Pio av Pietrelcina

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Pio av Pietrelcina også kjent som Padre Pio var født Francesco Forgione 25. mai 1887 i Pietrelcina, Benevento, Italia, død 23. september 1968 i San Giovanni Rotondo i provinsen Foggia. Han var en italiensk kapusinermunk og prest, som ble helligkåret av pave Johannes Paul II den 16. juni 2002. Pio av Petrelcina har festdag på sin dødsdag 23. september.

Innhold 1 Bakgrunn 2 Virksomhet som prest - skriftefar og sykehusbygger 3 Stigmata 4 Motarbeidet av Vatikanet 5 Helligkåring 6 Eksterne lenker/kilder

[rediger] Bakgrunn

Han var sønn til bonden Grazio Forgione og hans hustru Giuseppa di Nunzio og fikk navnet Francesco etter Frans av Assisi. Han var en av tilsammen åtte søsken i en hardt arbeidende gårdsarbeiderfamilie. De var ikke direkte fattige, men faren måtte ha to arbeidsopphold i USA for å skaffe nok midler til familien. Unge Franscesco viste tidlig en orientering mot det overnaturlige og hadde flere angivelige «nærvær» som preget ham. Men han var også en livlig og kvikk ung gutt som hadde mange venner. Han bestemte seg tidlig for å gå i kirkens tjeneste, men han hadde fått så lite skolegang at han måtte arbeide mye med privatundervisning for å få det nødvendige kunnskapsgrunnlaget som ble krevet før han kunne gå i kloster. 6. januar 1903, mens han ennå var 15 år, ble han tatt opp som novise i kapusinerordenen i Morcone, ikke langt fra hjemstedet. 22. januar fikk han ordensdrakten og tok klosternavnet Pius (lat) eller Pio (it.). De første klosterløftene avga han mot slutten av novisatet samme år og reise videre for å studere latin og filosofi.

27. januar 1907 avga han de evige løftene og reiste til Serracapriola for å studere teologi. 10. august 1910 ble han presteviet i provinsen Benevento av erkebiskop Paolo Schinosi av Marcianapoli. Han var på dette tidspunktet bare 23 år, da presteordinasjonen ble framskyndet da man var redd for at han skulle død. Han slet i denne perioden med tuberkulose-lignende sympomer, men legene klarte aldri å finne helt ut av hva som feilte ham. Men sykdommen førte til at han bodde hjemme hos foreldrene i lange perioder selv om dette brøt med klosterreglene. Han feiret sin første messe som prest hjemme blant naboer og barndomsvenner i Pietrelcina 14. august, noe som var svært populært lokalt, men førte også til kritikk for at han ikke vendte tilbake til klosteret. Men han hadde godt av den friske fjelluften hjemme i Petrelcina og alle forsøk på å reise gjorde at han straks ble svært syk.

Da første verdenskrig brøt ut, ble han innkalt til militærtjeneste, men ble i første omgang dimitert av medisinske årsaker som følge av lungeproblemene. Men i 1916 ble han frisk nok til å vende tilbake til klosteret og i september kom han til den lille kommuniteten i San Giovanni Rotondo. Her ble han resten av livet, bare avbrudt av noen måneder som sanitetsoldat i 1917 og 1918, men ble hver gang sendt tilbake med lungeproblemer, siste gangen med dobbeltsidig lungebetennelse og noen andre mindre reiser.

[rediger] Virksomhet som prest - skriftefar og sykehusbygger

Padre Pio ble tidlig kjent for å være en svært god, men også streng skriftefar og åndelig veileder. Mange ble sjokkerte når han konfronterte dem med episoder og forhold i deres liv før de selv hadde fortalt om dem, og kanskje ikke hadde tenkt å fortelle om. Mange ble helbredet for sykdommer, og enda flere ble åndelig styrket av møtet med Padre Pio. Når han var frisk, kunne han ta imot skriftemål i 15-16 timer i døgnet. Det kunne stå lange køer med tusenvis av mennesker foran hans skriftestol, og han sparte seg aldri. Den store mengden av uavhengige vitnemål fra troverdige mennesker og dokumentasjoner for medisinsk uforklarlige helbredelser har gjort et sterkt inntrykk på mange mennesker og var et av grunnlagene for helligkåringen.

Både hans rolle som skriftefar og ryktet om hans stigmata gjorde at stadig større grupper med troende søkte til San Giovanni Rotondo. Dette førte også til en kritikk fra enkelte miljøer om at han var en svindler og at dette var noe kapuserne hadde iverksatt for å få penger.

For pengene begynte etter hvert å strømme inn, og allerede i 1925 startet han et lite sykehus i et nedlagt kloster i San Giovanni Rotondo. Dette sykehus var i drift til 1938, og planlegging av et større sykehus var da igang med delvis finansiering med private donasjoner fra USA. Disse planene ble stoppet av andre verdenskrig, men i 1947 startet byggearbeidene for det nye sykehuset, også denne gang finansiert av private donasjoner. Pave Pius XII løste ham fra fattigdomsløftet slik at gavene kunne mottas og kanaliseres inn i byggeprosjektet. Den italienske venstresiden harselerte over «den rikeste munken i verden», men i 1956 kunne sykehuset Casa Sollievo della Sofferenza («Hjemmet for lindring for de lidende») åpnes. Det har siden blitt utvidet flere ganger, og er nå et moderne og velrennomert sykehus tilknyttet det offentlige helsevesen med mer enn 1 200 senger og 2 500 ansatte. Sykehuset er fortsatt i kirkens eie da Padre Pio testamenterte det til paven da han døde.

