Frelse (kristendom)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kristi sonoffer på korset er sentralt i det kristne frelsessynet

Frelse er i kristen forstand Guds redning av menneskene, fra synd og død til et evig liv, en tilværelse i en ny dimensjon.

I et menneske som er frelst vil Gud ta bolig, ved Den Hellige Ånd. Det er denne kraften som vil lede og styre den frelste på livsvandringen.

Frelse er å overvinne døden og vende tilbake til livet. Frelsens mål er gjenopprettelse av det paradiset som i sin tid gikk tapt med syndefallet. Det er å være veien mellom mennesker og Gud. Det er det vi leser om i Åpenbaringsboken når Johannes får et syn om en ny himmel og en ny jord. (Johannes åpenbaringen 21.1 ff)

[rediger] Syndefallet

Syndefallet var menneskets svik ovenfor Gud. Syndefallet representerer det øyeblikk da mennesket vender seg bort fra Guds vilje.

Gud hadde gitt mennesket dets frie vilje, men et påbud hadde han gitt dem (Adam), «Du kan spise av alle trærne i hagen. Men treet som gir kunnskap om godt og ondt, må du ikke spise av; for den dagen du spiser av det, skal du dø.» Men det var nettopp dette som skjedde, kvinnen (Eva), lot seg friste og overtale av slangen (Satan), til å spise av frukten som gir kunnskap om godt og ondt.

Frukten avbildes ofte som et eple, men dette har ikke sitt opphav i bibelen. Selve fruktspisingen i syndefallsberetningen er symbolsk og betegner en tilstand hvor åndens kraft ikke fikk virke i Adam og Eva slik Guds vilje var. Adam og Eva tar til seg kunnskap om rett og galt av egen fri vilje og utvikler av den grunn sin egen personlighet og væremåte. De blir urene (syndige) i Guds øyne og kan derfor ikke lenger ta del i et paradisisk liv, i Guds nærhet, i Edens hage.

Problemstillingen med arvesynden, som enkelte kristne grupperinger forfekter, oppstår fordi mennesket ble syndig og lite åndelig, ikke i stand til å videreføre Guds opprinnelige vilje.

Adam og Eva hadde forutsetninger for et åndelig liv. Guds kraft skulle virke i Adam og Eva og den skulle forme deres sjeler i overensstemmelse med Guds vilje. På dette grunnlaget kunne de bli mange, befolke jorden og legge den under seg. Første Mosebok 1,28 sier vær fruktbare. Det rimelig å tro at Adam og Eva også skulle være åndelig fruktbare, slik Paulus skriver i galaterbrevet 5,22. «Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse.…»

[rediger] Adam og Kristus - to motstykker

Syndefallet representerer både et himmelsk og et jordisk opprør mot Gud. Hele Guds frelsesplan dreier seg om å gjenopprette det paradisisk liv, i Guds nærhet.

I Paulus' brev til romerne 5,12-20, beskrives Jesus Kristus som motstykket til Adam: «Synden kom inn i verden på grunn av ett menneske, og med synden kom døden. Og slik rammet døden alle mennesker, fordi alle syndet. Det var synd i verden også før loven kom, men synden blir ikke regnet som synd når det ikke finnes noen lov. Likevel hersket døden fra Adam til Moses, også over dem som ikke hadde begått noe lovbrudd slik som Adam. Adam er her et motstykke til ham som skulle komme. Men med nåden er det annerledes enn med fallet. På grunn av den enes fall måtte de mange dø. Men nåden, Guds gave, er noe uendelig mye større: Den gis i overflod til de mange på grunn av nåden fra det ene mennesket Jesus Kristus. Og med gaven er det annerledes enn med den enes synd. For dommen over den ene førte til fordømmelse, men nåden mot de mange førte til frifinnelse, enda mange hadde falt. Døden fikk herredømme på grunn av ett menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave, eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus.
Altså: Som ett menneskes fall ble til fordømmelse for alle mennesker, slik fører ett menneskes rettferdige gjerning til frifinnelse og liv for alle. Slik det ene menneskets ulydighet gjorde de mange til syndere, skal nå den enes lydighet gjøre de mange rettferdige. Loven kom til for at fallet skulle bli stort. Men der synden ble stor, ble nåden enda større. 21 For slik som synden hersket gjennom døden, skal nåden herske gjennom rettferdigheten og gi evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.»

