på Groven, Åsmund, Rikard og Sverre, brakte musikken videre på sitt vis. Åsmund og Sverre kunne også spille fele, mens Rikard helst trallet slåtter og sang viser.
Eivind Groven begynte å dikte egne slåttemotiver fra han var knøttliten, og alle var trygge på at han med tida ville bli en god spelemann. Han hadde også et godt hode for matematikk og hoderegning, og lærte seg snart å lese og skrive noter på egen hånd. Ettersom han ble eldre og tok til å fare på kappleiker. Han begynte å skrive ned slåttene han hadde lært, og noterte også slåtter direkte etter andre spelemenn. Disse nedskriftene kom til siden å bli basis for en del av det store sjubindsverket "Norsk folkemusikk", eller Hardingfeleverket
[rediger] Skolegang
Groven gikk en vinter på folkehøgskole i Kviteseid. Deretter tok han lærerutdannelse på Notodden fra 1920 til 1923. Mens han gikk på lærerskolen begynte han å komponere romanser og klaverstykker, samtidig som han fortsatte å dikte slåtter. Etter at han hadde avtjent verneplikt i Garden, underviste han som lærer i Heddal fram til 1925. Han sa fra seg stillingen for å konsentrere seg om musikk. To av brødrene hans, Sverre og Åsmund, var også lærere i Heddal. Sverre Groven ble far til munnspilleren Sigmund Groven. Eivind Groven studerte kontrapunkt med Gustav Lange ved musikkonservatoriet i Oslo i ett semester. For øvrig var han autodidakt. De musikalske ideene han ønsket å forfølge, både vitenskapelig og som komponist, fantes det ikke undervisningstilbud i.
[rediger] Ekteskap og barn
På lærerskolen gikk han i samme klasse som Ragna Hagen. De giftet seg 18. juni i Tangen kirke på Hedemarken i 1925. De fikk fire barn: Aslaug Johanne, f. 27. april 1926, Tone Alis f. 9. januar 1930, Dagne f. 19. september 1940 og Gudmund Groven, f. 9.oktober 1945. Da det eldste barnet var født, fikk de unge foreldrene de lov til å bygge hus på Ingeborg Refling Hagens eiendom Nordjordet på Ekeberg i det som den gangen tilhørte Østre Aker. Fra 1948 ble området en del av Oslo. Nordjordet var opprinnelig en husmannsplass under Ekeberg hovedgård. http://no.wikipedia.org/wiki/Ekeberg
[rediger] Kunstnermiljø på Ekeberg i Østre Aker
På Ekeberg var det på 1920 og -30-tallet et aktivt kunstnermiljø rundt forfatteren Ingeborg Refling Hagen, der det i tillegg til at det ble skapt ny kunst, også ble drevet litteraturstudier og teaterarbeid. Ingeborg Refling Hagen var en eldre søster av Ragna Groven. Ingeborg satte den unge Eivind Groven i gang med å skrive scenemusikk til en oppførelse av Hans E. Kincks skuespill Bryllupet i Genua, som teatergruppa "De unge" sto bak. Best kjent av denne musikken i dag er fløytekomposisjonen "Solstemning" som ble til på grunnlag av en av de tonesatte monologene i Kincks skuespill. Groven debuterte formelt som komponist i november 1926 og ble godt mottatt. Kortromanene Marihand(1926) og Brudgommen(1927)av Ingeborg )Refling Hagen inspirerte til musikk. Til den første skrev Groven et spennende klaververk på ca 40 min. Marihand, som ble urframført i 1928 og fikk fin omtale av Harald Sæverud. Brudgommen dannet utgangspunktet for et symfonisk dikt av samme navn. Eivind Groven kom etterhvert til å komponere mye musikk til Hans E. Kinck, Ingeborg Refling Hagen og Henrik Wergeland. Parallelt med det kompositoriske arbeidet fortsatte Groven å arbeide med og for folkemusikk. I 1927 gav han ut avhandlingen Naturskalaen, der han bl.a. viste at tonale og spilletekniske trekk ved seljefløyta har satt spor i norsk folkemusikk.
