Esperanto
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
| Esperanto (esperanto) | |
|---|---|
| Snakket i: | Hele verden. |
| Totalt antall talende: | 100 000-2 millioner (avhengig av kriterier) |
| Morsmålbrukere: | ca 2000 |
| Genetisk klassifisering: |
|
| Offisiell status | |
| Offisielt språk i: | Ingen land |
| Regulert av: | Akademio de Esperanto |
| Språkkoder | |
| ISO 639-1: | eo |
| ISO 639-2: | epo |
| SIL: | esp |
Esperanto er et planspråk som er bygget for å være politisk nøytralt og lettest mulig å lære. Esperanto er det minste av verdensspråkene, sammenlignet med språk som har et stort antall brukere og geografisk utbredelse. Av mange forslag til internasjonale hjelpespråk er esperanto det mest suksessrike.
Språkets navn kommer fra pseudonymet «Doktoro Esperanto» («doktor håpefull»), som opphavsmannen dr. Ludwik Lejzer Zamenhof brukte da han publiserte sitt forslag til internasjonalt hjelpespråk i 1887. Tanken bak var at esperanto skulle fungere som et felles språk, på tvers av språk-, religion- og kulturbarierene, og dermed også føre til økt kommunikasjon og samarbeid mellom mennesker under krig og konflikt. Ingen land har adoptert esperanto som et offisielt språk. Det brukest mest på samlinger mellom mennesker i ulike deler av verden, på reiser, under brevveksling og i ulike kulturelle sammenhenger, som i litteratur, radiosendinger, internett og under enkelte TV-sendinger.
Innhold |
[rediger] Bakgrunn
I 1887 publiserte dr. Ludwik Lazarus (Lazar/Lejzer/Lazare) Zamenhof (1859-1917), øyenlege i Warszawa og sekularisert jøde med russisk, polsk og jiddisch som morsmål, en grammatikk og ordliste til sitt nye språk «lingvo internacia», som snart kom til å kalles «esperanto». Zamenhofs intensjon med å publisere esperanto var at det skulle bli et felles verdensspråk, et hjelpespråk som mennesker kunne lære seg ved siden av morsmålet for å lette kommunikasjon og forståelse mellom ulike folkeslag. Zamenhof mente at mangelen på kommunikasjon og forståelse var en av årsakene til krig og fiendskap mellom ulike nasjoner. En medvirkende årsak til at akkurat Zamenhof, som ikke var utdannet lingvist, kom på denne idéen, var at han vokste opp i byen Białystok i det nåværende østre Polen, der fem språk - polsk, russisk, hviterussisk, tysk og jiddisch - ble talt.
[rediger] Historie
Utdypende artikkel: Esperantos historie
Allerede i barndommen drømte Zamenhof om et fellesspråk for alle. Han vokste opp i byen Bialystok i daværende Russland, hvor fem språk ble talt. Dette førte ofte til misforståelser og dårlig kommunikasjon. Han lurte på hva som kunne få folk til å forstå hverandre bedre, og snart ble ideen om et felles språk født. Etter å ha lært engelsk, skjønte han at bruken av affikser, forstavelser og etterstavelser, kunne gjøre et språk fleksibelt og holde det nødvendige ordforrådet nede, noe som ville gjøre språket mye enklere og raskere å lære. På gymnaset bestemte han seg for å skape et språk ved hjelp av affikser som kunne bli både fleksibelt og lettlært. Han bestemte seg å ta ordrøttene fra de romanske språkene, med innslag av germanske og slaviske språk. Da han var klar til å publisere språket, slapp det ikke gjennom tsarist-sensuren. Skuffet satt han tilbake, men tilbrakte tiden med å oversette verk som Bibelen og Shakespeare. I 1887 publiserte han endelig et hefte kalt Unua Libro med introduksjon til «lingva internacia» under pseudonymet «Doktoro Esperanto» og russiske idealister sluttet seg raskt til språket.
Esperanto skulle komme til å få en nokså turbulent historie. I 1905 ble den første esperanto-kongressen avholdt. To år senere brøt en gruppe ut av esperanto-bevegelsen og dannet det nye språket ido. Til tross vokste esperanto stabilt gjennom begynnelsen av 1900-tallet, men ble sterkt kastet tilbake både i løpet av første og andre verdenskrig.
[rediger] Språklig struktur
[rediger] Fonologi
Esperanto har 22 konsonanter og 5 vokaler. Betoningen ligger alltid på den nest siste vokalen, utenom i de tilfeller sluttvokalen o utelukkes (i praksis nesten kun i poesi). For eksempel uttales familio (familie) [fa.mi.ˈli.o], men famili’ [fa.mi.ˈli].
