Johann Martin Schleyer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Johann Martin Schleyer (født 18. juli 1831 i Oberlauda, død 16. august 1912 i Konstanz) var en tysk katolsk prest, lyriker og filantrop, mest kjent som skaperen av kunstspråket volapyk (volapük). Han var sogneprest i Litzelstetten.

Natta til 21. mars 1879 var landsbypresten Schleyer søvnløs. Mens han lå og grublet over verdens problemer, kom han til at han burde lage et nytt, enkelt verdensspråk som kunne forenkle internasjonal kommunikasjon.

En landsbyboers problemer med å få kontakt med sin sønn i USA hadde satt Schleyer på tanken om å lage et nytt verdensalfabet. (Tyskland brukte enda gotiske bokstaver, som ikke ble forstått så godt i land som anvendte det latinske alfabetet.) Nå mente han at det var Gud som bedt ham å skape et språk isteden. Presten viet resten av livet sitt til denne oppgaven.

Scleyer anså seg sjøl for å være svært godt skikket til dette arbeidet. Han hevda sjøl at han kjente 80 språk. I løpet av den søvnløse natta hadde han de første reglene for språket på plass.

Landsbypresten hadde allerede en posisjon blant tysktalende katolikker da han begynte å utvikle volapyk (volapük av engelsk: world's speech - verdensspråk).

Schleyer vant et ry i konservative katolske kretser som deltaker i den såkalte Kulturkampf, da han satt arrestert 2 måneder for å ha holdt en preken mot sosialismen.

Han var en habil musiker og kjent som forfatter av katolsk religiøs diktning. Mellom 1876 og 1884 ga han ut månedstidskriftet Sionsharfe - Zeitschrift für katholische Poesie (Sions harpe - tidsskrift for katolsk poesi), der han skrev det meste sjøl.

Hans første kunngjøring om volapyk kom i dette bladet. Dermed vant språket raskt tilhengere, først i Tyskland og Østerrike og så i land der innflytelsen fra tysk språk og kultur var stor. Schleyers første lærebok fulgte i 1880, og kom raskt i flere opplag. (Et moderne opptrykk er også tilgjengelig.)

Men språkets virkelig store vekst begynte da Auguste Kerckhoffs skapte et gjennombrudd i ledende kretser i Paris. For en tid ble volapyk høyeste mote, og spredde seg ut over hele verden.

Motsetninger mellom Schleyer og Kerckhoffs kom også til å bli skjebnesvangre for volapyk-bevegelsen.

Mens Schleyers bakgrunn var sør-tysk, konservativ katolsk og med innslag av religiøs mystikk, var Kerckhoffs franske volapykister vitenskapsfolk og intellektuelle rasjonalister. Schleyer var på mange måter en autodidakt. Kerckhoffs og hans tilhengere kom nok etterhvert til å se ham som mindre dyktig og uten grundig akademisk trening. En vanlig kritikk ble at Schleyer tok med seg alt for mange former fra tysk inn i språket sitt.

Schleyer mente han var den intellektuelle eieren av volapyk fordi han var den store oppfinneren (Datuval) av språket. Han utnevnte også seg sjøl til bevegelsens store leder (Cifal) med rett til å bestemme på egen hånd. For kritikere så det ut som om han tiltok seg en både fyrstelig og pave-aktig autoritet.

I motsetning til det mente Kerckhoffs retning (med støtte i det republikanske, demokratiske Frankrike) at språkutviklinga skulle bestemmes av det Internasjonale volapyk-akademiet (Kadem Valemik Volapüka) som hadde blitt valgt på verdenskongressen i 1887.

Splittelsen mellom disse to fløyene førte til volapyks raske sammenbrudd på 1890-tallet.

Schleyer fortsatte å arbeide for sin utgave av volapyk med støtte av en stadig skrumpende gruppe lojalister. Til sin død i 1912 skrev han på en stor ordbok i mange bind, som han ikke engang rakk å gjøre halvferdig. Da hadde han opplevd å se den engang mektige bevegelsen redusert til en håndfull gamle tilhengere.

Schleyers volapyk er det kunstige internasjonale språket som har opnådd mest suksess, nest etter esperanto. Dets eksplosivt raske vekst og like raske sammenbrudd må nok også forstås i sammenheng med sterke og svake sider i Schleyers bakgrunn og personlighet.

Fra 2001 har en internasjonal komite arbeidet for å få Den katolske kirke til å gjøre Schleyer til helgen.

Hanns-Martin Schleyer, presidenten for det tyske arbeidsgiverforbund som i 1977 ble myrdet av terroristorganisasjonen Rote Armee Fraktion (RAF), nedstammer i direkte linje fra Johann Martin Schleyers bror.

[rediger] Se også

[rediger] Litteratur

Aloisia Billinger: Johann Martin Schleyer (1831-1912). Ein Menschenfreund und Akte seiner heroischen Liebe. Mit einem Nachwort von Reinhard Haupenthal. Edition Iltis 2002. 50 S. ISBN 3932807251
Johann Martin Schleyer: Vereinfachung und Erleichterung der musikalischen Notenschreibung. Ein Vorschlag. (Konstanz 1902.) Mit einem Nachwort von Nikolaus Breyer. Edition Iltis 2002. 24 S. ISBN 3932807294
Johann Martin Schleyer: Philaletes. Gedichte. Mit einem Nachwort von Reinhard Haupenthal. Edition Iltis 2002. 334 S. ISBN 3932807308
Johann Martin Schleyer: Zwei Litzelstetter Gebete. Hrsg. und mit einem Nachwort versehen von Reinhard Haupenthal. Edition Iltis 2002. 12 S. ISBN 3932807332
Reinhard Haupenthal: Johann Martin Schleyer (1831-1912), Pfarrer von Litzelstetten (1875-1885). Vortrag gehalten am 29. Juni 2002 anläßlich des Patroziniums der Pfarrei St. Peter und Paul, Konstanz-Litzelstetten. Edition Iltis 2002. 27 S. ISBN 3932807324