Paulus' brev til romerne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Paulus’ brev til Romerne, også kalt Romerbrevet, er et av brevene i det nye testamente som bærer apostelen Paulus’ navn, og er i den kanoniske rekkefølge den sjette boken i Det nye testamente. Brevet regnes til de brev som med sikkerhet kan sies å være skrevet av Paulus. I norske bibelhenvisninger forkortes brevet etter bibelselskapets standard «Rom». Det er det lengste av de paulinske brevene.

Innhold 1 Innhold 2 Forfatter 3 Datering 4 Avfattelsessted 5 Adressater 6 Se også 7 Eksterne lenker 8 Litteratur

[rediger] Innhold

Brevet blir vanligvis delt inn i fire deler. Først en innledning (1,1-17), så en dogmatisk hoveddel (1,18-11,36), en etisk hoveddel (12,1-15,13) og en avslutning (15,14-16,27). Det er da lett å se hvorfor Romerbrevet er blitt sett på som Paulus’ dogmatiske arv, og Martin Luther kalte det til og med «en hovedel av Det nye testamente».

I motsetning til denne eldre epistolariske forskningen er det er vanlig i dagens forskning å dele brevet opp i en makrostruktur basert på genren demonstrativ retorikk (genus demonstrativum / diatribe):

0. Preskript: Brevåpning (1,1-1,7)

«Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere..»

1. Exordium: Innledning til saken (1,8-1,12)

«Først av alt takker jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, for i hele verden blir det fortalt om deres tro. (...)»

2. Narratio: Fremstilling av sakens bakgrunn (1,13-1,15)

«Jeg vil at dere skal vite, mine søsken, at jeg ofte har satt meg fore å komme til dere, men jeg er blitt hindret helt til nå. (...)»

3. Propositio: Kort oppsummering av saken (1,16-1,17, mangler divisio)

«For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro.»

4. Confirmatio / Refutatio: Sakens hovedargumenter med argumenter for og mot (1,18-15,13)

a. Hele menneskeheten er rammet av synd (1-2)

b. Bare troen frelser (3-4)

c. Fred med Gud og nytt liv (5-6)

d. Loven og dens overvinnelse (7-8)

e. Guds vei med Israel (9-11)

f. Det kristne livet (12-15

5. Peroratio: Formanende avslutning (15,14-15,33)

«Mine søsken, jeg for min del er overbevist om at dere er fylt av godhet og har kunnskap nok, slik at dere også kan rettlede hverandre. (...)»

6. Postskript: Brevavslutning (16,1-16,27)

«Jeg anbefaler vår søster Føbe for dere, hun er en menighetstjener fra menigheten i Kenkreæ. (...)»

Romerbrevet kap. 16 er noe omstridt, og enkelte forskere hevder at det er føyd til senere.

[rediger] Forfatter

Forfatteren av brevet er Paulus (jf. 1,1), og det er ingen grunn til å tro at brevet ikke er et ekte Paulus-brev (sammen med 1 Korinterbrev, 2 Korinterbrev, Galaterbrevet, Filipperbrevet, 1 Tessalonikerbrev og Filemonbrevet). Brevet er forfattet med hjelp av en skriver, Tertius (jf. 16,22). Det hersker stor strid om Paulus står bak lovprisningen (doksologien) i 16,25-27 (på bakgrunn av tekstkritiske vanskeligheter, sml. Fadervår).

[rediger] Datering

Brevet er vanskelig å datere nøyaktig. Mest sannsynlig ble det skrevet på Paulus’ tredje misjonsreise som vanligvis dateres til ca. 53-57 e.Kr. Nøyaktig når innenfor dette tidsrommet avhenger av hvor avfattelsesstedet plasseres. Det mest sannsynlige er at det ble skrevet sent (ca. 56-57 e.Kr.).

[rediger] Avfattelsessted

Det er vanskelig å avgjøre hvor brevet er avfattet, men det er vanlig å plassere stedet til Korint eller den nærliggende havnebyen Kenkreæ. Det fremgår nemlig av 15,25-29 at Paulus har avsluttet innsamlingen av pengegaver til menigheten i Jerusalem, etter å ha vært i Makedonia (bl.a. Thessaloniki) og Akaia (Athen). Han bor dessuten hos Gaius (jf. 16,23) som også nevnes som medlem av menigheten i Korint i 1 Kor 1,14. I tillegg nevnes Føbe, som er diakon (gr. diakonos) i Korints havneby Kenkreæ.

[rediger] Adressater

Selv om adressaten er tydelig angitt i preskriptet er det reist tvil om romermenigheten er adressaten. Romermenigheten (mange husmenigheter) er ikke grunnlagt av Paulus selv, men det er tydelig at han kjenner en rekke mennesker som er aktive i den (jf. kap. 16). Menigheten er mest sannsynlig grunnlagt av flere romerske jøder og proselytter. Kanskje de har møtt kristendommen på valfart til Jerusalem. Vi forstår av Apostlenes Gjerninger at Akvila og Priskilla har vært medlemmer av romermenigheten, før de ble fordrevet av keiser Claudius i år 49 e.Kr. Det foregår en diskusjon i forskningen om menigheten besto av jødekristne eller av hedningkristne. Svaret er nok helt enkelt en blanding, men Paulus tar i brevet sitt mest hensyn til at tilhørerne er hedningkristne (jf. 1,5-6,13). Kanskje fordi det er splid mellom disse to fraksjonene. Den norske nytestamentleren Jacob Jervell har fremsatt en teori om at brevet egentlig er ment til menigheten i Jerusalem. Han mener dette kan belegges ut i fra kapittel 15, og det at pengegaven står i fokus. Teorien har ikke fått allmenn oppslutning.

Formålet med brevet, med utgangspunktet at det er myntet på romermenigheten, er ikke som i andre brev, rettledning og formaning, men for å melde sin snarlige ankomst. Paulus akter å stanse i Roma, på vei til Spania (omtales ofte som Paulus’ fjerde misjonsreise). Derfor roser han romerne for å vinne deres oppmerksomhet (jf. 1,8), og han fremstiller sin gjerning med målet om å komme til Roma (jf. 1,13). Han ønsker å skape tillit ved å vektlegge at de forkynner det samme budskap, evangeliet (jf, 1,16f), og demonstrerer det i resten av brevet. Mot slutten gjentas dette budskapet (jf. 15,28ff).

[rediger] Se også

• Det nye testamente
• Apostelen Paulus
• Roma
• Jesus Kristus

[rediger] Eksterne lenker

• Bibelen Oversettelsene av 2005 & 1978/85

[rediger] Litteratur

• Brown, Raymond E., An introduction to the New Testament, (The Anchor Bible reference library), New York : Doubleday, 1997.