[rediger] "Folkemusikkhalvtimen" i radio
Fra senvinteren 1931 var Eivind Groven konsulent (en deltidsstilling) for den ukentlige folkemusikksendingen som ble opprettet på den tid i det som da het Radioselskapet, men som kort tid etter ble Norsk Rikskringkasting. "Folkemusikkhalvtimen", var til stor glede for bygdene, og til ergrelse for mange i urbane strøk. På 1930-tallet førte dette til heftige debatter i dagspressen (Jfr P2-akademiet: "Til Hygge og harme - folkemusikkprogrammenes barndom i norsk radio."). Groven sørget for at det ble skaffet opptaksutstyr slik at etterhvert mange av landets beste spelemenn og folketonesangere fra den tida ble bevart for ettertida, først på lakkplater, senere på lydfilm og endelig på lydbånd. Gjennom å sørge for å gjøre opptak la Groven grunnlaget for NRKs etter hvert enorme samling av lydfestget folkemusikk i Norge. Groven arbeidet med denne programposten, både som programskaper, samler og utøver fram til 1946, med et avbrekk under krigen. Han fortsatte imidlertid å ha tilsyn med folkemusikkprogrammene fram til 1950. Og han fortsatte med å lage program på freelancebasis rett som det var etter at andre hadde overtatt ansvaret for programposten. I sin tid som folkemusikkmedarbeider i NRK gjorde han også selv en rekke innspillinger av hardingfeleslåtter. Han la vekt på å lydfeste materiale fra Vest Telemark som var lite kjent av andre utøvere, og han spilte inn egne slåttekomposisjoner.Om Grovens arbeid i NRK kan man lese mer, bl.a. i Årbok for norsk folkemusikk 2001 og 2002. Med Årboka fra 2001 følger det med en CD der Groven spiller hardingfele. CD-en er basert på opptak fra NRKs arkiv.
[rediger] Komposisjonsarbeid på 1930- og 40-tallet
I 1932, i tilknytning til programarbeidet i NRK, tok han initiativet til "hardingfeletrioen", som eksperimenterte med arrangert folkemusikk. De to andre i denne trioen var Sigbjørn Bernhoft Osa og Alfred Maurstad. Groven var dermed den første som komponerte og harmoniserte for flere hardingfeler med utgangspunkt i hardingfelas samklangmuligheter. Parallelt med dette fullførte han Brudgommen, et helaftens verk for kor, solister og stort orkester. Det fikk sin uroppførelse i 1933 og vakte betydelig oppsikt og avisdebatt. Eivind Groven hadde dermed markert seg som komponist på en måte som ikke var til å komme forbi. Verket ble framført fire ganger i løpet av våren, og til sist overført i NRK. Samme år skrev han og fikk fikk oppført "Mot Ballade" for kor og orkester inspirert av en novelle av Hans E. Kinck fra 1926. En enstemmig presse gav verket lovord. I 1935 forelå "Renessanse, også den inspirert av Kinck. Det er et stort symfonisk dikt. Hans første symfoni som fikk mottoet "Innover viddene", var ferdig i 1937. Hovedtemaet hadde han allerede laget i 1933. Det var i mange år kjenningssignal for Norsk Rikskringkasting. Groven sto også ansvarlig for pausesignalet, et beslektet motiv som skrev seg fra erindringsbildet av en huve eller huving han hadde hørt en eneste gang som liten gutt i heiene heime i Telemark.
Symfonien ble skrevet til en konkurranse utlyst av NRK, og ble framført i radio. Sin første (og eneste) framføring i konsertsalen fikk symfonien, i denne form, i New York i 1947. Den ble meget godt mottatt. Likevel fant komponisten grunn til å omarbeide den på slutten av 1940-tallet. Han tok ut en springar-del og en gangar-del av egen oppfinnelse, og videreutviklet det gjenværende materialet til den symfonien vi kjenner i dag. Det materialet som ble tatt ut, ble siden utarbeidete til "Symfoniske slåttar nr 1", et verk som kan sies å ha vokst ut av urformen av symfonien. Dette verket ble uroppført i 1956. På CD-en "Towards the mountains" (utg 2007 på Bis), er de to verkene, interessant nok, plassert etter hverandre. Her finner man også Hjalarljod som ble utoppført i Nationalteateret i samband med festlighetene rundt Oslos 900-årsjubileum våren 1950. Under krigen skrev han sin andre symfoni, med tilnavnet "Midnattstimen". Den ble påbegynt i 1939 og fullført i 1943, i et tidsrom da han arbeidet hardt med Reinstemmingsautomaten (se nedenfor). Symfonien ble uroppført i Trondheim etter krigen, og fikk overveldende mottakelse. Den ble av enkelte kritikre oppfattet som en seierssymfoni. Det vakre, men tungsindige hovetemaet i tonearten frygisk, som angir stemningen i den fugerte andresatsen, avløses av en sistesats som syntes å bære bud om daggry etter dypt nattemørke. Mottoet "Midnattstimen" synes å peke mot en slik forståelse. Midnattstimen er som kjent den mørkeste timen før det begynner å gry.