[rediger] Konsonanter
Konsonanter Bilabial Labio- dental Alveolar Post- alveolar Palatal Velar Glottal Klusil p b t d k g Nasal m n Flapp ɾ Frikativ f v s z ʃ ʒ x h Affrikat ʦ ʧ ʤ Lateral approksimant l Approksimant j
Lyden /r/ uttales enten som en alveolar flapp ([ɾ] i IPA) eller rullende. /v/ etter vanligvis som norsk v, men kan av og til ligge et sted mellom v og engelsk w (IPA [ʋ]), eller iblant som en engelsk w, avhengig av talerens språklige bakgrunn. Halvvokalen [u̯] forekommer bare i diftonger etter vokalene /a/, /e/ og /o/. Det er vanlig at visse konsonanter assimileres, selv om det debatteres hvorvidt det er korrekt uttale, særskilt i konsonantkombinasjonene /nk/, som uttales [ŋk], som i norske tank, ok /kz/ uttales /[gz], som i x-en i engelske example.
Ett relativt stort antall konsonantkombinasjoner kan forekomme, opp til tre intialt i ord og opp til fire medialt, for eksempel i ordet instrui, å undervise. Sluttlige konsonantkombinasjoner er uvanlige utenom når sluttlig o utelukkes i poesi, samt i noen få ord som cent (hundre) og post (etter).
[rediger] Vokaler
Esperanto har fem vokaler, de samme som i for eksempel spansk og swahili. Det finnes ikke fornetisk skille mellom korte og lange vokaler. Det finnes seks fallende diftonger: /ui̯, oi̯, ei̯, ai̯, au̯, eu̯/.
At vokalsystemet har fem vokaler innebærer at en ganske stor variasjon i uttale tillates. For eksempel varierer /e/ normalt fra [e] (en sluttet e) til [ɛ]. Selv esperantos 'o' kan ha en mer åpen eller sluttet uttale. Detaljene berører ofte talerens morsmål. Det forekommer hos visse talere at en glottistøt uttales mellom to vokaler som står etter hverandre, særskilt når disse er samme vokal, som i ordet praavo (oldefar).
[rediger] Utbredelse
Esperanto er fortsatt er populært språk som snakkes av relativt mange. Det nøyaktige antallet er ukjent, men i følge visse overslag kan det være over en million som snakker esperanto flytende. Enkelte har også esperanto som morsmål, da begge foreldrene snakker språket.
[rediger] Ordforråd
Esperantos ordforråd bygger hovedsakelig på de romanske språk med visse germanske og slaviske innslag. Grammatikken er agglutinerende, noe som innebærer at ordstammene aldri forandres eller forkortes, men settes sammen som puslespillbiter. (Dette innebærer at esperantos ordstruktur står nærmere tyrkisk og japansk enn vestlige språk.) De enkle reglene og mangelen på unntak gjør esperanto betydelig lettere å lære seg enn nasjonalspråkene.
[rediger] Anvendelse
Esperanto er ikke et offisielt språk i noe land, enda det fantes planer på begynnelsen av det 20. århundre om å etablere Nøytrale Moresnet som verdens første esperanto-stat, og den kortlevde kunstige øyen og mikronasjonen Rose Island brukte esperanto som sitt offisielle språk i 1968. Derimot er det det offisielle språket for flere ideelle organisasjoner, for det meste esperanto-organisasjoner. Den største av disse organisasjonene, Verdens Esperantoforbund, har en konsulentrolle i FN og UNESCO. Man vet at esperanto ble brukt i Kirkenes på 1930-tallet som et vennskapsspråk mellom mennesker fra norsk, samisk, finsk, russisk og svensk bakgrunn.
[rediger] Esperanto og religion
Selv om esperanto er et religionsnøytralt språk uten tilknytning til tro, har esperanto likevel hatt innpass i flere religiøse miljøer.
Opphavsmannen Zamenhof var selv jøde. I esperantos tidligere år ble det oppfordret blant muslimske imamer å lære seg esperanto. Noen av landene esperanto er mest utbredt i, er kristne, foruten er esperanto populært i land som Kina og Japan, som har en helt annen type religion.
Religionen bahá'í lærer at det bør utvikles et internasjonalt hjelpespråk for å lette kommunikasjonen mellom mennesker med ulik kulturell bakgrunn. Av den grunn har mange bahá'íer vært opptatt av esperanto. Esperantotalende bahá'íer har sitt eget verdensforbund.
I Brasil, som har den sterkeste esperanto-bevegelsen i Amerika, har esperanto støtte av den store spiritistiske bevegelsen. Flere viktige medier sa at det var viktig at spiritister støtter esperanto, og mange spiritistiske bøker blir oversatt og utgitt på språket. Spiritistene driver også opplæring i esperanto, og er viktige innafor esperantoorganisasjonene. Det finnes også et verdensforbund for spiritistiske esperantister.
