Frans av Assisi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Frans av Assisi, den hellige Frans (it. San Francesco d'Assisi) (født 1181 eller 1182 i Assisi, Umbria, Italia, død 3. oktober 1226), italiensk ordensgrunnlegger, erklært helgen 1228.

Hans minnedag feires den 4. oktober.

Innhold 1 Bakgrunn: levemann og ridder 2 Omvendelsen 3 Frans og de spedalske 4 Ordensgrunnleggeren 5 Produksjon 6 Hendelser 7 Eksterne lenker 8 Litteratur

[rediger] Bakgrunn: levemann og ridder

Franciskus var et av de mange barna til Pietro Bernardone, en rik tekstilhandler, og hans kone Pica som nedstammet fra en italiensk adelsslekt i Provence. Han ble egentlig døpt Giovanni, men faren endret det til Frans for å ære Frankrike (France) som han hadde handelsforbindelser med.

Han gikk som barn på sogneskolen ved San Giorgio-kirken, men var ikke særlig interessert i skolen. Som ung var Frans opptatt av utagerende liv og noe opprørsk, og var fremfor alt interessert i den moderne trubadurkunsten, foruten fest og moro i de nattlige gatene i Assisi, til stor ergrelse for byens befolkning.

I november 1202 bryter det ut en av mange kriger mellom Assisi og Perugia, og Frans er blant de mange unge menn som drar i krigen. Slaget ender med nederlag for Assisi og Frans blir sittende i et kummerlig fengsecelle i Perugia i et år før faren får kjøpt ham fri. Frans sliter lenge med sykdom etter dette fengselsoppholdet.

Våren 1205 er det igjen krig med Perugia, og Frans skal reise i krigen som ridder. Men vender tilbake allerede dagen etter da han har fått et religiøst syn i Spoleto. Dette er det første tegnet på en religiøs oppvåkning hos Frans. Sommeren og høsten sammen år vanker han rastløst omkring i Assisis omegn, til han en dag går inn i den falleferdige kirken San Damiano, rett nedenfor Assisi.

[rediger] Omvendelsen

Et vendepunkt i Frans' liv ble en opplevelse i den fattige, falleferdige kirken San Damiano rett nedenfor Assisi i 1205. Presten hadde knapt midler til livets opphold, og langt mindre til olje til lampene eller til vedlikehold av kirken. I halvmørket setter Frans seg ned ved alteret med et gammel bysantisk krusifiks, og han begynte å be. I følge legenden snakket Kristus til ham fra krusifikset og oppfordret ham til å sette i stand Guds forfalne hus. Frans tok denne oppfordringen først svært bokstavelig og satte i gang med å restaurere først San Damiano, og senere andre kirker i omegnen. Han skal også ha solgt sin fars varer for å bekoste renoveringen av en kirke.

Frans' nye vei var ikke akkurat det den ambisiøse faren hadde tenkt for sin sønn, og den voksende konflikten endte til slutt med et dramatisk brudd i en prosess ledet av biskop Guido og foran andre stormenn og byen befolkning på plassen ved det tidligere romerske Minervatempelet i Assisi. Frans tok av seg alle sine klær (som jo kom fra faren) og leverte disse tilbake til ham, og sa:

"Før sa jeg: Pietro Bernandone, min far. Nå sier jeg Fader vår, du som er himmelen ...."

Etter dette hadde Pietro Bernandone aldri kontakt med Frans igjen, men det antas at moren, som delte mye av Frans' fromhet, hadde noe kontakt med ham.

[rediger] Frans og de spedalske

De spedalske på i middelalderens samfunnets utstøtte, det var knyttet mye redsel og forakt overfor de syke og det var strenge regler for hvordan de skulle oppføre seg overfor det øvrige samfunnet for å holde seg isolert fra dette. Utenfor Assisi var det flere lasaretter for oppbevaring av spedalske og de ble erklært døde for denne verden.

Frans delte den samme avskyen overfor de spedalske som resten av hans samtid. Han gjorde alt for å unngå dem, og ga han dem almisser var det gjennom en mellommann mens han selv snudde seg bort og holdt seg for nesen. Men han opplevde at hans avsky for spedalske (og andre deformerte mennesker) blokkerte for hans åndelige utvikling.