Sist på 40-tallet arbeidet også Groven med sin Klaverkonsert i A-dur. Den ble skrevet delvis på grunnlag av det før nevnte klaververket Marihand. Klaverkonserten fikk sin uroppførelse i Bergen på forsommeren 1950 med Olav Kielland som dirigent og Rolf Holger som solist. Hanna Marie Weydahl og Wolfgang Plagge har også spilt Klaverkonserten. Den og Symfoni nr 2 er innspilt på CD med Trondheim symfoniorkester under dirigenten Ole Kristian Ruud. Wolfgang plagge er solist i Klaverkonserten.
[rediger] Kompositorisk tenkning og metamorfoseteknikk
Groven var et oppkomme som melodiker og hadde en utpreget musikalsk fargesans som kommer til uttrykk i harmonikk og instrumentasjon. Hans temaer er pregnante og vanskelige å glemme. Med større rett enn noen annen norsk komponist kunne han hevde at han skapte sine folketoner selv. Mye av det folk tror er folketoner, er hans eget stoff. Men i bunnen lå folkemusikken, med sine melodiske, rytmiske, harmoniske, formmessige og tonale strukturer. I tillegg kom hans etterhvert store kunnskaper om akustikk. Alt dette visste Groven å utnytte på sin egen måte. Han er til nå den eneste tradisjonsspelemannen som er blitt symfoniker. Kunnskapen om norsk folkemusikk, og da særlig den asymmetriske hardingfeleslåttens oppbygning, var stort sett ukjent land for de fleste, også mellom musikere av fag, da han trådte fram som komponist. Han bidro selv mye til å fremme kunnskap om dette feltet, bl.a. gjennom radioforedrag i samband med folkemusikkprogrammene. Anne Jorunn Kydland skriver i Norges musikkhistorie: "Han [Groven] så at de asymmetriske slåttene rommet et fond av strukturelle muligheter som man kunne utløse og gi næring innenfor større former. Slike slåtter byr på stadig nye "gjennomføringsmoment": motivene skyter øyeblikkelig knopp og transformeres gjerne gradvis. Denne slåtteformen er bestemt av fortløpende variasjoner og forvandlingsprosesser på ulike nivåer og har således preg av metamorfose." Naturlig nok fikk Groven visse problemer med musikk-kritikere som manglet fortrolighet med folkemusikken og ikke aksepterte avvik fra den klassiske tradisjonen. Groven kunne f. eks. kombinere strukturelle trekk fra hardingfeleslåtten med klassisk sonatesatsform. Groven oppfattet Bachs stil som beslektet med slåttemusikkens, og han studerte Beetovens partiturer. Groven hadde også en sjelden utviklet sans for tekst, noe som ikke minst viser seg i hans tonesetting av stor lyrikk, f.eks. av Henrik Wergeland.http://www.musicfromnorway.com/default.aspx?norwegian=artist&music=25762 Eivind Groven ble tildelt statens komponistgasje i 1940, like før okkupasjonen.