[rediger] Stigmata

Allerede høsten 1911 sa Padre Pio til sin åndelige veileder at han hadde hatt usynlige stigmata i over et år, altså siden rett etter presteordinasjonen. Samme høst ble han undersøkt medisinsk for dette for første gang, uten klare resultatet. Etter hvert forsvant disse smertene.

Men da Padre Pio ba for at krigen skulle ta slutt foran et krusifiks etter morgenmessen den 20. september 1918, besvimte han og våknet med stigmata i hendene og føttene, sammen med et sår han hadde i venstre side. Allerede snaue to måneder før hadde han fått et syv cm sår i siden med en blødning som ikke ville stoppe. Han prøvde lenge å skjule sårmerkene, men disse var forbundet med store smerter. Han er avbildet med fingervanter som beskytter sårene på hendene. Vitner kan fortelle om hvordan han slet med smerter mens han leste messe.

Han ble grundig undersøkt av leger som kunne fastslå at sårene ikke var selvpåførte da vevet ikke hadde slike skader. Det var heller ingen knokkelskader eller betennelser. Såråpningene i hendene var så markerte at lys skinte igjennom og når legen Andrea Cordona knep fingene på hver side av håndflaten gjennom sårene møttes fingeruppene. Han mistet ca en dl blod daglig, særlig fra såret i siden, men dette blodet skal ha hatt en annen lukt enn vanlig blod, da det i følge vitner, inkludert legene som undersøkte ham, luktet «friskt som parfyme eller blomster». Øyenvitner bekrefter at Padre Pio har kunnet gjøre syke mennesker friske ved håndspåleggelse.

Han hadde sårmerkene resten av livet, bortsett fra de siste dagene før han døde. Etter å ha hatt sårmerkene i nøyaktig 50 år, var de plutelig borte og det var ingen merker etter dem.

[rediger] Motarbeidet av Vatikanet

Den romerske kurie i Vatikanet, som alltid er skeptisk til slike «private» åpenbaringsfenomener, var hele tiden skeptisk og avventende til ham. Mye av denne skepsisen skyldes frykt for bløff og utnyttelse av kommersielle interesser; samt elementet av folkelig suggesjon og fare for hysteri. Det ble forlangt at han skulle underkastes omfattende uavhengige medisinske undersøker, uten at disse kom fram til noe klare forklaringer på sårmerkene, men har for ettertiden dokumenterte disse grundig. Det ble i perioder lagt restriksjoner på hans virksomhet, blant annet fikk han i perioden 1931-1933 ikke lov til å lese messe med andre enn en ministrant til stede og han fikk ikke lov til å ta imot skriftemål. Det reiste seg en proteststorm mot disse restriksjonene og de ble etter hvert hevet på en slik måte at kirken ikke kunne bli utsatt for kritikk.

Padre Pio led under den urett og de feil han ble utsatt for, men forble hele tiden lojal mot kirken og ga aldri uttrykk for noen bitterhet. Så snart han fikk anledning, vendte han all sin oppmerksomhet mot de mennesker som oppsøkte ham for trøst, hjelp og støtte. Blant de som ba om hans hjelp var den 42 år gamle erkebiskopen Karol Wojtyla som ba Padre Pio om å be i forbønn for den kreftsyke polske legen Wanda Poltawska. Hun var blant dem som mirakuløst ble frisk, og erkebiskop Wojtylas brev om forbønn og takkebrev er bevart. Kort tid etter at Wojtyla var blitt ordinert som prest i 1946, hadde han besøkt Padre Pio som hadde fortalt den 26 år gamle nyutnevnte polske presten at han ville bli valgt til pave, noe som unektlig må ha fortont seg som svært utenkelig. Men da Karol Wojtyla ble utnevnt til pave Johannes Paul II, tok han tidlig initiativ til å starte helligkåringsprosessen av Padre Pio.

[rediger] Helligkåring

Padre Pio var svært populær som prest, og det utviklet seg etter hvert en valfart til San Giovanni Rotondo. Dette skyldes ikke bare at hans stigmata var blitt kjent, men også den inderlighet han leste messe og ikke minst hans dyktighet som sjelesørger. Han slet imidlertid hele livet med svak helse, noe sårmerkene ikke gjorde enklere for ham.

Etter hans død kom det stadig nye rapporter fra folk som mente å ha sett ham, gjerne i forbindelse med at de var syke. Dette kom også fra folk som ikke var spesielt religiøse, eller hadde kjenskap til Padre Pio på forhånd. Dette, sammen med flere påståtte helbredelser etter bønn om forbønn til Padre Pio, ble av kirken til slutt anerkjent som undre.

Padre Pio ble erklært salig den 2. mai 1999 og tre år senere, erklært hellig av pave Johannes Paul II den 16. juni 2002. Paven hadde tidligere møtte PPadre Pio og var svært fasinert av ham. Etter sin død økte Padre Pios folkelige popularitet, også etter hvert utenfor Italias grenser. Under helligkåringen på Petersplassen i Roma var det rekordmange til stede, politiet antok mer enn 300 000 på selve plassen og nedover Via della Conciliazione, i tillegg fulgte 100 000 seremonien på storskjermer utenfor Laterankirken.

[rediger] Eksterne lenker/kilder

• Biografi om St Pio på katolsk.no
• Bildegalleri med Pio av Pietrelcina
• Padre Pio Foundation of America
• Padre Pio
• Saint Pio of Pietrelcina
• Casa Sollievo della Sofferenza (Home for the Relief of the Suffering)