[rediger] Gud som Frelseren

Jesus bevarte sin ulastelighet (syndfri) i forhold til Gud hele den tiden han oppholdt seg på jorden. Jesus er derfor et særdeles viktig eksempel til etterfølgelse for oss mennesker.

Hele Guds frelsesplan dreier seg om å reversere syndefallet og gjenskape idealtilstanden. Gud som frelser er et tema gjennom hele Bibelen, og er det kristne budskapets kjerne. Ifølge Evangeliene sende Gud Fader sin eneste sønn, Jesus Kristus, til jorden som et menneske. Han var både gud og menneske på samme tid, og var helt uten synd. Gjennom korsfestelsen ble han et sonoffer, og gjennom sin oppstandelse overvant han døden, og åpnet dermed veien til himmelen for menneskene.

Dette sammenfattes i Den lille bibel, ett enkelt bibelvers som innholder hele Bibelens hovedbudskap:

«- For så høyt har Gud elsket verden,

at han ga sin Sønn, den enbårne,

for at hver den som tror på ham,

ikke skal gå fortapt,

men ha evig liv.»

_{Johannes 3,16}

[rediger] Bilder på frelse

Mange ganger er det metaforer eller bilder som forteller om frelse i Bibelen.

Forsoning - å opprette et godt fellesskap mellom to parter (Gud og mennesker).
«Mens vi ennå var svake, døde Kristus for ugudelige da tiden var inne. Selv for et rettskaffent menneske vil vel neppe noen gå i døden. Eller kanskje ville noen gjøre det for en som er god. Men Gud viser sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere. Når vi nå er blitt rettferdige ved Kristi blod, hvor mye mer skal vi ikke da gjennom ham bli frelst fra vreden! For mens vi ennå var Guds fiender, ble vi forsonet med ham ved hans Sønns død. Når vi nå er forsonet, hvor mye mer skal vi ikke da bli frelst ved hans liv! Ja, ikke bare det, vi har også vår stolthet i Gud, ved vår Herre Jesus Kristus, han som har gitt oss forsoningen.» Romerne 5,6-11
Gaven - av nåde.
«Men ufortjent og av hans nåde blir de erklært rettferdige, frikjøpt i Kristus Jesus.» Romerne 3,24
Gjenløser - å kjøpe fri.
«Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» Matteus 20,28
Gjenfødelse - å fødes på nytt, få et nytt liv, bli levende.
Men «alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn. De er ikke født av kjøtt og blod, ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.» Johannes 1,12-13
Rettferdiggjørelse - en dommers frikjennelse.
«Vi er jøder av fødsel og ikke syndere av hedensk ætt. 16 Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli erklært rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger.» Galaterne 2,15-16
Tilgivelse - kjærlig barmhjertighet.
«I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde.» Efeserne 1,7
Evangelium - det glade budskap eller den gode nyheten.
«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.» Romerne 1, 16-17

[rediger] Frelsen

Det å oppnå frelse er et mål for kristne innen alle kirkesamfunn, men oppfatningen av hvordan man gjør det – kirkesamfunnets soteriologi – varierer.

[rediger] Katolske kristne

I Den katolske kirke sees frelse ikke bare som en negativ forløsning fra synd og syndens effekter, men også som en positiv frigjøring som løfter opp mennesket til et liv på et høyere plan.

Man mener at dette ikke er noe mennesket selv kan gjøre seg fortjent til, men noe som kommer fra Guds gave, eller Guds nåde. Det man kan oppnå gjennom egne handlinger er nådegaver som gjør det lettere å bli frelst. Dermed spiller fromme gjerninger en ikke ubetydelig rolle i katolikker streben etter frelse.