[rediger] Reinstemningsautomaten - Det reinstemte orgelet
Mot slutten av 1930-tallet begynte Eivind Groven å ta opp igjen en interesse han hadde hatt siden barndommen: problemet med reinstemming. Han kom fra en musikkultur som ikke var basert på temperering. 13 år gammel oppdaget han problemet reinstemming kontra temperering da han fikk i hende en harpeleik som skulle stemmes. Han forsto mer og mer at tolvtonetempereringen, som hadde dominert tonaliteten siden 1700-tallet, var et ufullkomment kompromiss som ikke burde styre musikalsk tenkning og praksis slik den mer og mer hadde kommet til å gjøre. Allerede avhandlingen "Naturskalaen" viser hvor langt Groven hadde kommet i sin forståelse av problemet på 1920-tallet. Han bygde det første renstemte harmonium på 1930-tallet. Men han ønsket å finne fram til en automat som kunne "stemme om" instrumentet under spillets gang. I 1944 var den første omskjaltingsautomaten for reinstemming et faktum, bygd på rele-teknologi. Han hadde gjort alle beregninger uten andre hjelpemidler enn blyant og papir, funnet fram til de tekniske løsningene og endelig bygd den med sine egne hender; det var en bragd. Automaten ble tilkoblet harmoniet, og demonstrert, bl. a. i radio. i 1947. I 1953 sto et renstemt pipeorgel ferdig i Trefoldighetskirken i Oslo. Det ble etter noen år flyttet til Fagerborg kirke, og endelig, i 1971, til Eivind Grovens orgelhus på Ekeberg. Orgelet var bygd etter Grovens forskrifter av Jørgensens orgelfabrikk. Til dette orgelet laget han selv en ny automat, men fremdeles ut fra releteknologi, og med 36-deling av oktaven. Da så elektronrøret kom, kunne oppfinnelsen "oversettes" til elektronikk. Groven bygde, sammen med Ragnar Bogstad, et elektronisk renstemt orgel basert på 43-deling. Til dette ble det bygd nok en renstemmingsautomat etter Grovens anvisninger, men nå ved Sentralinstituttet for industriell forskning. Arbeidet ble utført av Bjørn Raad. Etter Grovens død er automatern omformatert til datateknologi og er nå tilgjengelig via Internett gjennom NOTAM. Nøkkelpersonen i den siste utvilklingen er David Løberg Code professor ved Michigan University. Henrik Sundt ved NOTAM er hans fremste samarbeidspartner i Norge.
Drømmen om å harmonisere folketoner med irregulære intervall ble mulig da det renstmte orgelet var et faktum. Dertil kan man spille musikk i vanlige tonearter, f.eks. Bach, renstemt. I 1954, da Albert Schweitzer besøktge Norge for å motta Nobels fredspris, fikk han også oppleve å spille på Grovens orgel i Trefoldighetskirken. Han uttalte da: "De lager vinen, og jeg drikker den." Han ønsket at Groven skulle lage et stort renstemt orgel med mange stemmer. Pipeorgelet hadde bare en stemme. Elektronorgelet hadde en rekke stemmer, deriblant stemmer som var inspirert av folkeinstrumenter. Det finnes en rekke opptak med disse instrumentene. (Jfr. CD-en Som symra rein og blå (Grappa/Heilo)Groven har redegjort for problematikken i avhandlingene: "Temperering og renstemning" (1948), en avhandling på doktorgradsnivå, og "Renstemningsautomaten (1968).
[rediger] 1950-tallet. Utgivelse av norsk og eskimoisk folkemusikk
Tidlig på 1950-tallet ble Groven musikalsk redaktør for det store verket Norsk folkemusikk hardingfeleslåttar som begynte å utkomme i 1958, skulle komme til å fylle 7 store bind. Det inneholder slåttenedskrifter fra hele Hardingfeleområdet. Groven er ansvarlig for det musikalske prinsipp stoffet er ordnet etter, og har bidratt med langt de fleste nedskriftene. Medredaktørene var spelemennene og samlerne Truls Ørpen fra Krødsherad og Arne Bjørndal fra Bergen. Verket var fullført og utgitt i 1981. Sven Nyhus og Reidar Sevåg påtok seg å sluttføre det. Avhandlingen Eskimomusikken inneholder hans nedskrifter og analyser av av eskimoisk vokalmusikk fra Alaska. Den forelå i 1955
Til hans komposisjoner fra dette tiåret hører "Symfoniske slåttar nr 1", uroppført i 1956 med Olav Kielland, den store kantaten "Soga um ein by" for kor, solister og orkester til tekster av Halvor Sandsdalen, uroppført i Skien samband med hundreårsmarkeringen for Grovens fødsel i 2001, og korverket "Olav Liljukrans", uroppført av Det norske solistkor under Knut Nystedt.