Under bønn opplevde han å få en befaling om å snu ryggen til det som tidligere hadde vært tilgjengelige gleder, og heller gjøre det som han avskydde til glede. Da han en dag møtte en spedalsk på veien utenfor Assisi, bestemte han seg for å gjøre noe radikalt for å endre sin egen holdning: Han ga den syke en mynt direkte og kysset den demormerte hånden. For ytterligere å fjerne sin avsky mot de syke, bodde han en periode hos dem, gav dem almisser og kysset alltid de demormerte hendene til hver enkelt til det som tidligere hadde vært avskyelig ble en glede. Slik overvant han denne redselen og kunne fortsette sin videre åndelige utvikling.

Samtidig styrket dette Frans' orientering mot de aller svakeste og samfunnets utstøtte og marginaliserte.

[rediger] Ordensgrunnleggeren

Etterhvert skjønte Frans at Kristi ord i San Damiano også kunne forstås i overført betydning, at hans kall kunne være mer enn kirkerestaurering.

I 1210 grunnla han fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum, O.F.M.), og fikk Innocent IIIs godkjennelse samme år, men tilhengere begynte å flokke rundt ham allerede året før, i 1223 ble ordensreglene stadfestet av Honorius III. Klosterløftene er fattigdom, kyskhet og lydighet. Frans lot ledelsen av ordenen gå på omgang blant brødrene.

Etter mye spott og motgang innledningsvis, opplevde Frans i sin levetid at hans ideer fikk mye anerkjennelse, og mange av hans personlige venner deltok i dannelsen av hans fremste livsverk. Allerede i Frans' levetid vokste ordenssamfunnet til flere hundre ordensbrødre.

Særlig Klara av Assisi fortjener å nevnes spesielt ettersom hun grunnla en kvinnelig gren, Klarissene, i 1212.

[rediger] Produksjon

I sin samtid ble Frans regner for en ulærd mann, da han ikke hadde høyere studier i latin eller teologi. Og da han tok den skolegangen han fikk i sin ungdom, gadd han dengang knapt å skrive og lese. Derfor er den litterære og poetiske produksjonen han etterhvert hadde bemerkelsesverdig.

Blant det mest kjente av hans produksjon er Solsangen Canticum fratris solis som han skrev i klosterhaven i San Damiano i 1224, og denne er regnet som ble det første betydningsfulle dikt på italiensk. Diktet ble senere endret til en salme, i norsk versjon kalt Takk, gode Gud, for alt som finnes.

[rediger] Hendelser

Den 14. september 1224 skal han ha blitt stigmatisert, og han gikk etter dette med Kristi sårmerker resten av livet,

En omtalt hendelse var da Franciskus holdt en preken for fuglene. Denne hendelsen er bl. a. skildret i Franz Liszts programmatiske stykke for piano « St. François d'Assise. La Prédication aux oiseaux». Fuglene skal ha blitt tiltrukket av Frans' stemme, og deretter stille, mens de lyttet da Frans talte til dem.

Det er også en hendelse om da da Frans var i Portiuncula og kjente «kjødets lyst» så sterkt at han kanstet seg inn i en rosebusk med mange torner. Busken skulle da ha sluppe alle tornene, og forsatt vokser det rosebusk på dette stedet uten torner. Stedet er idag avstengt og en del av klostertområdet.

En annen hendelse var da Frans snakket til og roet den farlige ulven fra Gubbio da den angrep Frans med åpen kjeft, men Frans forble rolig og sa til ulven at han skjønte at han var sulten ba ham om å ikke terrorisere byen mot at de skulle legge ut mat og slutte å jakte på ham, hvilket også skjedde. Historien kan ha kommet til i etterkant, men er et eksempel på historiene om hans personlige mot og de naturhistoriene som grodde opp om Frans rundt hans død.

Frans skal ha vært svært glad i dyr, og mente at de skulle være frie, og ikke i fangenskap. Det sies at da han en dag møtte en gutt på veien hvor gutten bar på et bur med noen skogsduer han hadde fanget, kjøpte Frans duene og slapp dem umiddelbart fri.

[rediger] Eksterne lenker

• Norsk biografi på katolsk.no
• Helgenleksikon (tysk)
• St. Francis of Assisi; Franciscan Friars
• FRANCIS of Assisi
• St. Francis of Assisi
• Franciskus stigmatisering
• Franciskus julkrubba av Thomas av Celano - på svensk
• Franciscan Cyberspot: Sources for the Life of St. Francis
• St Francis of Assisi - Patron Saint of Animals and the Environment

[rediger] Litteratur

Mark Galli: Frans av Assisi og hans verden, Luther Forlag, 2005, ISBN 82-531-4452-0