I Japan finnes en ny religion, Oomoto, grunnlagt i 1892 av Nao Deguchi med utgangspunkt i shinto og folkereligion. Oomoto ser også studier og fremme av esperanto som en religiøs plikt. De fleste av religionens rundt 50 000 medlemmer har studert noe esperanto, og minst 1000 skal kunne snakke språket flytende. Oomoto driver også en omfattende propaganda på esperanto.
Det finnes egne esperantoorganisasjoner for katolikker, buddhister og andre religiøse grupper. Radio Vatikanet har i perioder sendt på esperanto. Bibelen og Koranen er blant de sentrale religiøse verker som er oversatt til esperanto.
[rediger] Grammatiske regler
Følgende regler ble formulert av Zamenhof:
- Ubestemt artikkel finnes ikke; det finnes bare en bestemt artikkel la lik for alle kjønn, kasus og tall.
- Merknad: Bruken av artikkelen er den samme som i andre språk.
- Substantivene har endelsen «o». For å danne flertall legger man til endelsen «j». Av kasus finnes bare to: nominativ og akkusativ; den siste danner man av nominativ ved å legge til «n». De øvrige kasus uttrykkes ved hjelp av preposisjoner, (genitiv med «de», dativ med «al», ablativ med «per» eller andre preposisjoner etter betydningen).
- Adjektivet ender på «a». Kasus og tall som ved substantivet. Komparativ dannes med ordet «pli», superlativ med «plej»; ved komparativ bruker man konjunksjonen «ol».
- Grunntallene (som ikke bøyes) er: «unu, du, tri, kvar, kvin, ses, sep, ok, naŭ, dek, cent, mil». Tierne og hundrerne dannes ved enkel sammenføyning av tallordene. Tallordene gjøres til ordenstall ved at man føyer til adjektivets endelse; for multiplikasjon bruker man endelsen «obl», for brøker - «op», for fordeling - ordet «po». Dessuten kan tallord brukes substantivisk og adverbialt.
- Personlige pronomen: «mi» (jeg), «vi» (du), «li» (han), «ŝi» (hun), «ĝi» (den, det: om ting og dyr), «si» (seg), «ni» (vi), «vi» (dere), «ili» (de), «oni» (man); eiendomspronomen lages ved å føye til adjektivendelsen. Bøyningen er som ved substantivene.
- Verbet forandres ikke etter personer og tall. Verbets former er: nåtid får endelsen «-as»; fortid «-is»; fremtid «-os»; kondisjonalis «-us»; imperativ «-u»; infinitiv «-i».
- Partisippene (med adjektivisk eller adverbial betydning): aktiv nåtid: «-ant»; aktiv fortid: «-int»; aktiv fremtid: «-ont»; passiv nåtid: «-at»; passiv fortid: «-it»; passiv fremtid: «-ot». Alle former av passiv blir dannet ved hjelp av en tilsvarende form av verbet «esti» og passiv partisipp av det verbet som behøves; preposisjon ved passiv er «de».
- Adverbet ender på «e»; grader av komparasjon dannes på samme måte som ved adjektivene.
- Alle preposisjoner styrer i seg selv nominativ.
- Hvert ord leses som det skrives.
- Trykket ligger alltid på nest siste stavelse.
- Sammensatte ord dannes ved likefrem sammenføyning av enkeltordene (hovedordet står til slutt); de grammatiske endelsene betraktes også som selvstendige ord.
- Ved et annet nektende ord skal ordet «ne» utelates.
- For å vise (bevegelse i en) retning får ordene akkusativendelse.
- Enhver preposisjon har en bestemt og uforanderlig betydning; men hvis vi må bruke en preposisjon og den direkte mening ikke sier oss hvilken preposisjon vi skal benytte, da skal vi bruke preposisjonen «je», som ikke har noen selvstendig betydning. I stedet for preposisjonen «je» kan man også bruke akkusativ uten preposisjon.
- De såkalte fremmedordene, dvs. de som storparten av språkene har tatt fra samme kilde, brukes i esperanto uforandret, idet de bare får dette språks ortografi; men ved flere ord av samme rot er det best bare å anvende grunnordet uforandret og danne de øvrige etter esperantos regler.
- I poesi og diktning kan den siste o-en i et ord utelukkes. Likevel ligger trykket på den samme stavelsen.
Vel å merke er ikke disse reglene de eneste. Esperanto er like mangfoldig grammatikalsk sett som i et hvilket som et helst annet språk. Forskjellen er at esperanto er mye enklere å tilegne seg enn nasjonalspråkene.
