Storfe
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Storfe | |
|---|---|
 Okse |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Bos taurus |
| Norsk(e) navn: | storfe, ku, okse, kveg, tamfe |
| Hører til: | oksedyr, okser, drøvtyggere |
| Habitat: | gressletter |
| Utbredelse: | hele verden |
Storfe (Bos taurus) kalles også kveg og tamfe. Det latinske navnet betegner partåede hovdyr av oksefamilien. Hovene er delt og kalles klover. Dyrene har to klover og to biklover. (Småfe er en fellesbetegnelse for sau og geit).
Innhold |
[rediger] Beskrivelse
Storfe er drøvtyggende planteetere med fire mager. De mangler fortenner i overkjeven. De fire magene kalles vom, nettmage, bladmage og løypemage. Foret svelges fortløpende etter første tygging. Det havner først i vomma og går deretter ned i nettmagen. Herfra gulpes maten opp igjen og tygges en gang til. Tyggingen skjer sidelengs slik at maten males. Etter andre gangs tygging, går maten til bladmagen. Deretter havner den i løypemagen, som er den eneste magen som tilfører fordøyelsesvæsker.
Storfehannen kalles okse eller stut. Hunnen kalles ku, kvige eller kolle. Kvige betegner hunnen fra ettårsalder til første kalving. Kolla har ikke horn. Drektighetstiden er fra 267 til 300 døgn. Avkommet kalles kalv frem til de er ca ett år gamle.
Alle storferaser stammer fra uroksen Bos primigenius som er utdødd.
Kveg som i dag lever på den sør-amerikanske pampasen står stamfaren nærmest. Dette er kvegraser som har sør-europeisk opphav i dyr som Christopher Columbus førte over Atlanterhavet. Sebukveg som finnes i Asia og Afrika er også nær beslektet med uroksen.
Kveg holdes først og fremst på grunn av kjøtt, skinn og melk. Dessuten brukes de som trekkdyr – også i våre dager. Dette har vært vanlig i vestre deler av Asia gjennom mer enn 6 000 år. Tamkveg har gitt mennesker mat og klær i uminnelige tider.
[rediger] Eldre norske storferaser
- Dølafe
- Sidet trønder- og nordlandsfe
- Telemarksfe
- Vestlandsk fjordfe
- Østlandsk rødkolle
- Vestlandsk raudkolle
- Målselvfe
[rediger] Norsk Rødt Fe (NRF)
De gamle stedegne norske storferasene er i stor grad borte i norske besetninger til fordel for NRF-dyr. Dette er en blandingsrase som er avlet frem bl. a. på grunnlag av rødt trønderfe og rødt kollet østlandsfe i kombinasjon med ulike importerte raser. Utviklingen av NRF-rasen har vært styrt av bøndene selv siden starten i 1935. I NRF har man fått frem en rase som produserer både melk og kjøtt og som samtidig er holdbar, frisk og fruktbar.
[rediger] Kjøttfe i Norge
Det er endringer i gang innen norsk storfehold med noe overgang fra bruk som produserer både melk og kjøtt til noe mer spesialisert produksjon. På en rekke gårder satses det også på rene kjøttferaser, som øker tilbudet av kjøtt. Det drives nasjonal avl på rasene hereford, charolais, simmental, limousin og aberdeen angus. I 2002 var det 26.000 storfebesetninger på norske gårdsbruk. Av disse var 19.000 besetninger med primært fokus på melkeproduksjon.
Blant de populære kjøttferasene er: Hereford, Charolais, Brahman, Limousin, Redpoll, Santa Gertrudis, Aberdeen-Angus, Simmertaler og Galloway. En rekke av disse finnes nå også i Norge.
I tråd med denne utviklingen utviklet Gilde i løpet av 2005 et helt nytt, landsdekkende produkttilbud kalt «Norsk kjøttfe» basert på råvarer fra Charolais, Hereford, Limousin, Simmental og Aberdeen Angus.
[rediger] Se også