[rediger] 1960 og -70-tallet
I 1960 døde Ragna. Ved årssiften 1961-62 giftet han seg opp igjen med Signe Taraldlien fra Fyresdal 1901-1997. I 1962 skrev han et verk for to hardingfeler som han urframførte på Rauland om sommeren sammen med Magne Manheim under Myllargutstemnet det året. Samme høst forelå en av hans mest oppførte komposisjoner, Margjit Hjukse, for kor, solister og hardingfele. Neste år skrev han sitt store verk Draumkvæe for kor, solist og symfoniorkester, uroppført i Bergen 1965. Faldafeykir-symfoniske slåttar nr. 2, som skulle bli hans siste større symfoniske verk, ble uroppført i Bergen i 1967. I løpet av samme tiår gjorde han ferdig et renstemt elektronorgel. Fra 1964 ble han rammet av Parkinsons sykdom, og dette gjorde arbeidet tyngre. Han komponerte og arbeidet med "hardingfeleverket" så lenge det var krefter til overs. Hans siste fullførte komposisjon er korsangen Mikas monolog, skrevet til en av profetiene i Henrik Wergelands verdensdikt.
I 1971 fikk Groven reist et eget musikkhus på "Nordjordet", etterhvert kjent som Eivind Grovens Orgelhus eller "Ekebergkatedralen". Det gav plass til hans reinstemte orgler. Her er det mulig å få demonstrert renstemningsautomaten, og høre det renstemte orglet (se ekstern lenke). I hans orgelhus som drives av stiftelsen "Eivind Grovens institutt for musikk og reinstemming", holdes kulturtradisjonene etter Eivind Groven i hevd, med konserter, seminarer, musikkundervisning m.m.
[rediger] Ved veis ende
Eivind Groven døde 8. februar 1977. Han ligger begravet ved Tangen kirke i Stange i Hedmark ved siden av kona Ragna (1902-1960. Lenger borte på samme kirkegård hviler hennes to søstre Hilda Hagen (1898-1972 og Ingeborg Refling Hagen (1895-1989). Ved Eidsborg stavkirke er det reist et monument over kunstnerbrødrene Eivind Groven og den tidlig avdøde broren, spelemannen Olav Groven. På relieffet som er laget av Kari Buen, er de plassert under ei selje med hver sin hardingfele. På kirkedøra til Oslo Domkirke har Dagfinn Werenskiold laget en rekke vakre relieffer inspirert av Bergprekenen. Toppfiguren har den unge Eivind Groven som modell.
[rediger] Helstøpt livsverk
Eivind Groven karakteriseres gjerne som en helstøpt personlighet, stillfarende, logn og raus. Når han kom inn i ett rom, kunne han vekke en eiendommelig form for ærbødighet. Dette trekket ble mer utpreget med årene. I unge år var han preget av at han levde under et hektisk skaperpress, og av at han arbeidet med problemer som det var vanskelig å finne gjenklang for i samtida. I blant gikk det på helsa løs. Både vitenskapelige og kompositoriske ideer myldret, og han arbeidet støtt. Fysisk virket han på en gang tender og seig. Energien var imponerende. Han brøt, under stor motstand, nye veier på de felt han arbeidet på, enten det gjaldt komposisjon, folkemusikk eller renstemmingsproblematikk, som han ikke bare redegjorde for teoretisk, men og fant praktiske løsninger på. Hans livsverk viser stor levedyktighet og ser ut til å ha framtida for seg. Komponisten og pianisten Wolfgang Plagge, som bl.a. har spilt inn hans klaverkonsert, har karakterisert ham som "et musikalsk og kompositorisk geni som innså hvor han måtte lete for å finne bindeleddet mellom ur-musikken og kunsten, og som lyktes i å finne det." Plagge omtaler hans livsverk som "norsk musikkhistories mest helstøpte", og videre: "Vi står overfor et livsverk der kunstnernaturen har utløst forskertrangen - ikke omvendt. Grovens særegne klangverden skyldes at han har forstått sine forskningsresultater og benyttet dem direkte i kunstmusikk".