[rediger] Esperanto og Nobelpriser
Flere esperantister har mottatt en nobelpris:
- 1903 - Henri Becquerel (1852-1908) Frankrike, fysikk
- 1904 - Sir William Ramsay (1852-1916) Storbritannia, kjemi
- 1905 - Bertha von Suttner (1843-1914) Østerrike, fred
- 1906 - Joseph John Thomson (1856-1940) Storbritannia, fysikk
- 1908 - Rudolf Euken (1846-1926) Tyskland, litteratur
- 1909 - Selma Lagerlöf (1858-1940) Sverige, litteratur
- 1911 - Alfred Hermann Fried (1864-1921) Østerriske, fred
- 1913 - Henri La Fontaine (1854-1943) Belgia, fred
- 1913 - Charles Richet (1850-1935) Frankrike
- 1913 - Rabindranath Tagore (1861-1941) India, litteratur
- 1915 - Romain Rolland(1866-1944) Frankrike, litteratur
- 1920 - Charles Edouard Guillaume (1861-1938) Frankrike, fysikk
- 1922 - Fridtjof Nansen (1861-1930) Norge, fred
- 1927 - Ferdinand Buisson (1841-1932) Frankrike, fred
- 1937 - Lord Edgar Cecil of Chelwood (1864-1958) Storbritannia, fred
- 1937 - Roger Martin du Gard (1881-1958) Frankrike, fysikk
- 1949 - Lord John Boyd Orr of Brechin (1880-1971) Storbritannia, fred
- 1949 - Hideki Yukawa (1907-1981) Japan, fysikk
- 1954 - Linus Pauling (1901-94) Amerikas forente stater, kjemi, fred
- 1957 - Daniel Bovet (1907-1992) Sveits, medisin
- 1959 - Jaroslav Heyrovsky (1890-1967) Tsjekkoslovakia, kjemi
- 1966 - Alfred Kastler (1902-1984) Frankrike, fysikk
- 1969 - Jan Tinbergen (1903-1994) Nederland, vitenskap økonomi
- 1971 - Willy Brandt (1913-1992) Tyskland, fred
- 1989 - Camilo José Cela (1916-) Spania, litteratur
- 1994 - Reinhard Selten (1930-) Tyskland, vitenskap økonomi
[rediger] Visste du at...
- ...esperanto er det mest brukte planspråket i verden?
- ...da pave Benedikt XVI ønsket god påske våren 2006, var esperanto ett av språkene han brukte?
- ...den kjente esperantoforfatteren William Auld har blitt nominert til Nobels litteraturpris? Han døde 11. desember 2006.
- ...esperanto har også tatt opp noen norske ord, som for eksempel «skio» og «fjordo», som betyr «ski» og «fjord»?
[rediger] Se også
- Norvega Esperantista Ligo
- Ludwik Zamenhof
- Antoni Grabowski
- Louis de Beaufront
- Haldor Midthus
- Planspråk i bruk 1500 til 2000
- Planspråk: definisjoner
- Naturalistisk planspråk
- Nylatinsk planspråk
[rediger] Litteratur
- Norsk-Esperanto ordbok (Ragnvald Rian, Einar Anker Haugen)
- Fenomenet Esperanto (William Auld)
- Teach Yourself Esperanto (John Cresswell, John Hartley)
- Emily van Someren. [1]. Republication of the thesis 'The EU Language Regime, Lingual and Translational Problems'.
- Ludovikologia dokumentaro I Tokyo: Ludovikito, 1991. Facsimile reprints of the Unua Libro in Russian, Polish, French, German, English and Swedish, with the earliest Esperanto dictionaries for those languages.
- Fundamento de Esperanto. HTML reprint of 1905 Fundamento, from the Academy of Esperanto.
- William Auld: La Fenomeno Esperanto ("The Esperanto Phenomenon"). Rotterdam: Universala Esperanto-Asocio, 1988.
- Montagu C. Butler: Step by Step in Esperanto. ELNA 1965/1991. ISBN 0-939785-01-3
- Clinton DeSoto: 200 Meters and Down, 1936, West Hartford, Connecticut, USA: American Radio Relay League, p. 92.
- Michael Everson: The Alphabets of Europe: Esperanto {PDF}. Evertype, 2001.
- Peter G. Forster: The Esperanto Movement. The Hague: Mouton Publishers, 1982. ISBN 90-279-3399-5.
- Don Harlow: The Esperanto Book. Self-published on the web (1995-96).
- John C. Wells:Lingvistikaj aspektoj de Esperanto ("Linguistic aspects of Esperanto"). Second edition. Rotterdam: Universala Esperanto-Asocio, 1989.
[rediger] Eksterne lenker
- Norsk Esperanto-Forbund
- lernu! Online Esperanto-kurs og møtested for esperantister
- Esperanto.net
- Vikipedio: La Libera Enciklopedio
- Esperanto: det internasjonale språket
- Esperanto
- Diskutgrupo «Ni parolas Esperante»
