Gård
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Se også Gard (departement).
- Se også Gard (assuranseforening).
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppnå en høyere standard. Du kan hjelpe Wikipedia med å forbedre den.se også diskusjonssiden
En gård eller et gårdsbruk (fra norrønt garðr) er en eiendom det drives landbruk på. På en gård er det som regel bolighus (våningshus) og driftsbygninger. Den som driver gården kalles for gårdbruker eller bonde, og vil normalt også bo på eiendommen. En gård kalles derfor ofte også for en bondegård. Et gårdsbruk er definert som en næringseiendom.
En gård vil alltid ha et eierforhold, men det er ikke alltid at eieren av gården er den samme som gårdbrukeren. Dersom det er en annen enn eieren som driver gården, kalles gårdbrukeren også leilending eller forpakter. Gårdsbruk kan også eies og driver av et firma.
Gårdsbruk som en personlig drifts- og eierform har vist seg svært effektivt i internasjonal økonomi og utvikling.
Størrelsen på gårdsbruk varierer etter beliggenhet og driftsformer. For å bli definert som et gårdsbruk må eiendommen ha en viss størrelse. På grunn av rasjonaliseringer og mekaniseringen i landbruket, har derfor antall gårder i industrialiserte land hatt en kraftig nedgang siden 1950-tallet, mens størrelsen på brukene har økt betydelig.
Innhold |
[rediger] Internasjonal utvikling og utbredelse
Da et gårdsbruk etter definisjonen er en geografisk avgrenset område med et eget eier- og brukerforhold, kan man hevde at gårdsbruk bare finnes i industrialiserte land. Utviklingsland i Asia, Afrika og Sør- og Mellom-Amerika har ikke noe eiendomsregister, og det er derfor heller ikke mulig å pantsette området som brukeren driver for å øke verdien og avkastningen. I følge Hernando de Soto er dette årsaken til at disse landene har liten eller ingen økonomisk vekst.
[rediger] Europa
Utviklingen av tradisjonelle gårdsbruk i Europa startet i middelalderen, men skjøt først fart etter reformasjonen, da kirke- og statsmakt måtte selge deler av sine eiendommer til brukerne, og da det ble opprettet eiendomsregistre i de ulike landene. Hensikten med eiendomsregistrene var å kreve inn skatt fra brukerne.
Etter andre verdenskrig ble landene i Øst-Europa kommunistiske, og de enkelte brukene ble nasjonalisert og innlemmet i kollektivbruk. I mange av disse landene (f.eks. Polen, Tsjekkia, Estland, Latvia og Litauen) blir nå gårdene ført tilbake til etterkommerne av de opprinnelige eierne med bakgrunn i de eiendomskartene som landene hadde før nasjonaliseringen.
Europa har tradisjonelt hatt mange små bruk.
[rediger] USA
I USA startet etableringen av gårdsbruk ved at settlere slo seg ned i et område på landet, og krevde et landareal som sin eiendom. Utviklingen startet på østkysten i 1790-årene og fortsatte vestover helt til slutten av 1800-tallet. Etableringen av gårdsbruk i USA var ikke uproblematisk, da den skjedde til fortrengsel av de opprinnelige brukerne (indianerne).
Brukene i USA karakteriseres ved at de er store, spesialiserte, og med ensidig produksjon.
[rediger] Australia
Selv om de første settlerne etablerte seg i Australia på 1790-tallet, ble det først fart i immigrasjonen og etableringen av gårdsbruk fra 1850-tallet, da det også ble funnet gull.
Noen av verdens største gårdsbruk i utstrekning finnes i Australia.
[rediger] Gårdsbruk i Norge
Norge er et land hvor betingelsene for gårdsdrift er svært ulike. Fra flatbygdene på Østlandet til trange og bratte fjordarmer på Vestlandet. De klimatiske forhold er også svært ulike i de ulike delene av landet, og inntektene fra gårdsbruket blir derfor supplert med inntekter fra fiske, fangst, håndverk og med arbeid utenfor bruket.
Tradisjonelt preges landet av mange små bruk.
[rediger] Historie
Utviklingslinjene i norsk eiendomshistorie henger nøye sammen med den historiske utviklingen i samfunnet forøvrig. Det er dessuten viktig å være klar over at begrepet eiendom ikke nødvendigvis er det samme som et avgrenset geografisk område der en og samme person har alle rettigheter. På det samme arealet kunne skogen ha et eierforhold, mens beiterettighetene tilhørte en annen eiendom. I enkelte områder er også deler av utmarka eid av flere eiendommer i fellesskap. Slike sameier skal etter den nye matrikkelloven matrikuleres og bli gitt betegnelsen jordsameie. Dessuten har noen bygder såkalte bygdeallmenninger, der rettighetene til jakt, fangst og beite er knyttet til minst halvparten av gårdene i bygda.
