Propaganda

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Latterliggjørende propganda: Amerikansk antinazistisk plakat fra 2. verdenskrig viser Hitler i underbuksa

Skremselspropaganda: Italiensk plakat fra 2. verdenskrig viser amerikanske «frigjørere» som terrorbombere.

Propaganda betegner i moderne språkforståelse en ensidig fremstilling av informasjon for at mennesker skal ta stilling til en sak på en bestemt måte; ikke egentlig forskjellig fra reklame i sin metode, men som regel knyttet til politiske og/eller religiøse spørsmål i motsetning til reklame. Propaganda er også betegnelsen på én av fire modeller for utøvelse av informasjon og samfunnskontakt/PR.

Før nazismens og kommunismens tid hadde begrepet propaganda ikke noen negativ ladning, men ble oppfattet mer i samsvar med grunnordets leksikalske betydning. utbredelse, spredning.

[rediger] Bakgrunn

Vitenskapsmannen Stanley Cunningham har undersøkt fenomenet og fant mer enn etthundre forskjellige definisjonsforsøk for propaganda. Han kom også til den slutning at det i et mediesamfunn neppe er mulig å skille mellom propaganda og informasjon.

Julius Caesar skrev De bello Gallico etter felttogene mot de galliske stammene for å rettferdiggjøre seg selv som feltherre og fremtidig statsmann - erobringene skulle bli legitimert og finansiert.

Pave Gregor XV grunnla i 1622 Congregatio de propaganda fide, Kongregasjonen for troens utbredelse. Dens oppgave var å analysere misjonsarbeidet for å finne svakheter, organisere det bedre få de involverte til å tenke og handle enhetlig, og å opprette et grundig ført arkiv over alle misjonærene.

Napoleon ville «erobre Europa ikke bare med tropper men også gjennom agitasjon». Han innrettet derfor et eget 'Bureau de presse'.

Gjennom Goebbels' kyniske aksjoner under den andre verdenskrig fikk begrepet propaganda en overveiende negativ betydning.

[rediger] Former for propaganda

Hvit propaganda: Dette er å si sannheten.
Grå propaganda: Dette er å forandre sannheten på en måte slik at du oppnår ditt mål.
Svart propaganda: Løgn.
Voldelig propaganda: Å bruke trussel og vold.
Blandet propaganda: Dette er en blanding av alle de fire type propaganda som er nevnt.