[rediger] Verker
- 1925
- Tøvær, romanse (tekst: H. Underberget). Sang/klaver
- Natt, romanse (tekst: H. Underberget). Sang/klaver
- 1926
- Romansene fra skuespillet "Bryllupet i Genua" av Hans E. Kinck:
- Den Olme Hjort, Sang/klaver.
- Rorpinden, Sang/klaver.
- 1. og 2. Aurikelsang, sang/klaver.
- Mot nord, sang/klaver
- Gulfardo, sang/klaver
- Veronicas bøn, sang/klaver. satt ut for orkester i 1934.
- Moen, fra novellen "sus" av Hans E. Kinck, sang/klaver, satt ut for orkester i 1934.
- Du må lyse, fra novellen "præsten" av Hans E. Kinck, sang/klaver.
- Balladen om Toscanaland, romanse, fra skuespillet "Agilulf den vise" av Hans E. Kinck, sang/klaver.
- Å, så rødblond, romanse, fra skuespillet "Driftekaren" av Hans E. Kinck, sang/klaver
- 1928
- Hun var bare 16, romanse, fra skuespillet "Driftekaren" av Hans E. Kinck, sang/klaver.
- Jeg vil va`, fra romanen "Dr. Gabriel Jahr" av Hans E. Kinck, sang/klaver. Sett ut for orkester i 1948 under tittelen "skumhvirvler".
- Marihand, klaververk, bygd på novellen med samme navn av Ingeborg Refling Hagen.
- 1929
- Fjellvind, romanse, sang/klaver.
- Vårnatt (ikke fullført), fra "Driftekaren". Sang.
- Neslandskyrkja, tekst av M.B. Landstad. Sang/klaver.
- Men en kveld, Romanse, fra "Driftekaren". Sang/klaver.
- Mot vår, klaverstykke, melodi originalt fra 1917. Orkestrert 1947.
- Mai, klaverstykke, ork. 1947
- September, klaverstykke, ork. 1947.
- 1930
- Moderens Korstegn, romanse, tekst av Henrik Wergeland, ork. 1942. sang/klaver.
- På Hospitalet om Natten, romanse, tekst av Henrik Wergeland, ork. 1942. Korsats 1952. sang/klaver.
- Annen nat på Hospitalet, romanse, tekst av Henrik Wergeland. sang/klaver.
- Sommerfuglen, romanse, tekst av Henrik Wergeland. Sang/klaver.
- 1931
- På heksmo, mannskorsats. Tekst av Ingeborg Refling Hagen.
- Svartfuglen, romanse, tekst av Theodor Dahl. sang/klaver.
- 1932
- Mulig forveksling, romanse, tekst av Henrik Wergeland. Sang/klaver.
- Til Sylvan, mannskor, blandakorutsetning i 1973. Tekst av Henrik Wergeland.
- Stenen i Stefanens panne, blandakorsats. Tekst av Henrik Wergeland.
- 1933
- Brudgommen, solister, kor og orkester. Etter novelle av Ingeborg Refling Hagen.
- Mot ballade, kor og orkester. Etter Novelle av Hans E. Kinck.
- 1934
- Præriekonens Bånsull, damekor, satt ut for sang og klaver 1965. Tekst av Ingeborg Refling Hagen.
- På Sykeleiet, romanse, tekst av Henrik Wergeland. Sang/klaver.
- Serenade fra skuespillet "Venetianerne", romanse, tekst av Henrik Wergeland. Sang/klaver.
- Gyldenlak, romanse, tekst av Henrik Wergeland. Sang/klaver.
- 1935
- Renessanse, symfonisk dikt i seks satser, etter novelle med samme navn av Hans E. Kinck.
- Utdraget "Lengsel og Dåd" for to klaverer. Utdraget "Capriccio" for klaver utarbeidet 1956.
- 1936
- Historiske Syner, tonedikt i tre satser. Også satt ut for to klaverer.
- 1938
- 1. symfoni, "innover Viddene", inspirert av "Driftekaren", omarbeidet i 1951.
- Fjelltonar, tonedikt over folkemusikkstoff.