Helt fra vikingtiden har vi hatt et omfattende eier/leier forhold her i landet. Eieren krevde inn en avgift for bruken av et areal, mens leieren (leilendingen) dyrket og utnyttet grunnen. Hvem som har vært grunneier og krevd inn leie har forandret seg opp gjennom historien. Dette forholdet henger også nøye sammen med hvem som hadde «makt» i samfunnet. Fra småkonger under vikingtiden til staten, kirken, adel og bønder.
Den katolske kirke var en viktig grunneier og maktfaktor fram til reformasjonen. Den norske statskirke disponerte prestegårder i hvert sogn til sine prester. Restene av kirkens eiendomsbesittelse finner vi i dag i eiendommene til «Opplysningsvesenets fond».
I Dansketiden bygde det seg opp en viss form for adel, men denne fikk aldri noen omfattende betydning her i landet.
Etter hvert som befolkningen økte og selveiende bønder ble en maktfaktor, fikk vi en periode der gårdsarbeidere og huseiere etablerte seg med et leieforhold til en bonde. Dette kunne gjelde større, skyldsatte arealer eller mindre husmannsplasser (som ikke var egne skyldsatte bruk). I mange deler av landet var husmannsplasser vanlige fra 1600-tallet og fram til siste del av 1800-tallet. Husmennene hadde gjerne et håndtverksyrke eller var landarbeider også for andre bønder, eller de var fiskere eller sjøfolk. Ved folketellingen i 1801 utgjorde husmennene (med familie) ca. 30% av befolkningen.
Antall bruk var økende fram til siste verdenskrig, med utvikling av mange små bruk. Etter krigen, og da mekaniseringen kom på 1950- og 1960-tallet ble antallet bruk drastisk redusert. Denne utviklingen har fortsatt, og i de seneste år forsterket seg. Til gjengjeld har størrelsen på de gårdene som er i drift økt betydelig, dels ved kjøp av tilleggsarealer, eller ved leie av arealer fra gårder som ikke lenger drives. De fleste norske bønder bruker ikke bare sitt eget areal, men også arealer som tilhører en eller flere av naboene.[trenger referanse]
[rediger] Skattlegging
Fra middelalderen og frem til siste del av 1800-tallet, ble gårdene skattlagt etter eiendommens antatte verdi og avkastning, i henhold til den tildelte matrikkelskyld for eiendommen. I noen deler av landet ble det foretatt en forenkling av skattleggingen ved at gårdene ble klassifisert som andeler av en «fullgård» ( = ca. 4 huder = ca. 12 skylddaler (1838) = ca 24 skyldmark) (1886) :
- fullgård – full skatt
- halvgård – halv skatt
- ødegård – kvart skatt
I 1892 ble det innført inntekts- og formueskatt i Norge. Dette ble også gjort gjeldende for bønder, slik at disse nå måtte føre regnskap over driften, og betale skatt av overskuddet. Dermed forsvant i praksis matrikkelskatten. Denne formen for skattlegging av gårdsbruk gjelder også i dag, men det finnes flere særregler, slik at for eksempel overskudd fra skogsdrift kan fordeles over 5 år.
[rediger] Arv og odel
I Norge har vi hatt en ganske spesiell ordning for hvem som skulle overta et gårdsbruk. Eldste sønn på gården hadde odelsretten. Dersom han ikke kunne, eller ville, gikk retten videre til nest eldste sønn, og videre etter samme retningslinje. Hensikten var å holde gården i familiens eie. Først i 1975 er odelsloven blitt endret slik at der er likestilling mellom kjønnene.
[rediger] Teigblanding og jordskifte
Fra tidligere tider og fram til ca. 1850 var gårdene blitt endret etter at arveskifter og medgifte førte til at store landområder ble stadig mer oppdelt i teiger (teigblanding). Dette var urasjonelt og førte til behov for rasjonalisering. I 1823 ble så «Lov om utskifting» vedtatt. Det viste seg imidlertid at denne loven ikke fikk den tilsiktede virkning. Først ved «Jordskifteloven» som ble innført i 1859 («Lov om Jords og Skovs Udskiftning af Fællesskab av 12. oktober 1857») ble det fart i utskiftningsarbeidene på landet, og innføringen av loven ble også en viktig milepel i kartfesting av eiendomsgrenser. Særlig i perioden 1860 – 1890 ble det laget mange store og kunstferdige utskiftningskart av høy kvalitet. Fremdeles foretar jordskifteverket årlig mange større utskiftningsforretninger etter ønske fra gårdbrukerne.
[rediger] Livet på gården
Jord som ikke dyrkes, er kjent som utmark. I utmarka kunne en finne større og mindre grasflater (utslåtter), som ble slått og høyet tørket på stedet. Der der var nok tilgang på høy eller større avstander ble der satt opp uteløer.