^{[trenger referanse]}

[rediger] Virkemidler

Utelatelse: Ved gjengivelse utelates relevant eller sann informasjon som går imot den tese propagandisten fremmer. Propagandisten bruker da utelatelsen for å skape et feilaktig inntrykk av noe. Og det som gjør at det er en så effektiv propaganda, er at de som ikke er informert, ikke er istand til å få øye på det som er utelatt. Publikum blir bedratt til å begå ubalanserte vurderinger som følge av skjev fremstilling, som de ikke har bakgrunn for å øyne. Relavant informasjon er fjernet fra kilden. Utelatelser kan også brukes til å fremstille noe som noe uforståelig, grunnløst, absurd.
Kontekstualisering: Det i en gjengivelse å legge til informasjon som ikke er finnes i det som gjengis, sette kilden i en sammenheng som skaper tolkningsmuligheter som ikke fantes i kilden, for eksempel i et nyhetsoppslag, at en uttalelse kryssklippes. Det er den letteste sak av verden å sitere noe ut av konstekst slik at det fremstår som latterlig, dumt eller ved at de følelser som uttrykkes fremstår som malplasserte og rare. Det som gjør kontekstualisering vanskelig er det samme som utelatelse. Så lenge propagandisten har en priviligert tilgang til sin kilde, så har han ett overtak i gjengivelsen, ved at mottaker ikke kan kontrollere det som gjengis. For å kunne gjennomskue bløffen må publikum sitte inne med den korrekte informasjon.
Kynisk attribusjon. Det å spre «frykt, uvitenhet eller tvil» (F.U.D) om andres motiver, ved å tillegge den annen «skjulte» og negative motiver. Har ofte form som årsaksforklaring av det det den annen sier eller gjør. Kynisme kan være en effektiv måte å blokkere for saklig debatt på, en måte å pense en debatt over fra saken og over på en ren krangel om hva den annen «egentlig» står for og har for motiver og hensikter. De kyniske forklaringene kan bestå i en nettverk av assosiasjoner, udokumenterte anklager, insinuasjoner og konspirasjonsteorier. Jfr. nazistenes propaganda mot jødene. Det kan være en effektiv måte å skape tvil og usikkerhet og frykt om noen ved at motivasjon i sin natur er noe som er skjult. Vi kan aldri observere andres motiver. Derfor kan en propagandisk alltids reise tvil om andres motiver.
Sammensatte spørsmål er en metode som brukes i debatter og samtaler for å bringe motstander ut av balanse. Man stiller et spørsmål som inneholder forutsetninger som ikke er påvist å være tilfelle. Ofte er forutsetningen en falsk anklage og spørsmålet er holdt i en intimiderende tone som om den utspurte var på en tiltalebenk. Spørsmålet er også oftest et ja/nei-spørsmål. Trikset består i å later som om en vill anklagen var en kjensgjerning. Et eksempel: «Har du sluttet å slå kona di?» Merk nå at dette spørsmålet hadde vært helt greit dersom det allerede i løpet av debatten var definitivt påvist å være tilfelle at du faktisk slår kona di. Et knep blir det først når propagandisten altså forutsetter dette uten at det er tilfelle, i et spørsmål om noe helt annet. Den som blir stilt et slikt spørsmål blir da liksom stilt på tiltalebenken, og må svare for seg. Hvis vedkommende ikke straks ser at det er et sammensatt spørsmål kan han komme ut av ballanse, og komme til å se merkverdig ut. Og går han i fella, og svarer ja eller nei på spørsmålet. så har han uten å vite det, akseptert den falske forutsetningen, implisitt akseptert han den falske anklagen. Feilen er altså at spørsmålet forutsetter noe som ikke er tilfelle, men stiller et annet spørsmål. Måten å tilbakevise dette trikset på er å påpeke og benekte den falske forutsetningen.
Sammenligningen: Man sammenligner ting som ofte har ikke noe med temaet å gjøre, og først beviser man at det du sammenligner med har likheter med temaet. Som for eksempel "som det er naturlig at små fisker ofrer seg for store fisker med uten vilje, er det også naturlig at små raser ofrer seg for store raser." Ett eksempel her er en del av Tysklands propaganda under andre verdenskrig hvor jøder ble portrettert som rotter, og polakker ble portrettert som griser. Feilen består her i en falsk analogi (en likhet i noe overføres på noe annet, der det ikke er likhet).
Slå i hartkorn. Et svært mye brukt propagandatrisk som også kan sies å bestå i en negativ sammenligning, hvor det skapes en feilaktig assosiasjon. Man sammenligner for eksempel en politisk motstander med noen en skikkelse eller figur som alle har antipati mot, eller som alle mener bør ekskluderes fra det gode selskap. For eksempel at man sammenligner Jens Stoltenberg med Stalin eller Carl I Hagen med Hitler. En omvendte metoden er statsministere og presidenter ofte bruker i valgkamper. Nemlig det å arrangerer statsbesøk og la seg avfotografere med store statsmenn ute i verden. De sammenligner seg med dem og noe av den storhet og pondus de har, farger over.
Kjedeidentifikasjon er en mer avansert form for sammenligning, der en mistenkeliggjør en motstander ved å lage en lengere serie av «koblinger» mellom den man vil mistenkeliggjøre som ender er en serie av stadig mer suspekte skikkelser, eller som ender i noe fullstendig uakseptabelt, avskyelig, skremmende, farlig etc., som hitler («brunskvetting» og «hitling»). Kjeden går da fra det akseptable via noen «koblinger» og til noe uakseptabelt. Man skaper på denne måten et falsk inntrykk av at de to tingene har noe med hverandre å gjøre, ved en tilsynelatende rasjonell argumentasjon, som i virkeligheten består i rene assosiasjoner.
Gjentakelse: Dette fører til at ting setter seg fast i hjernen. Dette kan gjøres best ved å bruke forskjellige former for avsendere.
Konsekvens: True folk med katastrofale konsekvenser som kan skje hvis man ikke gjør som en vil.
Autoritet: Bruke henvisninger til religion, vitenskapen eller andre autoriteter for å «bevise» at du har rett.
Leke med sannheten: Ta bort ting eller legge «bakgrunn» på sannheten, overdrive eller underdrive noen ting, kanskje forandre ting, er også viktige virkemidler.
Ide: Stille et vanskelig spørsmål og legge på et svar hvor dine meninger er den rette.

[rediger] Propaganda som politisk verktøy

Propagandas betydning – herunder psykologisk krigføring – la både den marxistiske filosofen Antonio Gramsci og den nazistiske propagandisten Joseph Goebbels sterk vekt på. De opprinnelige tanker om slike strategier kan sprores tilbake til greske filosofer, men Machiavelli regnes ofte som den psykologiske krigføringens eller propagandaens far.

Blant annet den amerikanske lingvisten og medieforskeren Noam Chomsky argumenterer for at USA kan bryte med internasjonal rett (menneskerettighter, krigsforbryter-lover, etc.) ved hjelp av propaganda via finansiering av filmer fra Hollywood og sterk innflytelse over mektige nyhetsformidlere som for eksempel Fox News og CNN. Ved å skape en opplevelse om at USA er en genuin god makt (a good guy) kan man i utenrikspolitikken foreta sterkt moralsk forkastelige handlinger og likevel slippe unna, fordi verdensoppinionen indoktrineres til å tro at hva USA gjør, alltid er av det gode.