Antonio Gramsci

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Antonio Gramsci (23. januar 1891 - 27. april 1937) var en av de viktigste sosialistiske, politiske filosofene på 1900-tallet. Gramsci ble født på Sardinia i Italia. Han studerte ved universitetet i Torino, den ledende industribyen i landet, der han ble kjent med blant andre den senere kommunistlederen Palmiro Togliatti. Gramsci døde mens han satt fengslet i Italia under styret til Benito Mussolini.

[rediger] Bakgrunn

Gramsci arbeidet som journalist i en avis som tilhørte det italienske sosialistpartiet PSI, og fra 1919 var han med å gi ut tidsskriftet «Ordine Nuovo», som gikk inn for et arbeiderrådssystem med direkte demokrati. I 1921 gikk Gramsci med i det italienske kommunistpartiet PCI som ble dannet samme året. Han stod i motsetning til lederen, Amadeo Bordiga, som han mente førte en sekterisk politikk. I 1926 vant han frem på det nå illegale partiets kongress i Lyon i Frankrike, men samme år ble han arrestert, og satt resten av livet i Benito Mussolini sine fascistiske fengsler der han også til slutt døde.

Det er derfor ikke som praktisk-politisk leder Gramsci er blitt kjent, men snarere som politisk filosof.

Under fengselsoppholdet, trass sykdom og forskjellige problemer, skrev han en rekke notatbøker der han blant annet skisserte en sosialistisk strategi for utviklede land, som måtte være helt forskjellig fra bolsjevikenes revolusjon i 1917 i det tilbakeliggende Russland. Gramscis notatbøker, som først ble kjent etter hans død, la mye av grunnlaget for det italienske kommunistpartiets politiske frigjøring fra sovjetisk dominans etter andre verdskrig. Det italienske og delvis også de spanske og franske kommunistpartienes lite bokstavtro forhold til Sovjetunionen og sovjetisk marxistisk teori, fikk på 1970-tallet tilnavnet Eurokommunisme, og Gramsci blir gjerne omtalt som denne teoretiske retningens far.

[rediger] Teoretiske bidrag

Gramsci mente at man på venstresiden måtte slutte å tenke før eller etter «revolusjonen». Sosialismen må være en prosess «i kontinuerlig utvikling i et styre der friheten er organisert og kontrollert av folkeflertallet». Spesielt viktig er arbeidarklassens egne demokratiske organ, fagforeningene og arbeiderrådene. Disse må ligge til grunn for et virkelig arbeiderdemokrati, ifølge Gramsci.

I Russland hadde tsar-staten vært alt og det sivile samfunnet ingenting, men slik er det ikke i utviklede land, mente Gramsci. Det «nasjonale terrenget» er helt annlerledes i for eksempel Italia. Derfor kunne ikke endring skje ved et frontalangrep på en statsmakt som nesten bare bygget på vold, som i det gamle Russland. I Vest-Europa har den bestående staten et massegrunnlag i det sivile samfunnet, og bygger normalt mer på ideologisk hegemoni enn direkte vold, og sikrer seg samtykke fra folk gjennom de «hegemoniske apparatene» sine, blant annet massemedia. Sosialistene må derfor føre en langvarig «stillingskrig» for at en mot-hegemonisk politisk-kulturell blokk fra venstre skal avløse den rådende borgerlige maktblokken. Alliansespørsmålet blir avgjørende, og all sekterisme negativt.

Gramscis hegemoni-begrep gjorde uvilkårlig at han ble sterkt kritisk til det mekaniske bildet som Sovjetunionen og tradisjonelle marxister brukte, og som gikk ut på at forholdet mellom kapitaleiere og arbeidere - nærmest like sikkert som en slags naturlovmessighet - ville bli tilskjerpet, og at arbeiderene derfor ville gjøre revolusjon og ta makten. Gramsci mente at dette var en feilslutning. En herskende klasse ville ha makt og ressurser nok til å påvirke hvordan arbeiderne oppfattet forholdene i samfunnet, og ved å påvirke denne oppfatningen kunne den herskende klassen redusere eller fjerne mulighetene for en revolusjon. Sett i henhold til et marxistisk begrepsskjema økte dermed Gramsci betydningen av samfunnets «overbygning» og reduserte tilsvarende betydningen som samfunnets «basis», når det gjaldt utsiktene for revolusjon og dannelse av et sosialistisk samfunn. I det dogmatiske marxistiske miljøet i Sovjetunionen og i kommunistiske kretser i Europa på 30-tallet og helt fram til 1970-tallet, var denne argumentasjonen ansett som kjetterisk.

[rediger] Innflytelse

Gramsci's tanker rundt sosialistisk strategi spilte en stor rolle for utviklingen av en uavhengig og demokratisk linje i det italienske og senere det spanske og franske kommunistpartiet, den såkalte Eurokommunismen. Siden rundt 1975 har imidlertid flere kritikere hevdet at den italienske kommunistlederen Palermo Togliatti vel så mye lanserte sine egne ideer gjennom sin fortolkning av Gramsci. Det er med andre ord ikke full enighet om hvorvidt Gramsci sine teorier reelt sett har fått gjennomslag i eurokommunismen.

I dag er Gramscis teorier også i stor grad til stede i kritisk akademia, innenfor så vidt ulike disipliner som statsvitenskap, økonomi, medievitenskap, sosiologi, historie og språkvitenskap.