Tradisjonelt har en gård holdt dyr som storfe, småfe, gris, fjærkre og hest. Man dyrket selv så mye som mulig av maten som gikk med, både til folk og fe.
Arbeidsrytmen på gården ble i stor grad bestemt av årssyklusen i naturen og på åker og eng. Det var gjødsling, pløying og såing i våronna, høyonn og etterhvert innhøsting og slakt utover høsten. Vinteren var preget all slags transport med hest og slede, og av skogsarbeid eller fiske, avhengig av hvor man befant seg i landet.
Parallelt gikk dyreholdet sin gang. Fra å slippes på bøen om våren, gikk kyrne i utmarka daglig så lenge beiteforholdene tillot det. Noen ble sluppet til seters sammen med sau og geit. Melkes måtte de to ganger daglig. Vinterstid var dyra i hus, bortsett fra utegangersau. Hesten var med til alle oppgaver der drakraft var nødvendig.
De største gårdene med god jord klarte å dyrke mere enn eget behov. Overskuddet ble byttet mot andre varer eller tjenester eller mot penger. De mindre gårdene dyrket gjerne noe ekstra, men det var mange steder nødvendig med attåtnæring.
I nyere tid er store deler avlandbruket blitt betydelig endret. Vi har fått større spesialisering, der en dyrker bare poteter, en dyrker løk eller purre, en dyrker fórraps, en satser på melk, mens naboen forer opp slaktekalver.
[rediger] Beboere
Brukeren av en gård var kjent som oppsitter eller bonde, gjerne «husbond». Som regel bodde vedkommende der sammen med sin familie og noen tjenestefolk. En mannlig tjener ble kalt dreng eller gårdsgutt, mens en kvinne kunne være budeie eller taus. De ble også kalt tyende.
Avtroppende generasjon bonde kunne overlate driften til odelsgutten eller det nye husbondfolket og flytte i kårstua. Paret ble kalt kårkall og kårkjerring, og hjalp med gårdsdriften etter evne. Kår innebar rett på fri kost, losji og ved.
I tilknytning til gården fant man gjerne en husmannsplass eller flere. Husmannen hadde arbeidsplikt på gården, men rett på bolig og litt privat gårdsdrift så lenge han oppfylte sin del av avtalen.
Befolkningen på norske gårder er for store deler av landet omtalt i bygdebøker.
[rediger] Bygninger
Tradisjonelt kan et gårdsbruk ha mange ulike bygninger. På de største brukene var der hus for hver enkelt funksjon på gården, mens mindre bruk hadde færre, men flerfunksjonelle bygninger. Koplingen låve og fjøs synes dog å være gjengs,slik at høyet, som var hoveddyreforet lettvint kunne leveres der det skulle. Dermed fikk man problemet med kumøkka, slik at gjødselkjelleren nødvendigvis ble integrert under deler av fjøsbygningen. ( En må da først dem i to grupper; innhusene og uthusene. Deretter etter de enkelte funksjoner. Den betegnelsen som brukes over størst del av landet bør stå først.) Ikke alle gårder hadde alle disse husene, men fikk funksjonene dekket i nabolaget.
Innhusene:
- Våningshus og kårbolig (kårstue).
- Bryggerhus og/eller eldhus.
- Loft;
- Stabbur.
- Drengstue.
Uthusene:
- Uthus med løe, fjøs, sauefjøs (forekommer også frittliggende) stall Også frittliggende, men sjeldnere ), grisehus og hønsehus.
- Uteløe.
- Vedbod(Vedskur/Vedskjul).
- Trev
- Redskapslager og/eller vognskjul
- Bekkekvern.
- Gårdssag.
- Smie.
- Torvhus.
- Utedo.
- Potetkjeller.
[rediger] Kulturlandskap
Ved siden av produsere mat bidrar bøndene ved å drive sine gårder til at kulturlandskapet vedlikeholdes. Nedleggingen av mange småbruk har særlig i de seneste årene ført til at tildels betydelige arealer er ødelagt som kulturlandskap, ved at skog og kratt har etablert seg på tidligere dyrket mark, og at tidligere drenerte arealer har blitt omgjort til myr.
[rediger] Litteratur
- Hilmar Stigum: Vår gamle bondekultur.
- Steinar Imsen og Harald Winge: Norsk historisk leksikon. Kultur og samfunn ca. 1500–ca. 1800 (2. utgave, Cappelen Akademisk Forlag, Oslo 1999)
- Norske gardsbruk (Forlaget Norske gardsbruk, Oslo 1941–)
- Andreas Holmsen: Gård, skatt og matrikkel om utviklingen av skattesystem og bruksinndeling av gårder ca 1500-1900. ISBN 8200018806
- Eilert Sundt, "Bygnings=skikken paa landet" (1862)