Frelsen sees som noe som kan omtales i tre stadier: Fortid, nåtid og fremtid. I fortiden ligger håpet om frelse, som kom med Kristi sonoffer. I nåtiden ligger frelsesprosessen; apostelen Paul skriver i 1. Kor. 1,18 «for oss som blir frelst» (med det greske σῳζομένοις («blir frelst») i presensform, ikke σεσῳσμένοις i perfektum («har blitt frelst») eller σῳθεῖσιν («er frelst»)). I fremtiden ligger den endelige dom, som skjer etter at døden inntreffer. Fordi dommen faller etter døden, ber katolikker også for de avdødes frelse.

Dåp anses i utgangspunktet for å være nødvendig for frelse, men det finnes unntak fra dette.

I orientalske katolske kirker har man et frelsessyn som legger nær de ortodokses (se nedenfor).

[rediger] Ortodokse kristne

Ortodokse kristne har et annet utgangspunkt enn vestkirken i sitt syn på frelsen. Man bruker mindre legalistiske termer, og ser mer på det som en leging av en skadet sjel, nærmest i medisinske termer.

Frelsen sees som en prosess, på linje med theosis, hvorigjennom mennesket blir mer hellig og kommer nærmere Gud. Har denne prosessen kommet langt nok vil man ved døden bli frelst.

[rediger] Protestantiske kristne

Synet på frelse varierer noe mellom de forskjellige protestantiske kirkesamfunn. Reformatoren Martin Luthers teologi danner likevel grunnlaget for det som er felles for de protestantiske kirkesamfunnene når det gjelder frelse. Luther oppdaget under sin studie av Bibelen at mennesket er rettferdiggjort av tro alene, noe han ikke kunne finne i Katolisismen på den tiden. Frelsen ble derfor noe man får av tro, og ikke av gjerninger. Dette frelsessynet baserer seg på at alle mennesker har syndet og er fordømt av Gud, men at de gjennom Kristi forsoningsverk på korset kan bli frelst. Denne forsoningen oppnås gjennom å bekjenne sine synder for Gud og troen på Jesus Kristus som herre og frelser.

Den dominerende oppfatningen er at man enten blir frelst i løpet av livet, eller går fortapt ved døden. Det er varierende meninger om hvorvidt man blir frelst en gang for alle, eller om man er frelst uansett hva man måtte gjøre på et senere tidspunkt.

Synet på dåpens betydning for frelsen varierer, fra å være nødvendig til å være en symbolsk handling som viser at man er «født på ny».

[rediger] Trosbevegelsen

I Trosbevegelsen sees frelse ikke bare som en negativ forløsning fra synd og syndens effekter, men også som en positiv frigjøring som løfter opp mennesket til et liv på et høyere plan. Et slikt høyere plan er å bli fylt av Den Hellige Ånd.

Frelsessynet baserer seg på en enkel og bokstavlig tolkning av Guds Ord (bibelen). At alle mennesker har syndet og er fordømt, men at de gjennom troen på Jesus Kristus kan bli frelst, eller forsonet med Gud. Denne forsoningen oppnås gjennom å bekjenne sine synder for Gud og gjennom troen på Jesus Kristus som herre og frelser. Det er ofte vanlig å kunne tidfeste frelsestidspunktet; dette gjøres ofte så konkret at kirkesamfunnene fører frelsesdatoen inn i sine kirkebøker.

Frelsen er gave og er ikke basert på en «kristelig» oppførsel eller ytre handlinger som bønn og bot til ulike tider. Frelsen gjelder livet ut, dersom en bevarer troen i sitt hjerte. Den er en pakt (avtale) mellom den frelste og Gud. Dette er å være «født på ny», og «dette nye livet» har sitt utspring i hjertet (troen) og er lett å leve etter Guds plan.

Dåpen har ingen betydning for frelsen.