- 1939
- Bryllaupet i Skogen, lite orkester. Folkemusikkstoff
- Beppos sang, fra "Agilulf den vise" av Hans E. Kinck. Sang/klaver.
- Huldrelåt, lite orkester, folketonestoff.
- 1942
- Allehelgens dag, damekor. tekst: Ragna Groven.
- 1945
- Naturens tempel, kor og orkester, tekst av Ragna Groven. Også for kor og klaver og for orgelsolo med tittelen "på hellig Grunn".
- 1946
- Ivar Aasen-suite. tekster av Ivar Aasen. Kor og orkester.
- Separat:
- Den tyngste sorg og møda, blandakor
- Takk vere Gud, blandakor
- Hugen, blandakor
- Dei gamle fjelli, klaver
- Dei vil alltid klaga og kyta, klaver.
- 2. Symfoni, "midnattstimen". Stort orkester.
- Så høy en himmel, romanse, tekst av Arne Paasche Aasen, sang/klaver.
- Ivar Aasen-suite. tekster av Ivar Aasen. Kor og orkester.
- 1948
- Solstemning, fløyte/klaver. Også for fløyte og orkester.
- 1950
- Hjalarljod, ouvertyre for orkester.
- Klaverkonsert, med stoff fra "Marihand". Utdrag: "laling og sull" for fløyte og klaver.
- 1954
- fantasi over religiøs folketone, Orgel.
- 1955
- Jotunheimen, orkesterstykke bygd over en melodi av Olav Sande til en tekst av Aasmund Olavsson Vinje
- Nyperoser, romanse, tekst av Arne Paasche Aasen sang/klaver.
- Guro rid til ottesong, blanda kor, tekst av Jørund Telnes.
- 1956
- Symfoniske slåttar 1, Bureslått, springar og gangar (eget stoff) Springaren herfra satt ut for to hardingfeler i 1962.
- 1957
- Soga om ein by, korkantate, soli kor og orkester, tekst av Halvor J. Sandsdalen.
- 1958
- Forventning, lite orkester.
- Olav Liljukrans, solister og kor. Over middelalderballaden
- 1959
- Barnets Åsyn, kor, tekst av Henrik Wergeland.
- 1961
- Hymne for orgel
- "Bruremarsj
- 1962
- Balladetone, for to hardingfeler. Også for Renstemt Orgel.
- Springar fra symfoniske slåttar 1, for to hardingfeler
- Regnbogen, for to hardingfeler.
- Margit Hjukse, kor, solister og hardingfele, over middelalderballaden av samme navn.
- 1963 (uroppført 1965)
- Draumkvæe, solister, kor og orkester, over middelalderballaden, men utarbeidet med svært mye eget musikalsk materiale.
- 1965 (uroppf. 1967)
- Faldafeykir, symfoniske slåttar 2, Springar, gangar og halling. Stort orkester. Dels folkemusikkstoff.
- 1968
- Tinnemannen, reinstemt orgel.
19??
-
- Mikas monolog, bl. kor. Tekst: Henrik Wergeland
19??
-
- Til Telemork, sang til tekst av Halvord Sandsdalen
Dessuten en rekke arrangementer av folketoner, bl.a. for kvedar og renstemt orgel, eller seljefløyte og renstemt orgel.
[rediger] Litteratur
- Heidersskrift til Eivind Groven. 1971 (Red. Olav Fjalestad)
- Anne Jorunn Kydland Lysdahl: "Eivind Groven - tradisjonsbærer og fornyer" I: Norges musikkhistorie 1914-50, s. 107-116
- Ståle Kleiberg: "Polemikken om det norske i musikken", I: Norges musikkhistorie 1914-59 s. 125-128
- Årbok for norsk folkemusikk 2001 (Det meste av boka er viet Eivind Groven)
- Wolfgang Plagge: "Klangkunstneren Eivind Groven" I: Årbok for norsk folkemusikk 2002
- Aslaug Groven Michaelsen har gitt nærbilder av sin miljøbakgrunn og sin far i erindringsbøkene: Atta i kunstnerhuset (1988), Fakkelen (1990), Den gyngende bro (1993), Pegasus på vårslepp (2000), Skjebneår (2002) og Ild igjen! (2004).
