Jonas Lie (1833)
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jonas Lauritz Idemil Lie (født 6. november 1833 i Modum, død 5. juli 1908 på Stavern) er kalt «hjemmets dikter» og er, sammen med Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Henrik Ibsen, kjent som en av de fire store forfatterne fra tidsepoken realismen.
Han var embetsmannsønn og vokste opp i Hokksund og Tromsø. Han tok juridisk embetseksamen og giftet seg med sin kusine Thomasine Lie. Jonas møtte Bjørnson på Heltbergs studentfabrikk, og de ble nære venner. Han slo seg ned som sakfører på Kongsvinger, men spekulerte i trelast og fikk store økonomiske problemer. Han var bladutgiver og skrev dikt. Men det var først da han flyttet til Kristiania at han begynte å skrive for alvor. Lie var en mystiker og trodde på hemmelighetsfulle krefter i menneskesinnet. Jonas og Thomasine bodde mange år i Tyskland og i Frankrike, de flyttet tilbake til Norge i 1906.
Jonas Lie er oversatt til finsk av bl.a Lauri Soininen.
Han var farfar til politiminister Jonas Lie.
[rediger] Bibliografi
- Digte (1866)
- Den Fremsynte (1870)
- Tremasteren Fremtiden (1872)
- Fortællinger og Skildringer fra Norge (1872)
- Lodsen og hans Hustru (1874)
- Faustina Strozzi (1875)
- Thomas Ross (1878)
- Adam Schrader (1879)
- Grabows Kat (1880)
- Drammen og vakre historier derfra (1880)
- Rutland (1880)
- Gaa Paa! (1882)
- Livsslaven (1883)
- Familien paa Gilje (1883)
- En Malstrøm (1884)
- Otte Fortællinger (1885)
- Kommandørens Døtre (1886)
- Et Samliv (1887)
- Majsa-Jons (1888)
- Digte (1889)
- Onde Magter (1890)
- Trold (1891)
- Niobe (1893)
- Lystige Koner (1894)
- Naar Sol gaar ned (1895)
- Dyre Rein (1896)
- Lindelin (1897)
- Faste Forland (1899)
- Wullfie og Compani (1900)
- Naar Jerntæppet falder (1901)
- Ulfvungerne (1903)
- Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! (1905)
- Havets Fantasier (Utkom etter hans død, 1909)
