Maglev

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Et Maglevtog i Shanghai

Maglev er en forkortelse for «magnetisk levitasjon», og brukes om både en elektromagnetisk løftemekanisme og høyhastighetstog som svever over skinnegangen ved hjelp av denne mekanismen. De magnetiske kreftene kan normalt styres slik at de får en komponent som virker i kjøreretningen, slik at togets fart kan økes eller reduseres. Maglev-mekanismen fungerer dermed som en linjærmotor med evne til regenerativ bremsing.

[rediger] Maglev-varianter

EDS: Interaksjon mellom togets og skinnegangene elektromagneter gir løftende og evt. frem/bak-virkende kraft

Man skjelner mellom tre forskjellige maglev-teknologier:

Elektromagnetisk, eller EMS (Electromagnetic Suspension): Tiltrekkende: Langsmed skinnegangen går en horisontal stålplate, og togets nedre sidepartier, som strekker seg ned under stålplaten, har elektromagneter som trekker seg opp mot stålplaten og dermed løfter toget.
Elektrodynamisk, eller EDS (Electrodynamic Suspension): Frastøtende: Skinnegangen inneholder strømspoler som det induseres strømmer i og som dermed blir elektromagneter. Nær forbi disse passerer togets elektromagneter, som styres slik at kreftene mellom de to elektromagnetsettene blir løftende og evt. frem- eller tilbaketrekkende. (Se bildet til høyre)
Inductrack: Frastøtende: Skinnegangen inneholder strømspoler som det induseres strømmer i når magneter under toget passerer. Interaksjonen mellom stasjonære og bevegelige magneter er frastøtende og gir løftekraft. Den kan også gi frem- eller tilbaketrekkende kraft hvis toget ikke bare bruker permanente magneter, men også noen intelligent styrte elektromagneter. Teknologien er meget lovende, men er hittil ikke forsøkt på tog i full skala.

[rediger] Teknologienes bruksegenskaper

Både EMS og EDS har ustabiliteter som krever nøyaktiv styring av magnetismen. EMS-problematikken kjenner alle som har håndtert en magnet: Tiltrekningen øker dramatisk når magneten kommer nær jern. EDS får sin problematiske ustabilitet når farten øker.[1]

EDS krever at toget har sterke elektromagneter (med superleder som krever et komplisert kjøleanlegg). Derfor blir det på toget sterke magnetfelt som er farlige for personer med pacemaker. Slike sterke felt gir ikke de andre teknologiene.

Bare EMS kan holde toget svevende mens det står i ro, slik at hjul kan utelates. Inductrack løfter ved ca. 5 km/t, mens EDS løfter først ved ca. 100 km/t, og altså krever ganske normale hjul.

EMS-toget (det tyske Transrapid) løfter seg bare ca. 10 mm, og krever derfor svært ryddige forhold, mens de andre togtypene løfter seg nær ti ganger så høyt.

Hovedfordelen med maglev er: Siden det ikke er mekanisk kobling mellom toget og bakken, kan man oppnå høye hastigheter, ca. 500 km/t, og det uten at farten krever dyrt vedlikehold med stadig mekanisk trimming. Men om man kan basere rutetabellen på denne farten, avhenger av været, forstyrrende fremmedlegemer osv.. Lydnivået er i utgangspunktet lavt, men ved høye hastigheter blir det likevel sterk støy grunnet fartsvinden. Slik er det også med energiforbruket: Ved liten fart er motstanden lav, men i stor fart fører luftmotstanden til et stort energiforbruk. Maglevsystemer er dyre å bygge, og kan ikke kobles opp mot en tradisjonell jernbane.

[rediger] Eksisterende maglev-linjer

Den første maglevlinjen (på 600 meter) ble åpnet i 1984 i Birmingham, men tekniske problemer gjorde at den ble nedlagt i 1995.

I Berlin ble en maglevlinje på 1,6 km testet i 1989-91, men brukt til regulær passasjertrafikk bare to måneder i 1991.

I Shanghai åpnet en 30 km lang maglevlinje til flyplassen i 2002 [2].

Tyskland har ved Emsland et 31,5 km langt testspor for EMS-maglevtog. Det er Transrapid[3]-teknologien herfra som ble benyttet i Shanghai-banen.

I Japan finnes Linimo-linjen, en 8,9 km lang bylinje (for maks. 100 km/t), og Yamanashi-testlinjen på 18,4 km, hvor man har testet EDS-tog i opptil 581 km/t..